Tilbud om handel
for dem som bodde ved Langvannet
av Andreas Spjelkavik
Jørgen Lind, Leivset var fra 1817 og noen tiår den
eneste handelsmannen i indre del av Skjerstad Herred. Hans nærmeste
konkurrenter var en handelsmann i Saltdal og tre handlende ute i
Bodø Kjøpstad.
Etter at kommuneloven av 1837 ble gjort gjeldende og frem til 1866
da handelen ble frigitt kom det inn i alt 7 søknader om å
få drive handelsvirksomhet i Skjerstad. Den første
som søkte var Johan P. Schjelderup fra Mjønes. Søknaden
fra Schjelderup ble enstemmig anbefalt av formannskapet. Det var
på denne tiden liten tilfredshet med den handelsvirksomheten
Lind drev. Han greide ikke å fremskaffe de varene som man
ønsket å kjøpe, eller som det ble uttalt - "
Han manglet kraft til fyldestgjørende at forsyne Skjerstads
Allmue med dens Fornødenheter".
Nordland Amt gikk imot at det skulle gis bevilgning på Mjønes,
men J. P. Schjelderup fikk ved høyeste resolusjon bevilgning
den 29. mai 1840 til å drive gjestgiveri og handel på
sin eiendom på Mjønes.
En ny handelslov kom i 1842. Den ga alle som ville det lov til å
handle med matvarer og de varer som folk vanligvis trengte. Da under
forutsetning av at avstanden til nærmeste by var mer enn 3
mil. All annen omsetning var som før underlagt de kongelige
privilegerte landhandlerne. Derfor avslo formannskapet de øvrige
søknadene som kom inn med den begrunnelse av at handelen
nå med nødvendighetsvarer var fri og flere privilegerte
handelsmenn i Skjerstad herred trengte man ikke.
Da Jørgen Lind la ned sin handelsvirksomhet på Leivset
i 1851 kom det til et kraftig press på formannskapet om flere
privilegerte handelsmenn i herredet. Anført av Elias Gabrielsen,
Fagerlien i Langvandsdalen gikk beboerne fra Fauskeeidet og Vattenbygden
i mot at den nærmeste handelsmannen nå skulle være
på Mjønes. (Da koloniseringen av Langvandsdalen, det
som senere ble vårt Sulitjelma begynte i midten av 1800-årene
var Elias Gabrielsen den første rydningsmannen som slo seg
ned ved vannet og som fikk sitt rydningsbruk anvist av myndighetene.
Han døde 15. juli 1854.)
Formannsskapet ga etter for presset fra befolkningen, og av fire
søkere om å få drive landhandleri ble John Normann
anbefalt. Normann hadde på denne tiden kjøpt gården
Venset. Men betingelsen for at Normann fikk handelsbevilgning var
at han flyttet til Leivset, noe han også gjorde.
De tre andre søkerne var skipperne Anders Larsen, Kapstø
og Carl Olsen, Dverset som begge ville drive handel på Finneid
mens den tredje søkeren som ikke fikk bevilgning, E. Dreier
ønsket å drive handelsvirksomhet på Leivset.
Formannsskapet anså havneforholdene på Leivset til å
være bedre egnet enn det havnen på Finneid var til handelsvirksomhet,
og sist men ikke minst - "befryktet man at hvis der blev Handel
her, hvortil en stor del af Districtets Allmue let have Adgang landverts
og hvor Allmuen ofte samles, fordi den have sine Søhuse her
- især naar den reiser fra og til Kirken , skulle der Brendevinsdrik
og anden Uorden komme til at finde sted".
Det viste seg snart at verken Normann eller Scheldrup greide å
drive en handel med de varene bygdefolket ønsket. Etterspørselen
etter stadig nye og flere vareslag ble ikke fulgt opp, og da Bernhard
Koch i 1856 søkte om bevilgning til å drive landhandel
på gården Venset, var det for han et gunstig tidspunkt
å søke på. Koch var da i ferd med å kjøpe
gården Venset av Johan Normann. Formannsskapet tok i mot denne
søknaden med åpne armer og anbefalte at Koch blir gitt
bevilgning fordi han hadde - " hederlig Character og den af
han valgte Bopel er bequemt beliggende". Koch hadde tidligere
drevet handelsvirksomhet i Bodø.
Litt merkverdig er det kanskje å lese at Venset nå er
blitt bekvemt beliggende som handelssted. 15 år tidligere
måtte Johan Normann flytte fra Venset til Leivset for å
få lov til å drive handel.
I 1864 søkte Albert Bernhoft om tillatelse til å drive
handelsvirksomhet på vestre Fauske, men denne søknaden
ble da avslått. Det var langt mellom handelsmennene i den
tiden og man skulle jo tro at en handel på Fauske ville gagne
beboerne på Fauskeeidet og i Vattenbygden, men det mente tydeligvis
ikke formannsskapets fem medlemmer. Det må nevnes at herredets
varaordfører og formann i formannsskapet da dette hendte
var en og samme person, - Bernhard Koch!
Det er nevnt foran at handelsdrift ble gjort generelt fri i 1866.
Først ute etter at denne loven var vedtatt var Edvard Rostad
som startet sin virksomhet på Fauske i 1871. Forretningen
drev han frem til 1880 da han gikk konkurs og måtte avvikle
det hele. Bernhard Koch overtok da lokalene etter Rostad og opprettet
en filial for sin virksomhet på Fauske. Av andre som opprettet
butikk da loven fra 1866 ble gjort gjeldende var Bernhard Kochs
bror Jakob som i årene 1869-75 hadde sin virksomhet på
Oldereid og Hans Augustiniussen som holdt til på Straumsnes
i tidsrommet 1869-71.
Dette var de handelsmennene som Langvannsdalens først innbyggere
hadde å holde seg til i de første tidsepokene før
gruveselskapet etablerte seg i dalen og bl.a. opprettet verksbutikk,
eller kanskje det er rettere å kalle det et utsalg i 1887.
Handelsvegen hadde jo til da vært lang og veiens lengde varrierte
jo ettersom de butikkene som ble drevet befant seg på Leivset
- Mjønes - Venset eller Fauske. Det var jo absolutt ikke
noe kjøpmannen på hjørnet-tilværelse de
hadde.
Da Alfred Hasselbom kom til Langvandsdalen i februar i 1887 så
var Bernhard Koch den nærmeste handelsmannen i omegnen. Det
sies jo at Hasselbom hadde mange mann med seg da han kom. Hvor og
hvorledes de bodde har jeg ikke greid å finne ut, men en del
hadde nok tilhold i "Gammelbrakka" fra 1882 som sto i
Furulund etter Vattenbygdens Kobberskjerp. Andre igjen kan ha bodd
i de husene Hans Joramo bygget nedenfor funngruven mens den andre
prøveperioden rundt 1880-årene pågikk. Vi vet
at sommeren 1887 startet bergverket å bygge en brakke i Furulund,
det som i dag er midtfløyen på Messa. Vi vet også
at denne brakka hadde kjeller med full takhøyde som det heter
og at det i kjelleren ble det innredet kjøkken og spisesal
for arbeiderne.
Hvor mange mann som kom sammen med Hasselbom i 1887 har jeg aldri
sett dokumentert. Men det ser ut som det stadig kom nye til og de
måtte jo skaffes tak over hodet når de kom. Første
året var det nok Gammelbrakka og husene til Joramo som i det
vesentligste var boplassen. Joramo hadde foruten våningshus
også et fjøs og en låvebygning så en del
karer bodde vel også i de husene vil jeg tro. Så vet
vi at noen bygde seg eget husvære. De vi vet om var Johan
Kirkhus, Paul Svee, og Peder Aasbakk. Vi må ikke forglemme
Simon Hermansson, svensken som tok opphold under en heller oppe
i ura. I bygningen som Aasbakk bygde satte bedriften inn en ovn
for steking av brød. Det var Lovise, kona til Aasbakk som
bakte brød til alle folkene som var der. Og i 1888 bygde
selskapet 2 brakker foruten den østre fløyen til det
fremtidige kontoret. Der var det bolig for "funksjonærene"
i en halvetasje over først etasje.
Vi vet at det ene rommet i det eldste brakka ble frigjort til butikk
fra først av. Bernhard Koch bygde i 1887 ei steinbrakke vest
for Gammelbrakka hvor hans sønn Peder drev med handel. Men
selskapet overtok all handel i 1888 og bygde da ei brakke vest for
kontoret til dette formålet. Handelen som Koch da hadde drevet
i om lag ett år opphørte og bedriften overtok steinbrakka
og benyttet den til lager av oljeprodukter. Den nye bygningen ble
brukt som butikk frem til 1894, da et større hus ble bygget
nede ved Langvannet. Samtidig ble det fylt opp i vannet foran denne
bygningen og det ble bygget kai. Butikkbygningen ble i 1899 utvidet
og i 1904 fikk butikken tilbygd et lagerbygg i fire etasjer. Men
også denne utvidelsen ble for liten og i 1907 ble den gamle
butikkdelen revet og et nytt bygg med forretninger i to etasjer
ble bygget. Den store utvidelsen av virksomheten kan vel forklares
med den tilstrømning av mennesker det var til gruveselskapet.
(I 1890 var det ansatt 90 personer der mens det i 1904 var 1289
som var på lønningslisten.)
Gruveselskapet dreiv handelen som en del av virksomheten til omkring
1908 da en ny lov hindret selskapet i å forestå en slik
drift. Butikkvirksomheten ble da skilt ut som et eget selskap og
mange av oss har vel hørt om "Mosesbutikken" eller
butikken i Furulund. Den ble med årene utvidet og var i bruk
helt frem til 50-årene, i årene etter 1908 som et privat
foretak med vekslende eiere.
Omdømmet til denne forretningen i gruveselskapets eie var
ikke på noe vis godt. Med det sosiale skille som på
denne tiden hersket på stedet, så er det vel lett tenkelig
hvem som fikk de prima varene og hvem som måtte ta til takke
med de mer sekunda produktene som måtte finnes. På den
sosiale rangstigen var det tre klasser ved bedriften. Det var funksjonærene
på topp, så kom formenn, stigere og betjenter, og nederst
var det den vanlige arbeider. Jeg tror ikke jeg tar feil i min vurdering
av de fleste betjentene når jeg nå antyder at de hadde
det som mål å skulle gjøre de overordnede ved
gruveselskapet til lags. Dernest var det vel om å gjøre
de sidestilte på rangstigen tilfreds. Det finnes mange utsagn
om at med de laveste rangerte på stigen - arbeiderne - var
det ikke så nøye med. Det var et ovenfra og ned forhold
mellom betjent og arbeider på verksbutikken. Det fortelles
om at dersom noen ba om en vare og vedkommende ikke var fornøyd
med det som ble lagt frem på disken, så var det ikke
med de verste betjentene innenfor disken som ekspeditør,
noen hensikt i å bemerke sin misnøye med det fremlagte
produkt. Det var enten å ta varene uten protest eller å
være fri. Prisene var også forholdsmessig høye
som regel, men til tider var det "normale tilstander"
på butikken. Det var når det var representanter fra
direksjonen for gruveselskapet var på stedet og da særlig
når Persson selv var på besøk i Sulitjelma. Foran
slike ankomster ble prisene normalisert, men straks den lokale ledelsen
igjen rådde grunnen aleine så ble prisene skrudd opp
til det nivået som var før den besøkende meldte
sin ankomst.
Arbeiderne følte det som et åk og skulle være
nødt til å handle på denne butikken. All handel
ble ført på bok som igjen ble oppgjort i forbindelse
med den månedlige avlønning ved bergverket. Når
man hadde handlet fikk man ikke noen form for kvittering for handelen.
Det store spørsmålet for den enkelte ansatte ved hver
avlønning var om man var på pluss- eller minussiden
når månedens lønning var oppgjort. Dersom man
følte seg feil behandlet ved et oppgjør hadde det
liten virkning å klage. Betjeningen påsto selv aldri
å gjøre noen feil og man kunne risikere å bli
vist bort fra butikken. Var man kommet på kant med en av betjentene
var man sikker på å bli oversett av vedkommende betjent
helt til stengetid neste gang man var nødt til å handle.
Det finnes bare muntlige beretninger om forholdene fra denne butikken,
men de er til dels mange og de levner ikke den vanlige arbeider
noe stort menneskeverd.
Da byggingen av den første delen avjernbaneanlegget opp
til Langvannet foregikk i 1891-92 var det tre forskjellige som etablerte
seg med butikker på Tveråmo. Før jernbaneanlegget
var avsluttet og vanlig trafikk ble opprettet var ekspropriasjonen
av Langvannsdalen et faktum og det ble regelen at ingen fremmende
fikk etablere noen form for handel på stedet. Så verksbutikken
med sine betjenter rådet grunnen aleine, også på
den berømmelige dagen vi kjenner - 13. januar 1907.
Etter at fagorganisasjonen var et faktum i Sulitjelma var det lønnsforholdene
som ble den først store merkesaken for de fagorganiserte.
I uken mellom 14. og 21. april la de fagorganiserte frem sine lønnskrav
for dir. Knudsen. Fra et tidligere møte den 7. april vet
vi at det ble forsøkt å skaffe tomt på stedet
til et felleslokale for de fagorganiserte. Begge disse spørsmål
var av en slik karakter at de måtte sendes til Helsingborg
for avgjørelse. Dir Knudsen var i slike saker bare mellommannen
i Sulitjelma.
Som kjent ble tariffavtalen for Sulitjelma-arbeiderne underskrevet
21. juli 1907. Svaret om tomtespørsmålet forelå
ikke før til møte i Det stedlige styre den 27. juli.
Svaret var slik dir. Knudsen tidligere hadde antydet overfor fagorganisasjonen
tidligere:
Av prinsipielle grunner avslo Sulitjelma Aktiebolag å avstå
tomtegrunn til et lokale for fagorganisasjonen i Sulitjelma.
I den detaljerte årsberetningen fra 1907 som er skrevet av
O. K. Sundt og Hans Trondsen fremgår det ikke at tanken om
en kooperativ forretning har vært fremmet før styremøtet
den 27. juli 1907. Men denne dagen blir det nedsatt en komité
på fem mann til å utrede spørsmålet om
en kooperativ forretning for stedets befolkning. Det var klart for
styret på dette tidspunktet at tomt til butikk i Sulitjelma
nå var utelukket, men det ble drøftet å forsøke
å få til et utsalg på Finneid som var det nærmeste
frie stedet.
Komiteen som ble valgt bestod av Helmer Olsen, Jakob Kleven, John
Holden, Karl Vikberg og Hans Marken.
Til møtet den 18. august foreligger komiteens forslag. Det
går ut på at man skal starte en kooperativ handelsforretning
på Finneid med en aksjekapital på kr. 20.000,-. Aksjenes
størrelse foreslåes til kr. 10,- pr stk og er ment
å selges til fagorganiserte. Tomt til forretning har komiteen
sikret seg. Etter å ha drøftet forslaget nøye
gir styret forslaget sin anbefaling. På møte den 29.
september vedtok Det stedlige styre å utligne kr. 0,30 på
hvert medlem til dekning av kjøpesummen for tomt på
Finneid. Den 20. oktober 1907 ble så den konstituerende generalforsamlingen
i Sulitjelma kooperative selskap avholdt på Festiviteten.
Dirigenter på dette møtet var O. K. Sundt og C. Mjaaseth,
med P. O. Eriksen og J. Skaland som sekretærer. Komiteen som
hadde gjort forarbeidet til dette møtet hadde også
utarbeidet et forslag til lover. Med unntak av paragraf 2 i deres
forslag ble loven vedtatt. Etter en del drøftinger ble §
2 å lyde:
"Selskapet består av de ved opprettelsen tegnede organiserte
medlemmer, samt enhver organisert som senere etter søknad
opptas som medlem etter disse lover".
Etter at lovene var vedtatt gikk man over til valg av et styre.
Den første formann og sekretær som ble valgt var henholdsvis
Helmer Olsen og Peter O. Eriksen. De øvrige medlemmer av
styret ble J. Holden, C. Mjaaseth, O. Olsen, P. Vollum, O. K. Sundt,
Kr. Næsje, B, Næstby, D. Rødseth og O. Vesterlid.
Da dette møtet ble avholdt var det bare innkommet kr, 718,50
i aksjekapital. Tegningen fortsatte og da forretningen åpnet
var det innkommet i alt kr. 12800,-.
På styremøte den 8. desember ble Erik Lund Eliassen
ansatt som bestyrer. Generalforsamling for Sulitjelma kooperative
selskap for 1908 ble avholdt den 19. januar og da ble § 2 i
selskapets lov forandret. Kravet om at et medlem skulle være
organisert ble tatt bort fra lovteksten.
Man hadde innhentet anbud på oppførelse av et forretningsbygg
på Finneid og var i ferd med å starte arbeidet da handelsmann
J. Johansen tilbød selskapet sin eiendom for kr, 8000,-.
Dette tilbudet ble akseptert og dermed kunne Sulitjelma kooperative
selskap åpne sin forretning der den 28. mai 1908. Det var
nærmere 4 mil mellom forretningen og kundene - 4 mil uten
vei, men det fantes ingen annen mulighet for å få løst
denne saken på. Stortingsmennene Egede Nissen og Magnus Nilsen
hadde undersøkt forholdet i Indredepartementet om utsetting
av private tomter i Sulitjelma. Men det viste seg at med de konsesjonsvilkårene
gruveselskapet hadde fått var det bare bedriften selv som
hadde anledning til å fradele tomter innenfor det gitte konsesjonsområdet.
I 4 samfulle år varte denne tilstanden for det nystiftede
Sulitjelma kooperative Selskap med kundene i Sulitjelma og forretningen
på Finneid.
Rent praktisk ble dette ordnet ved at de enkelte fagforeninger i
Sulitjelma utnevnte egne rekvisisjonsskrivere. Disse skulle godkjennes
av det kooperative selskaps styre. Det var så rekvisisjonsskrivernes
oppgave å ta imot bestillinger på varer fra de enkelte
kunder. Rekvisisjonen ble så sendt til forretningen på
Finneid hvor bestillingene ble pakket i kasser og sendt opp til
rekvisisjonsskriverne. Denne fordelte så de ankomne varene
ut etter bestillingslisten han hadde. Også ansvaret for å
kreve inn betalingen for de enkelte rekvisisjonene var pålagt
denne tillitsfunksjonen. Med denne ordningen var det jo de forskjellige
fagforeninger som ble garantister for rekvisisjonsskriverne. Om
sommeren gikk varetransporten med verkets båter og jernbane,
men om vinteren når det ikke var båt- eller togforbindelse
måtte man leie hesteskyss til varetransportene. Jernbanen
var jo heller ikke i drift på den hardeste vinteren. Det kunne
dreie seg om ca. 4 måneder hvert år, så da ble
kundene belastet transportutgiftene for hesteskyss fra Finneid til
Sulitjelma. Dette var jo et fordyrende ledd, men handelen gikk på
tross av slike hindringer godt og det kan nevnes at det var en omsetningsøkning
fra kr 36.000,- det første driftsåret til kr. 103.000,-
i 1911.
Selv om man nå hadde fått en kooperativ handelsforretning
som ekspanderte under de rådene forhold ga man ikke opp tanken
om å få forretningsvirksomheten flyttet opp til Sulitjelma.
Gang på gang ble det forsøkt å bevirke gruveselskapet
til å gi etter for kravet om en tomt, men like fånyttes
syntes det hver gang å være. Man forsøkte flere
angrepsvinkler. Det ble igjen forsøkt en departemental løsning,
men like fånyttes syntes det å være inntil styremøtet
den 24. juni 1912. Da var det kommet melding til Det stedlige styret
om at saken nå hadde endret seg. I det siste møtet
mellom Sulitjelma Aktiebolags Gruber og departementet hadde bergverket
vendt om på sitt standpunkt og lovte nå å la fagorganisasjonen
i Sulitjelma få festet en tomt på stedet til et kooperativt
foretak. I møte den 20. juli forelå et forslag til
en festekontrakt på tomt til et forretningsbygg. Denne kontrakten
ble med visse forandringer forelagt generalforsamlingen den 4. august
1912 og godkjent.
Da det ble kjent at gruveselskapet ville frigi en tomt til en kooperativ
forretning ble det straks satt ned en byggekomite som skulle forberede
de fremtidige arbeidene. Denne komiteen besto av Chr. Kiihl, Anders
Arntsen og Edvard Hofseth sammen med selskapets styre. Da kontrakten
med Sulitjelma Aktiebolags Gruber var undertegnet ble det satt opp
et provisorisk utsalg og gravingen av tomten til det nye forretningsbygget
tok til høsten 1912.
For den som ønsker en mer detaljert historie om kooperasjonens
virke i Sulitjelma frem mot våre dager vil jeg henvise til
de to beretninger om lagets virke som hittil er utkommet. Det er:
SULITJELMA KOOPERATIVE SELSKAP 40 ÅR. 1908 - 1948.
ET GRUVEFOLK I SAMVIRKE
Sulitjelma Samvirkelag gjennom 50 år.
Sulitjelma Kooperative selskap eller Sulitjelma Samvirkelag som
det senere ble hetende er nå nedlagt. Hvem som kommer til
å skrive nekrologen til dette praktverket i norsk kooperasjon
gjenstår å se, men det skylder vi som er etterkommere
å gjøre for de som gikk foran oss.
Da dette selskapet ble stiftet var det som alle andre kooperative
selskaper et foretak som var heleid av egne medlemmer. Av samvirkelag
finnes det i dag mange varianter, slik som Obs! Prix, Mega o.s.v.
En av de siste er COOP med tillegget "litt ditt". Hva
det blir i fremtiden kan man vel ikke spå om, det vil bare
fremtiden selv vise.
|