Stedet Jakobsbakken

---

OMGIVELSER OG UTSTREKNING
GEOGRAFISKE NAVN PÅ OG RUNDT STEDET

Innbyggerne på Jakobsbakken fant stedsnavnet for langt og tungvint å bruke i dagligtalen. For dem ble det naturlig å korte ned til Bakken. De bodde på Bakken, ikke Jakobsbakken, og de var bakkenfolk. Av lojalitet til språkbruken til bakkenfolket er i det følgende brukt betegnelsen Bakken om stedet.

Tar vi med hele området, anleggsbygninger og boligområde, hadde Bakken en utstrekning på anslagsvis 800 ganger 800 meter. Stedet var inndelt i to felter, anleggsbygningen var ett felt og boligområdet det andre. Dette vil framgå av fremstillingen nedenfor.
Når det gjelder boligområdet, utgjorde dette feltet med alle bygningene og det arealet som etter hvert ble opparbeidet til innmark for jordbruk, en utstrekning på grovt regnet 400 ganger 500 meter. Bygningene lå tett inntil hverandre (om bygningene, plasseringen av dem og navnene på dem, se nedenfor under avsnittet "BYGNINGENE"). Arealet som rommet boligområdet var ca 250 ganger 450 meter.
En grunn innsjø på ca 50 ganger 150 meter dannet et slags geografisk sentrum i boligområdet. Til daglig hadde innsjøen navnet "Tjønna". Men det fulle navnet var noe så spesielt som "Vaffelkaktjønna". Årsaken til navnet skal være en tildragelse i Bakkens tidlige periode. En av kokkene fikk kritikk for at hun stekte dårlige vaffelkaker. Hun tok kritikken ille opp og reagerte med å kaste både kaker og vaffeljern ut i innsjøen.
Alle elver og bekkesik som kom inn mot Bakken, samlet seg i et dalføre som lå i platået mellom der skogen sluttet og det der husene lå. Dalen kalte man Elvedalen".
Den største elva på Bakken, Blankelva, kom fra "Annakommen" (se nedenfor side 5), og rant inn mot Bakken fra sør- vestlig retning. Den dannet den en foss i "Forsbakken" (som var den første motbakken på gangstia til Såki), før den ved brakkene "Titanic" og "Lucitania" (se om brakkene nedenfor side 13 og 14) roet seg i en liten dam. Dammen hadde navnet "Hjertinedammen", etter Hjertine som i mange, mange år bodde i "Lucitania". Fra "Hjertinedammen fortsatte elva ned dalen bak "Titanic", ned mot "Valterhuset" og "Auberthuset". Der tok den opp i seg utløpet fra "Badedammen" (se nedenfor side 6) før den styrtet seg ut i en foss og kom ned i "Elvedalen".
Vannet fra gruvedriften dannet en bekk som løp ut i Tjønna. Bekken inneholdt store mengder rustfargede slamstoffer; av den grunn ble den kalt Rustelva. Fra Rustelva fikk Tjønna rustfarget bunn og ble sterkt forurenset. Avløpet fra Tjønna dannet ei lita elv som i Elvedalen løp sammen med Blankelva og forurenset denne. Slamstoffene gjorde at den større elva også ble kalt Rusterlva. Den ble et synbart landemerke langs hele den lange strekningen fra Bakken til utløpet i Langvannet nede i dalen.

Ovenfor platået der bolighusene lå, steg terrenget, ganske bratt opp mot flere platåer, som igjen gikk over i ny stigning.
Gruveanlegget lå på det første platået. For at atkomsten til gruveanlegget ikke skulle bli for krevende, anla Verket i starten en mindre bratt trase fra bolighusene og opp til gruva. Den startet ved gruvebadet/Saltdalsbrakka og førte på skrå mot Kåfjordbrakka, gjorde der en sving til venstre og førtes i slakt skråland fram mot gruvanlegget. Denne traseen kalte man med to navn, enten "Rundveien" eller "Hestveien".
Senere anla Verket en ny atkomstvei til gruva. Man fylte opp et lite dalsøkk og fikk en rett og bratt vei på ca 150 meter. Denne atkomsten fikk navnet "Gruvebakken" eller på dialekt "Grubakken".

Taubanen ble ført langs "gruveplatået" i nord- østlig retning mot Sagmo. Strekningen der taubanen gikk, hadde navnet "Linbanehaugen" eller dialektnavnet "Limbanhauen". (Bakkenfolk brukte ikke navnet taubane, de sa "linbane", dvs. bane der kibbene gikk på liner/vaier.)
Bukkene som vaieren var spent fast i, var av varierende høyde etter som terrenget hevet eller senket seg.

De første tiårene man drev gruva på Bakken, fraktet man gråberget ut i dagen og tippet det i skråningen nedenfor bygget som rommet skeiderhus og taubanestasjon. I årenes løp antok denne gråsteinsfyllingen et anselig volum og utgjorde til slutt mange tusen tonn. Fyllingen hadde navnet "Steintippen". Den ligger fortsatt som et mektig landemerke på Bakken. Øverste del av "Grubakken" (veien opp mot gruvebygningene) gikk parallelt med foten av "Steintippen".

Ovenfor gruvebygningene fortsatte terrenget å stige til et nytt platå som løp parallelt med bakkenplatået i flere kilometer. På dette platået og rett ovenfor Bakken lå 3 små (ganske fiskerike) innsjøer ("Vannkommen", "Grukommen" og "Annakommen"). "Vannkummen" var fra ca 1945 drikkevannsreservoar for husstandene i bakkensamfunnet. Før 1945 tok man drikkevann til husstandene fra "Annakummen". Vann til virksomheten ved gruveanlegget tok man fra "Grukummen".
Så kom en siste bratt stigning i terrenget, der det vinterstid dannet seg en mektig snøskavl i flere kilometers lengde; dialektnavnet på skavlen var "Storsnyskavveln" eller bare "Slaveln".
På toppen av det siste platået åpnet et eventyrlig friluftsterreng seg. Lett kupert vidde strakte seg kilometer på kilometer over mot bygdene i Saltdal. Her lå mange fiskevann, som i mange, mange år bød på unike fiskemuligheter. Her var også godt med vilt for dem som ville jakte.

Også "Badedammen" må nevnes som del av topografien i bakkensamfunnet. "Badedammen lå i den sør- østlige utkanten av stedet og var oval i form, ca 50 meter lang og 20 meter på det bredeste. Som navnet antyder, brukte folk dammen til badeplass. Deler av den var grunn med myrbotn, men på det dypeste var avstanden til bunnen stor nok til at man kunne anlegge stupebrett.
Ca 50 meter ovenfor Badedammen i retning Såki lå et lite rundt tjern, så grunt at vannet på dypeste nådde en voksen person bare til knærne. Dette tjernet, som hadde utløp til "den store" Badedammen, brukte de minste barna til å bade i. Tjernet fikk derfor navnet "Den lille badedammen".
En annen "dam" som også ble brukt til bading sommerstid (og av og til som skøytebane vinterstid) var "Gullkalvtjønna". Den lå på platået der taubanen gikk, en knapp kilometer mot Sagmo fra taubanestasjonen. Det spesielle navnet skulle den lille innsjøen ha fått pga. en episode da pionerene skjerpet i fjellet bak sjøen. En av arbeiderne kom da ut av gruvegangen og var tildekket av svovel/kopperkis. Det sterke sollyset gav arbeidskompisene inntrykk av at hele mannen skinte, og med allusjon til Bibelen, oppfattet de han som en "gullkalv".
Mange av husene på Bakken var plassert rundt Tjønna. Her var området ganske flatt. I sør- vestlig retning fra Tjønna førte en stigning til et nytt platå, der det ble plassert tre bolighus. Her ble også butikken (kalt "Koop") bygd; av den grunn fikk stigningen" navnet "Koopbakken". Den var så bratt at den vinterstid egnet seg godt som akebakke (for kjelke og spark) for ungene.

På grunn av denne topografien ble Bakken på en måte delt inn i to felter som hver fikk sitt navn. Det var ikke uvanlig å kalle den delen som lå rundt Tjønna og lavest i terrenget for "Negerbyen" og den øvre delen for "Indianerstaten". Årsaken til betegnelsene har ikke vært mulig å oppspore.
En annen betegnelse som ble brukt om "Negerbyen", var "i brakken". ("Kor ha du vore? "Æ ha vore "i brakken".) "Kjærringan i brakken", var et fast uttrykk. Hvis en person hadde hørt en nyhet som han ikke visste nøyaktig kilde for, kunne han svare: "Det sei kjærringan i brakken" - de var en ofte brukt nyhetskilde.

Da bilveien ble ferdig utbygd til Bakken i 1936, munnet den ut på plassen ved butikken. På denne plassen lå det opprinnelig en forhøyning som folk kalte "Geithaugen". Haugen ble sprengt bort og planert ut i 1930- årene. Bilveien fikk navnet "Nyveien" til forskjell fra "Gammelveien", den opprinnelige adkomstveien, som munnet ut i den motsatte enden av stedet, ved skolen og "Nybrakka". Betegnelsen "Kjelvassveien" var også i bruk som navn på "Nyveien". Kjelvannet ligger ca to kilometer nedenfor Bakken. Innkjøringen mot Kjelvann skjedde ved Kjelvasskrysset. Etter at bilveien til Såki og Balvannet var kjøreklar, skjedde innkjøringen dit ved Såkikrysset, vel én kilometer fra Bakken.

Gammelveien var i bruk hele året i den første tiden da ferdselen gikk til fots og med hest. Etter at "Nyveien var ferdig, brukte folk "Gammelveien" vinterstid, dvs. i den perioden av året da bilveien var stengt og transporten til og fra måtte foregå på ski. Først fra 1964 fikk Bakken helårs bilvei; dvs. at den ble holdt åpen om vinteren.
Gammelveien gikk vel 1 kilometer i ganske flatt terreng fra Bakken før den begynte å helle bratt ned mot dalbunnen og Langvannet. Fra en knaus like ved den første bratte hellingen hadde man ypperlig utsikt ned mot Langvannet og Sulis. Knausen kaltes derfor "Utkiken". Dit brukte folk, særlig før krigen, å ta sine søndagsturer. På vei opp fra Sulis til Bakken visste man at når "Utkiken" var passert, så var den tyngste delen av turen gjort.
En haug litt nedenfor "Utkiken", som gangstia til Bakken gikk over, ble kalt "Karen Dahl- haugen". Årsaken til navnet var at Karen Dahl på godværsdager begynte å legge søndagsturene sine dit. Fra haugen var det god utsikt til Sulis, og der var det myk lyng å sitte i. Det sies at det ble vanlig at flere husmødre møttes der. De hadde med "strikkingene" og fikk seg en prat.

I nærheten av "Utkiken" kom en bekk ned fra "limbanhaugen" og buktet seg over myrområdet før den la veien over hellingen og rant ned i et lite myrtjern nedenfor. Sannsynligvis pga. alle buktningne hadde bekken navnet "Krokodillelva". Myrtjernet ble kalt "Hesttjønna". Årsaken til navnet var at en hest under transport av malm hadde gått gjennom isen og druknet.

Den første hellingen fra "Utkiken" var en bakke på ca 400 meter. Den hadde navnet "Treabakken". Navnet kom av at i bunnen av bakken, opp mot fjellsiden, lå i sin tid bolighuset "Trea", det tredje huset Verket bygde i den perioden det ble skjerpet i dette området. I dag står bare tuftene igjen. (Se nærmere om Treahuset på side 12.)
Fra treahuset slynget en (etter hvert gjengrodd) anleggsvei seg opp stigningen til Helsingborggruva (nedlagt tidlig etter 1900), som lå i platået der linbanen gikk.

Ved Helsingborggruva fikk "limbanhaugen" en knekk der den begynte å helle først svakt, så kraftigere, ned mot Sagmo.
I dette hellende lendet stod to bukker som var geografiske kjennemerker for bakkenfolk.
Nærmest Sagmo gikk knekken over i et lite juv, Bukken som stod på kanten av juvet, ble kalt "Småbukken". Navnet kom av at den var den laveste av alle bukkene, en voksen mann kunne her lett nå opp til kibbene når han stod på bakDen andre bukken, noen hundre meter nærmere Bakken (rett overfor "Utkiken"), var meget spesiell. Seks vanlige bukker var her bygd sammen slik at innretningen fikk en lengde på ca 10 meter. Bukken hadde innretninger som gjorde det mulig å slakke og stramme "bærlina" (den kibbene hang i). Den var derfor meget viktig når det gjaldt vedlikeholdet av banen. Navnet på bukken var "Spantbukken" (av spant = skjøte). I dagligtalen til mange bakkenfolk hadde bukken navnet "Spannpukken".

På et område, ca 40 ganger 70 meter stort, som lå mellom Rustelva og veien til "Koop", anla Verket i 1930- årene et grøntanlegg som fikk navnet "Parken". Gjerdet rundt var laget av rør og vinkeljern. Sommerstid utgjorde "Parken" et ubebygd grøntområde. Ingeniør Trøften, mannen som fikk "Parken" anlagt, hadde visstnok planer om en mer eksklusiv beplantning der, men det ble det aldri noe av. Én viktig årsak til det var den store geiteflokken som sommerstid beitet på og rundt stedet og gjorde det umulig å få annet enn gras til å vokse opp. Gjerdet rundt "Parken" fant ungene ypperlig egnet til å øve seg å balansere.

Fire andre geografiske navn bør også nevnes, nemlig "Søppelhaugen", "Skithaugen", Sankthanshaugen og "Kvartsen".
"Søppelhaugen" og "Skithaugen" lå i bratte skråninger til høyre for Gammelveien i retning Sulis, ca en halv kilometer fra husene. På disse "haugene" tømte man avfallet fra søppelkassene og utedoene.
I nærheten av avfallsplassene, til venstre for veien, noe nærmere husene og i trygg avstand fra eventuell stygg lukt, var der en forhøyning. Der brukte man å brenne bål Sankthansaften, derav navnet "Sankthanshaugen".
I hellingen et par hundre meter fra "Søppelhaugen" i retning husene fant Verket i sin tid en forekomst av kvarts. Man anla et skjerp og fraktet den massen man tok ut til smeltehytta i Sulis der man prøvde å anvende den som katalysator i smelteprosessen. Kvaliteten på kvartsen viste seg imidlertid ikke god nok, og skjerpet ble i ettertid liggende unyttet. Det var godt synlig i terrenget og var et geografisk begrep alle bakkenfolk kjente.

Av anlegg for sommeridrett på Bakken bygde Verket omkring 1930 en tennisbane. Den lå mellom brakkene "Lasarettet" og Titanic". Noen utstrakt tennisspilling kom aldri bakkenfolk til å drive. Etter krigen brukte ungene banen til lek og fotballspill, og Verket brukte den av og til som lager for ved.

En bane for fotball og friidrett var i 1930- årene under bygging i nærheten av Sankthanshaugen, men den ble aldri fullført. Den planlagte banen ligger fortsatt intakt med utplanert grovstein.
Først etter krigen fikk Bakkenfolket fullført en bane for sommeridretter. Da drenerte man og gruset en myr som lå vel en halv kilometer fra Bakken langs bilveien ned mot Sulis. I den første tiden etter åpningen (i 1951) ble anlegget brukt av de voksne til bedriftsfotball, og av ungene til trening og lek. Men i 1950- årene var idrettsdynamikken i Bakkensamfunnet i ferd med å avta, og etter hvert ble banen liggende ubrukt. I dag er anlegget plasseringssted for campingvogner og intet minner om en tidligere idrettsplass.

I Bakkens tidlige periode var der en del ildsjeler som drev konkurranseskyting. (De ble oppmuntret til det av myndighetene, som så skyteferdigheter hos norske menn som et middel til å holde mobilisert en viss forsvarsevne i den norske stat.)
Ved "Grukommen" ble anlagt en skytterbane med anvisningsskiver. Man hadde også en bane med anvisningsskiver noen hundre meter fra bebyggelsen, nedenfor Forsbakken i retning Såki. Skyting som konkurranseaktivitet opphørte imidlertid tidlig, og anleggene forfalt. Fra mellomkrigstiden stod det bare igjen to steinmurer fra den sistnevnte banen, 300- meterskiva og 600- meterskiva. Begge ble kalt "Skjøttarskiva", og var orienteringsmerker i terrenget.

Blant idrettsgrenene var det skiidretten det virkelig var forhold for å drive på Bakken. Snø var det nok av, og det var naturlig terreng for å anlegge både hoppbakker og langrennstraseer.
Før krigen hoppet man gjerne i "Lovisebakken" - den lå mot fjellet vis á vis Koop. I den bakken hoppet man i 1920- årene over 50 meter, og det var opp mot verdensrekorden i hopp på den tida. Etter ca 1950 ble denne bakken ikke mer brukt.
Hoppbakken som i tiden like før og etter krigen ble den vanligste å bruke, var "Brattbakken, som lå ved nedre enden av Tjønna vis á vis "Festiviteten". Der kunne man hoppe 40 - 45 meter. Overrennet startet på "Limbanhaugen", og unnarennet endte på isen på Tjønna like ved "Festiviteten" og skolen.
I alle år var det vanlig at alle guttene på Bakken drev hoppsport. For de minste ble hoppbakkene opparbeidet der terrenget naturlig lå til rette. Hyppig brukt ble bakken ved badet/Saltdalsbrakka ("Badbakken") og den ved siden av uthuset til Stallbrakka ("Stallbakken").