Tilbud om handel
for dem som bodde ved Langvannet

av Andreas Spjelkavik

Jørgen Lind, Leivset var fra 1817 og noen tiår den eneste handelsmannen i indre del av Skjerstad Herred. Hans nærmeste konkurrenter var en handelsmann i Saltdal og tre handlende ute i Bodø Kjøpstad.
Etter at kommuneloven av 1837 ble gjort gjeldende og frem til 1866 da handelen ble frigitt kom det inn i alt 7 søknader om å få drive handelsvirksomhet i Skjerstad. Den første som søkte var Johan P. Schjelderup fra Mjønes. Søknaden fra Schjelderup ble enstemmig anbefalt av formannskapet. Det var på denne tiden liten tilfredshet med den handelsvirksomheten Lind drev. Han greide ikke å fremskaffe de varene som man ønsket å kjøpe, eller som det ble uttalt - " Han manglet kraft til fyldestgjørende at forsyne Skjerstads Allmue med dens Fornødenheter".
Nordland Amt gikk imot at det skulle gis bevilgning på Mjønes, men J. P. Schjelderup fikk ved høyeste resolusjon bevilgning den 29. mai 1840 til å drive gjestgiveri og handel på sin eiendom på Mjønes.
En ny handelslov kom i 1842. Den ga alle som ville det lov til å handle med matvarer og de varer som folk vanligvis trengte. Da under forutsetning av at avstanden til nærmeste by var mer enn 3 mil. All annen omsetning var som før underlagt de kongelige privilegerte landhandlerne. Derfor avslo formannskapet de øvrige søknadene som kom inn med den begrunnelse av at handelen nå med nødvendighetsvarer var fri og flere privilegerte handelsmenn i Skjerstad herred trengte man ikke.

Da Jørgen Lind la ned sin handelsvirksomhet på Leivset i 1851 kom det til et kraftig press på formannskapet om flere privilegerte handelsmenn i herredet. Anført av Elias Gabrielsen, Fagerlien i Langvandsdalen gikk beboerne fra Fauskeeidet og Vattenbygden i mot at den nærmeste handelsmannen nå skulle være på Mjønes. (Da koloniseringen av Langvandsdalen, det som senere ble vårt Sulitjelma begynte i midten av 1800-årene var Elias Gabrielsen den første rydningsmannen som slo seg ned ved vannet og som fikk sitt rydningsbruk anvist av myndighetene. Han døde 15. juli 1854.)
Formannsskapet ga etter for presset fra befolkningen, og av fire søkere om å få drive landhandleri ble John Normann anbefalt. Normann hadde på denne tiden kjøpt gården Venset. Men betingelsen for at Normann fikk handelsbevilgning var at han flyttet til Leivset, noe han også gjorde.
De tre andre søkerne var skipperne Anders Larsen, Kapstø og Carl Olsen, Dverset som begge ville drive handel på Finneid mens den tredje søkeren som ikke fikk bevilgning, E. Dreier ønsket å drive handelsvirksomhet på Leivset.
Formannsskapet anså havneforholdene på Leivset til å være bedre egnet enn det havnen på Finneid var til handelsvirksomhet, og sist men ikke minst - "befryktet man at hvis der blev Handel her, hvortil en stor del af Districtets Allmue let have Adgang landverts og hvor Allmuen ofte samles, fordi den have sine Søhuse her - især naar den reiser fra og til Kirken , skulle der Brendevinsdrik og anden Uorden komme til at finde sted".

Det viste seg snart at verken Normann eller Scheldrup greide å drive en handel med de varene bygdefolket ønsket. Etterspørselen etter stadig nye og flere vareslag ble ikke fulgt opp, og da Bernhard Koch i 1856 søkte om bevilgning til å drive landhandel på gården Venset, var det for han et gunstig tidspunkt å søke på. Koch var da i ferd med å kjøpe gården Venset av Johan Normann. Formannsskapet tok i mot denne søknaden med åpne armer og anbefalte at Koch blir gitt bevilgning fordi han hadde - " hederlig Character og den af han valgte Bopel er bequemt beliggende". Koch hadde tidligere drevet handelsvirksomhet i Bodø.
Litt merkverdig er det kanskje å lese at Venset nå er blitt bekvemt beliggende som handelssted. 15 år tidligere måtte Johan Normann flytte fra Venset til Leivset for å få lov til å drive handel.
I 1864 søkte Albert Bernhoft om tillatelse til å drive handelsvirksomhet på vestre Fauske, men denne søknaden ble da avslått. Det var langt mellom handelsmennene i den tiden og man skulle jo tro at en handel på Fauske ville gagne beboerne på Fauskeeidet og i Vattenbygden, men det mente tydeligvis ikke formannsskapets fem medlemmer. Det må nevnes at herredets varaordfører og formann i formannsskapet da dette hendte var en og samme person, - Bernhard Koch!

Det er nevnt foran at handelsdrift ble gjort generelt fri i 1866. Først ute etter at denne loven var vedtatt var Edvard Rostad som startet sin virksomhet på Fauske i 1871. Forretningen drev han frem til 1880 da han gikk konkurs og måtte avvikle det hele. Bernhard Koch overtok da lokalene etter Rostad og opprettet en filial for sin virksomhet på Fauske. Av andre som opprettet butikk da loven fra 1866 ble gjort gjeldende var Bernhard Kochs bror Jakob som i årene 1869-75 hadde sin virksomhet på Oldereid og Hans Augustiniussen som holdt til på Straumsnes i tidsrommet 1869-71.
Dette var de handelsmennene som Langvannsdalens først innbyggere hadde å holde seg til i de første tidsepokene før gruveselskapet etablerte seg i dalen og bl.a. opprettet verksbutikk, eller kanskje det er rettere å kalle det et utsalg i 1887. Handelsvegen hadde jo til da vært lang og veiens lengde varrierte jo ettersom de butikkene som ble drevet befant seg på Leivset - Mjønes - Venset eller Fauske. Det var jo absolutt ikke noe kjøpmannen på hjørnet-tilværelse de hadde.

Da Alfred Hasselbom kom til Langvandsdalen i februar i 1887 så var Bernhard Koch den nærmeste handelsmannen i omegnen. Det sies jo at Hasselbom hadde mange mann med seg da han kom. Hvor og hvorledes de bodde har jeg ikke greid å finne ut, men en del hadde nok tilhold i "Gammelbrakka" fra 1882 som sto i Furulund etter Vattenbygdens Kobberskjerp. Andre igjen kan ha bodd i de husene Hans Joramo bygget nedenfor funngruven mens den andre prøveperioden rundt 1880-årene pågikk. Vi vet at sommeren 1887 startet bergverket å bygge en brakke i Furulund, det som i dag er midtfløyen på Messa. Vi vet også at denne brakka hadde kjeller med full takhøyde som det heter og at det i kjelleren ble det innredet kjøkken og spisesal for arbeiderne.
Hvor mange mann som kom sammen med Hasselbom i 1887 har jeg aldri sett dokumentert. Men det ser ut som det stadig kom nye til og de måtte jo skaffes tak over hodet når de kom. Første året var det nok Gammelbrakka og husene til Joramo som i det vesentligste var boplassen. Joramo hadde foruten våningshus også et fjøs og en låvebygning så en del karer bodde vel også i de husene vil jeg tro. Så vet vi at noen bygde seg eget husvære. De vi vet om var Johan Kirkhus, Paul Svee, og Peder Aasbakk. Vi må ikke forglemme Simon Hermansson, svensken som tok opphold under en heller oppe i ura. I bygningen som Aasbakk bygde satte bedriften inn en ovn for steking av brød. Det var Lovise, kona til Aasbakk som bakte brød til alle folkene som var der. Og i 1888 bygde selskapet 2 brakker foruten den østre fløyen til det fremtidige kontoret. Der var det bolig for "funksjonærene" i en halvetasje over først etasje.
Vi vet at det ene rommet i det eldste brakka ble frigjort til butikk fra først av. Bernhard Koch bygde i 1887 ei steinbrakke vest for Gammelbrakka hvor hans sønn Peder drev med handel. Men selskapet overtok all handel i 1888 og bygde da ei brakke vest for kontoret til dette formålet. Handelen som Koch da hadde drevet i om lag ett år opphørte og bedriften overtok steinbrakka og benyttet den til lager av oljeprodukter. Den nye bygningen ble brukt som butikk frem til 1894, da et større hus ble bygget nede ved Langvannet. Samtidig ble det fylt opp i vannet foran denne bygningen og det ble bygget kai. Butikkbygningen ble i 1899 utvidet og i 1904 fikk butikken tilbygd et lagerbygg i fire etasjer. Men også denne utvidelsen ble for liten og i 1907 ble den gamle butikkdelen revet og et nytt bygg med forretninger i to etasjer ble bygget. Den store utvidelsen av virksomheten kan vel forklares med den tilstrømning av mennesker det var til gruveselskapet. (I 1890 var det ansatt 90 personer der mens det i 1904 var 1289 som var på lønningslisten.)
Gruveselskapet dreiv handelen som en del av virksomheten til omkring 1908 da en ny lov hindret selskapet i å forestå en slik drift. Butikkvirksomheten ble da skilt ut som et eget selskap og mange av oss har vel hørt om "Mosesbutikken" eller butikken i Furulund. Den ble med årene utvidet og var i bruk helt frem til 50-årene, i årene etter 1908 som et privat foretak med vekslende eiere.
Omdømmet til denne forretningen i gruveselskapets eie var ikke på noe vis godt. Med det sosiale skille som på denne tiden hersket på stedet, så er det vel lett tenkelig hvem som fikk de prima varene og hvem som måtte ta til takke med de mer sekunda produktene som måtte finnes. På den sosiale rangstigen var det tre klasser ved bedriften. Det var funksjonærene på topp, så kom formenn, stigere og betjenter, og nederst var det den vanlige arbeider. Jeg tror ikke jeg tar feil i min vurdering av de fleste betjentene når jeg nå antyder at de hadde det som mål å skulle gjøre de overordnede ved gruveselskapet til lags. Dernest var det vel om å gjøre de sidestilte på rangstigen tilfreds. Det finnes mange utsagn om at med de laveste rangerte på stigen - arbeiderne - var det ikke så nøye med. Det var et ovenfra og ned forhold mellom betjent og arbeider på verksbutikken. Det fortelles om at dersom noen ba om en vare og vedkommende ikke var fornøyd med det som ble lagt frem på disken, så var det ikke med de verste betjentene innenfor disken som ekspeditør, noen hensikt i å bemerke sin misnøye med det fremlagte produkt. Det var enten å ta varene uten protest eller å være fri. Prisene var også forholdsmessig høye som regel, men til tider var det "normale tilstander" på butikken. Det var når det var representanter fra direksjonen for gruveselskapet var på stedet og da særlig når Persson selv var på besøk i Sulitjelma. Foran slike ankomster ble prisene normalisert, men straks den lokale ledelsen igjen rådde grunnen aleine så ble prisene skrudd opp til det nivået som var før den besøkende meldte sin ankomst.

Arbeiderne følte det som et åk og skulle være nødt til å handle på denne butikken. All handel ble ført på bok som igjen ble oppgjort i forbindelse med den månedlige avlønning ved bergverket. Når man hadde handlet fikk man ikke noen form for kvittering for handelen. Det store spørsmålet for den enkelte ansatte ved hver avlønning var om man var på pluss- eller minussiden når månedens lønning var oppgjort. Dersom man følte seg feil behandlet ved et oppgjør hadde det liten virkning å klage. Betjeningen påsto selv aldri å gjøre noen feil og man kunne risikere å bli vist bort fra butikken. Var man kommet på kant med en av betjentene var man sikker på å bli oversett av vedkommende betjent helt til stengetid neste gang man var nødt til å handle. Det finnes bare muntlige beretninger om forholdene fra denne butikken, men de er til dels mange og de levner ikke den vanlige arbeider noe stort menneskeverd.

Da byggingen av den første delen avjernbaneanlegget opp til Langvannet foregikk i 1891-92 var det tre forskjellige som etablerte seg med butikker på Tveråmo. Før jernbaneanlegget var avsluttet og vanlig trafikk ble opprettet var ekspropriasjonen av Langvannsdalen et faktum og det ble regelen at ingen fremmende fikk etablere noen form for handel på stedet. Så verksbutikken med sine betjenter rådet grunnen aleine, også på den berømmelige dagen vi kjenner - 13. januar 1907.

Etter at fagorganisasjonen var et faktum i Sulitjelma var det lønnsforholdene som ble den først store merkesaken for de fagorganiserte. I uken mellom 14. og 21. april la de fagorganiserte frem sine lønnskrav for dir. Knudsen. Fra et tidligere møte den 7. april vet vi at det ble forsøkt å skaffe tomt på stedet til et felleslokale for de fagorganiserte. Begge disse spørsmål var av en slik karakter at de måtte sendes til Helsingborg for avgjørelse. Dir Knudsen var i slike saker bare mellommannen i Sulitjelma.
Som kjent ble tariffavtalen for Sulitjelma-arbeiderne underskrevet 21. juli 1907. Svaret om tomtespørsmålet forelå ikke før til møte i Det stedlige styre den 27. juli. Svaret var slik dir. Knudsen tidligere hadde antydet overfor fagorganisasjonen tidligere:
Av prinsipielle grunner avslo Sulitjelma Aktiebolag å avstå tomtegrunn til et lokale for fagorganisasjonen i Sulitjelma.

I den detaljerte årsberetningen fra 1907 som er skrevet av O. K. Sundt og Hans Trondsen fremgår det ikke at tanken om en kooperativ forretning har vært fremmet før styremøtet den 27. juli 1907. Men denne dagen blir det nedsatt en komité på fem mann til å utrede spørsmålet om en kooperativ forretning for stedets befolkning. Det var klart for styret på dette tidspunktet at tomt til butikk i Sulitjelma nå var utelukket, men det ble drøftet å forsøke å få til et utsalg på Finneid som var det nærmeste frie stedet.
Komiteen som ble valgt bestod av Helmer Olsen, Jakob Kleven, John Holden, Karl Vikberg og Hans Marken.

Til møtet den 18. august foreligger komiteens forslag. Det går ut på at man skal starte en kooperativ handelsforretning på Finneid med en aksjekapital på kr. 20.000,-. Aksjenes størrelse foreslåes til kr. 10,- pr stk og er ment å selges til fagorganiserte. Tomt til forretning har komiteen sikret seg. Etter å ha drøftet forslaget nøye gir styret forslaget sin anbefaling. På møte den 29. september vedtok Det stedlige styre å utligne kr. 0,30 på hvert medlem til dekning av kjøpesummen for tomt på Finneid. Den 20. oktober 1907 ble så den konstituerende generalforsamlingen i Sulitjelma kooperative selskap avholdt på Festiviteten. Dirigenter på dette møtet var O. K. Sundt og C. Mjaaseth, med P. O. Eriksen og J. Skaland som sekretærer. Komiteen som hadde gjort forarbeidet til dette møtet hadde også utarbeidet et forslag til lover. Med unntak av paragraf 2 i deres forslag ble loven vedtatt. Etter en del drøftinger ble § 2 å lyde:
"Selskapet består av de ved opprettelsen tegnede organiserte medlemmer, samt enhver organisert som senere etter søknad opptas som medlem etter disse lover".
Etter at lovene var vedtatt gikk man over til valg av et styre. Den første formann og sekretær som ble valgt var henholdsvis Helmer Olsen og Peter O. Eriksen. De øvrige medlemmer av styret ble J. Holden, C. Mjaaseth, O. Olsen, P. Vollum, O. K. Sundt, Kr. Næsje, B, Næstby, D. Rødseth og O. Vesterlid.
Da dette møtet ble avholdt var det bare innkommet kr, 718,50 i aksjekapital. Tegningen fortsatte og da forretningen åpnet var det innkommet i alt kr. 12800,-.

På styremøte den 8. desember ble Erik Lund Eliassen ansatt som bestyrer. Generalforsamling for Sulitjelma kooperative selskap for 1908 ble avholdt den 19. januar og da ble § 2 i selskapets lov forandret. Kravet om at et medlem skulle være organisert ble tatt bort fra lovteksten.
Man hadde innhentet anbud på oppførelse av et forretningsbygg på Finneid og var i ferd med å starte arbeidet da handelsmann J. Johansen tilbød selskapet sin eiendom for kr, 8000,-. Dette tilbudet ble akseptert og dermed kunne Sulitjelma kooperative selskap åpne sin forretning der den 28. mai 1908. Det var nærmere 4 mil mellom forretningen og kundene - 4 mil uten vei, men det fantes ingen annen mulighet for å få løst denne saken på. Stortingsmennene Egede Nissen og Magnus Nilsen hadde undersøkt forholdet i Indredepartementet om utsetting av private tomter i Sulitjelma. Men det viste seg at med de konsesjonsvilkårene gruveselskapet hadde fått var det bare bedriften selv som hadde anledning til å fradele tomter innenfor det gitte konsesjonsområdet.
I 4 samfulle år varte denne tilstanden for det nystiftede Sulitjelma kooperative Selskap med kundene i Sulitjelma og forretningen på Finneid.

Rent praktisk ble dette ordnet ved at de enkelte fagforeninger i Sulitjelma utnevnte egne rekvisisjonsskrivere. Disse skulle godkjennes av det kooperative selskaps styre. Det var så rekvisisjonsskrivernes oppgave å ta imot bestillinger på varer fra de enkelte kunder. Rekvisisjonen ble så sendt til forretningen på Finneid hvor bestillingene ble pakket i kasser og sendt opp til rekvisisjonsskriverne. Denne fordelte så de ankomne varene ut etter bestillingslisten han hadde. Også ansvaret for å kreve inn betalingen for de enkelte rekvisisjonene var pålagt denne tillitsfunksjonen. Med denne ordningen var det jo de forskjellige fagforeninger som ble garantister for rekvisisjonsskriverne. Om sommeren gikk varetransporten med verkets båter og jernbane, men om vinteren når det ikke var båt- eller togforbindelse måtte man leie hesteskyss til varetransportene. Jernbanen var jo heller ikke i drift på den hardeste vinteren. Det kunne dreie seg om ca. 4 måneder hvert år, så da ble kundene belastet transportutgiftene for hesteskyss fra Finneid til Sulitjelma. Dette var jo et fordyrende ledd, men handelen gikk på tross av slike hindringer godt og det kan nevnes at det var en omsetningsøkning fra kr 36.000,- det første driftsåret til kr. 103.000,- i 1911.

Selv om man nå hadde fått en kooperativ handelsforretning som ekspanderte under de rådene forhold ga man ikke opp tanken om å få forretningsvirksomheten flyttet opp til Sulitjelma. Gang på gang ble det forsøkt å bevirke gruveselskapet til å gi etter for kravet om en tomt, men like fånyttes syntes det hver gang å være. Man forsøkte flere angrepsvinkler. Det ble igjen forsøkt en departemental løsning, men like fånyttes syntes det å være inntil styremøtet den 24. juni 1912. Da var det kommet melding til Det stedlige styret om at saken nå hadde endret seg. I det siste møtet mellom Sulitjelma Aktiebolags Gruber og departementet hadde bergverket vendt om på sitt standpunkt og lovte nå å la fagorganisasjonen i Sulitjelma få festet en tomt på stedet til et kooperativt foretak. I møte den 20. juli forelå et forslag til en festekontrakt på tomt til et forretningsbygg. Denne kontrakten ble med visse forandringer forelagt generalforsamlingen den 4. august 1912 og godkjent.

Da det ble kjent at gruveselskapet ville frigi en tomt til en kooperativ forretning ble det straks satt ned en byggekomite som skulle forberede de fremtidige arbeidene. Denne komiteen besto av Chr. Kiihl, Anders Arntsen og Edvard Hofseth sammen med selskapets styre. Da kontrakten med Sulitjelma Aktiebolags Gruber var undertegnet ble det satt opp et provisorisk utsalg og gravingen av tomten til det nye forretningsbygget tok til høsten 1912.

For den som ønsker en mer detaljert historie om kooperasjonens virke i Sulitjelma frem mot våre dager vil jeg henvise til de to beretninger om lagets virke som hittil er utkommet. Det er:

SULITJELMA KOOPERATIVE SELSKAP 40 ÅR. 1908 - 1948.

ET GRUVEFOLK I SAMVIRKE
Sulitjelma Samvirkelag gjennom 50 år.

Sulitjelma Kooperative selskap eller Sulitjelma Samvirkelag som det senere ble hetende er nå nedlagt. Hvem som kommer til å skrive nekrologen til dette praktverket i norsk kooperasjon gjenstår å se, men det skylder vi som er etterkommere å gjøre for de som gikk foran oss.

Da dette selskapet ble stiftet var det som alle andre kooperative selskaper et foretak som var heleid av egne medlemmer. Av samvirkelag finnes det i dag mange varianter, slik som Obs! Prix, Mega o.s.v. En av de siste er COOP med tillegget "litt ditt". Hva det blir i fremtiden kan man vel ikke spå om, det vil bare fremtiden selv vise.