| |
Stedet Jakobsbakken
BYGNINGENE;
- gruveanlegget
Når det gjaldt den delen av gruveanlegget som lå "i
dagen", hadde det flere bygninger. Flere av disse var bygd
sammen i en rekke. Sett fra venstre fra bolighusene på Bakken
bestod anleggsbygningene av et transformatorhus i betong. Så
fulgte en trebygning som rommet mekanisk verksted med hovedkompressor
(som skaffet trykkluften til gruvedriften). Når kompressoren,
"Pressa" ble den kalt, var i gang, hørtes lyden
over hele Bakken. Videre fulgte elektrikerverksted, vegg i vegg
heisehus, knuser, smie, skeiderhus (dit den knuste malmen kom på
transportband og ble tømt i en stor fyllkasse), taubanestasjon,
der en fra åpninger i den nevnte fyllkassen fylte kibbene
med malm og sendte dem til oppredningsanlegget i dalen. Taubanen,
"limbanen" som bakkenfolk sa, var før bilveien
kom, transportveien for det aller meste av varer til Bakken. Etter
at bilveien ble åpnet, overtok den en god del av varetransporten.
For seg selv og en 40- 50 meter ovenfor de andre anleggsbygningene
lå "Tårnhuset". Dette representerte gruveanleggets
høyeste nivå. Hit dro man malmvognene fra gruvedypet
(ved hjelp av hovedheisen i heisehuset) og tømte dem i den
sjakten, som i sin tur ledet malmen inn til knuseren.
En annen bygning stod også for seg selv, det såkalte
Kullhuset ("Kålhuse" ble det kalt). Det var plassert
slik at kibbene på taubanen passerte like over mønet,
der man kunne åpne en stor luke. Når man fraktet kull
og koks til Bakken, hadde en mann jobben med å gripe kibba
i fart, utløse låsemekanismen som holdt lastekassen
og få tømt lasten før kibba hadde passert luka.
Jobben krevde øvelse. Kullhuset ble revet omkring 1960. Da
hadde elektrisk kraft i stor grad erstattet kull som varmekilde.
De første årene bakkengruva ble drevet, befant et av
bolighusene seg ganske nær gruveinngangen. Det var steinbrakka
"Toa", det første bolighuset som ble bygd på
Bakken. Huset ble etter hvert "lite tidsmessig" og ble
revet i 1920- årene. (Se nærmere om "Toa"
på side 12.)
Som nevnt gikk "Limbanen" langs platået der gruvebygningene
lå (høyere enn bolighusene) og i retning gruvestedet
Sagmo. Fra bolighusene var den lange rekken av trebukker som bar
wirene og kibbene et karakteristisk trekk i landskapet. Og lyden,
det jevne suset fra hjulene på kibbene når banen var
i drift, ble en del av hørselsinntrykkene som bakkenfolk
forbandt med hjemstedet. Det samme var lyden fra "Pressa",
som ble nevnt ovenfor. Disse "industrilydene" var nyttige
å orientere seg etter dersom man beveget seg i området
rundt Bakken og kom ut for mørke eller uvær. Det er
flere eksempler på at både "Pressa" og "Limbanen"
bidro til å berge liv.
|
|
