| |
Stedet Jakobsbakken
BYGNINGENE;
- boliger samt bygninger knyttet til disse
De aller fleste bolighusene for arbeiderne på Bakken (som
ellers i Sulitjelma) ble kalt for brakker. Dette var store bygninger
som rommet leiligheter for flere familier eller store fellesrom
for "lauskarer".
I 1900 var det bygd to bolighus på Bakken. Det ene var "steinhuset"
"Toa", som stod nær gruveinngangen (nevnt ovenfor
på side 10). Med "steinhus" menes at første
etasje var murt opp av stein, mens andre etasje og taket var bygd
av tre. Mens Verket skjerpet seg fram til de beste malmforekomstene
i området rundt Bakken, bygde de tre slike steinhus, det første,
"Ena", ble satt opp ved Anna gruve, det andre på
Bakken, derfor navnet "Toa", og det tredje ved Helsingborg
gruve, huset der fikk da navnet "Trea", og området
rundt huset ble for alltid hetende "Trea".
Det andre huset som var bygd på Bakken i 1900, var "Fira".
Det var oppført av plank og var plassert nedenfor gruva,
i den delen av terrenget der det senere boligområdet skulle
komme.
I perioden fram mot 1918 gjorde Verket ferdig det som i alle år
senere skulle utgjøre størsteparten av boligmassen
på Bakken. Flere av brakkene var på to etasjer med loft,
og de inneholdt fire leiligheter eller mer. Fire brakker var på
bare én etasje.
Hvert bolighus hadde sitt navn; det var nødvendig for å
kunne orientere seg på stedet. Navnene var spesielle og oppstod
ut fra tilfeldigheter rundt byggingen av dem eller ut fra hvem som
bodde i dem.
Tre av brakkene var opprinnelig bygget andre steder. Da de ble
gjenreist på Bakken, fikk de navn etter de stedene der de
hadde stått opprinnelig. Den største brakka på
Bakken var "Kabelvåg", som hadde vært hotell
i Kabelvåg i Lofoten. "Kapstø" hadde hatt
hadde hatt en lignende funksjon på stedet Kapstø i
Saltenfjorden, og "Kåfjord" hadde vært boligbrakke
på industristedet Kåfjord i Finnmark.
To brakker ble bygd omtrent samtidig med to skip som er berømt
i skipsfartshistorien, og brakkene fikk navn etter disse skipene:
"Titanic" og "Lucitania".
"Beiarbrakka" og "Saltdalsbrakka" ble oppkalt
etter hjemstedet til flertallet av de lauskarene som bodde der.
Én brakke ble opprinnelig satt opp som hestestall ved gruveinngangen
på Bakken. Men da det ikke lenger var behov for hester som
trekkraft i gruvearbeidet, ble bygningen revet, flyttet til boligområdet
og fikk innredet to leiligheter. Den beholdt navnet etter sin tidligere
funksjon: "Stallbrakka".
To brakker fikk navn etter visse "funksjoner"/aktiviteter
som i en viss periode foregikk i dem. I én av brakkene internerte
de for en tid ei jente som hadde fått difteri - av denne tildragelsen
ble navnet "Lasarettet" hengende ved brakka.
I en annen brakke bodde en familiemann med et sterkt kristent livssyn.
Han åpnet leiligheten for Frelsesarmeen, som fikk holde møter
der. Navnet på brakka ble etter det "Frelsesarmeen",
eller "Frælsarmeen", som bakkenfolket sa.
En brakke hadde navnet "Hjemmet" (med tydelig uttale av
t'en i utlyden). Det har ikke vært mulig å finne årsaken
til dette navnet.
Det var kamp om å få seg tildelt de beste leilighetene
i perioden da Verket bygde brakkene. Da det led fram mot ferdigstillelse
av én av dem, var kivingen så sterk at navnet på
brakka ble "Kampen".
Én brakke kom tydeligvis som et velkomment nytt tilskudd
til bygningsmassen på stedet, og navnet ble "Nybrakka".
Etter en tid var et nytt bygg klart til innflytting, da var Nybrakka"
ikke helt ny lenger, og så kom betegnelsen "Gammelnybrakka".
I ettertid vekslet man mellom betegnelsen "Nybrakka" og
"Gammelnybrakka".
Arbeidslederne hadde sin brakke: "Stigerbrakka". Overstigeren
hadde enebolig, "Villaen" var navnet på den. Opprinnelig
var denne bygningen satt opp som butikkbygg og fungerte som det
fram til den private kjøpmannen ble utkonkurrert av samvirkelaget
i årene like før 1920.
"Fira", som ble nevnt ovenfor, rommet en leilighet for
folk som i kortere eller lengre tid oppholdt seg på Bakken
i verksledelsens tjeneste. I tillegg var det i bygget rom der stigerene
og verksskriveren utførte kontorarbeid og et rom for postsortering.
På grunn av kontorvirksomheten i bygget ble det etter hvert
kalt med to navn, "Fira" eller "Kontoret".
I 1957 ble den gamle "Fira" revet. Man satte opp et nytt
og større bygg som nå rommet et større kontor,
en vel utstyrt leilighet til disposisjon for verksledelsen, i tillegg
til leilighet for en familie som hadde som oppgave å være
vertskap for representanter for verksledelsen nå denne brukte
bygget. Postsorteringsrommet ble utelatt og plassert i det større
bygget ved "Koop" (Se ovenfor side 12).
Helt fram til de senere årene da det var drift på Bakken,
var det kamp om å bli tildelt gode leiligheter. Da husmangelen
var på sitt verste, i 1930- årene, åpnet Verket
for at arbeidere kunne sette opp sitt eget hus på en tomt
som de fikk leie billig. Fire familier nyttet tilbudet og bygde
eneboliger. Disse byggene fikk navn etter mennene i familiene som
bygde: "Edinhuset", "Valterhuset", "Leonardhuset",
og "Auberthuset". Området der disse bygningene stod,
kalte man "Byggan".
Av disse privathusene ble Leonardhuset brent av tyskerne under krigen.
Valterhuset og Edinhuset ble etter krigen overtatt av Verket. Bare
Auberthuset forble i privat eie. (Edinhuset ble revet i 1961, Valterhuset
er i dag fritidsbolig for en privat familie, det samme er Auberthuset.)
Under 2. verdenskrig bygde Verket to lauskarsbrakker i den sør-
østlige utkanten av området som dannet Bakkensamfunnet.
Disse brakkene lå nær privathusene som ble nevnt ovenfor,
av den grunn fikk de navnet "Nybyggan". Man regnet disse
for ett - og gav ikke spesielt navn på bygg nr. 1 og bygg
nr. 2. Var det snakk om personer som bodde der, orienterte man seg
etter hvem som var kokke i bygget. ("Han bor hos ho Agnes Tverå").
Alle visste navnet på kokkene til enhver tid.
I årenes løp endret man navnene på noen av brakkene.
Omkring 1950 hadde følgende navneendring skjedd:
"Lucitania": "Steigenbrakka"
etter familien Steigen som bodde der. (Også "Leonard-
brakka", etter Leonard Larsen, ble brukt.)
"Beiarbrakka": "Badet" (brakka
var nå omgjort til bad for arbeiderne og for familiefolk).
"Saltdalsbrakka": "Sykestua"
(p.g.a. at legekontoret lå i en del av denne. Bedriftslegen
hadde kontordag på Bakken hver torsdag.) Navnet "Klettbrakka"
ble også brukt- etter familien Klette som hadde bodd der.
"Frelsesarmeen": "Lundebrakka"
eller"Norumbrakka" eller "Gerhardbrakka"
eller "Paulsenbrakka" (etter familier som bodde
der).
"Hjemmet": "Engelsenbrakka"
eller "Martinbrakka", eller "Guvågbrakka"
(etter familier som bodde der).
Så og si alle brakkene hadde kjeller under hele grunnflaten.
Kjelleren var inndelt i en forholdsvis romslig vaskekjeller, utrustet
med benker, ovn og jerngryte til vasking og koking av klær.
I tillegg til vaskerommet, var kjelleren inndelt i boder som beboerne
brukte til oppbevaring av mat (for eksempel poteter og grønnsaker,
hermetisert mat).
Flere brakker hadde store kvistrom. Disse ble inndelt i felter,
som så ble tildelt hver familie til bruk som lagerplass. I
"Kabelvåg", den største brakka, innredet
man to leiligheter i kvistetasjen. (Familiene der bodde "på
Kabelvågkvestn", sa bakkenfolk).
Størrelsen på leilighetene var noenlunde lik. De fleste
inneholdt to rom og kjøkken, i tillegg til gang og spiskammer.
Størrelsen på rommene kunne variere fra brakke til
brakke Noen få leiligheter var så "luksuriøse"
at de var på tre rom og kjøkken. Utrustningen med innlagt
vann, strøm og ovner til oppvarming var også noenlunde
lik fra leilighet til leilighet
Til hvert bolighus satte Verket opp et uthus og et utedo (gammeldass).
Både uthusene og utedoene hadde forholdsvis stor grunnflate
og var inndelt slik at hver familie hadde sitt avlukke som de kunne
holde avlåst.
Måten hver familie brukte uthusene var individuell. Vanligvis
ble de anvendt som lagerrom. Men noen innredet et lite verksted
for praktiske småreparasjoner.
Alle utedoene hadde samme type stamp under dobenken. Stampen var
ca 50 cm i diameter nede og med skrånende vegger, slik at
diameteren oppe var ca 70 cm. To solide jernhandtak gjorde det greit
å løfte stampen selv med fullt innhold. Så store
stamper gjorde dotømming ("skjitkjøring",
sa bakkenfolk) til en tomannsjobb. I bakkant av hver dobygning var
en innretning, enten luker eller en korridor, som "skijtkjørerne"
brukte for å komme til stampene. Utedoene var i bruk til i
1950- årene. De ble revet gradvis etter hvert som Verket fikk
lagt inn vannklosett i hver brakke (i de fleste tilfellene i kjelleren).
Nevnes bør også at hver familie hadde sin egen kullkasse
("kålkasse", sa bakkenfolk), og sin egen søppelkasse.
Kullkasse og søppelkasse var like i størrelse og form
(ca 1,5 x 1 x 0,5 meter, med lokk som skrådde nedover). Disse
kassene var plassert der man ved hver brakke fant det mest praktisk.
Fram til omkring 1950 var lønnsforholdene slik at familiene
ikke hadde bedre økonomi enn at de levde "fra hånd
til munn", stort sett. For dem som ønsket å "spe
på" økonomien, tillot Verket at arbeiderne hadde
jordbruk som tilleggsnæring. Mange benyttet muligheten og
bygde seg fjøs og ryddet jordstykker til slåtteteiger.
På det meste var det ca 30 fjøsbygninger på Bakken.
Flere av fjøsene ble bygd på og nedenfor en forhøyning
i terrenget overfor "Gammelnybrakka" og "Frelsesarmeen";
denne haugen ble derfor kalt "Fjøshaugen". Men
det var også fjøsbygninger ved "Kåfjord",
"Lucitania" og "Hjemmet".
En stor hestestall, som også rommet plass til annet husdyrhold,
lå nær "Kapstø" og nesten vegg i vegg
med snekkerverkstedet. (Loftsetasjen i stallen, "Stalloftet",
brukte man til lagerrom for snekkermaterialer.)
Slåtteteigene ryddet man der terrenget rundt boligområdet
var noenlunde flatt. I årenes løp utgjorde slåtteteigene
omkring 50 mål. Det største sammenhengende arealet
lå østvendt, i de slake skråningene ned mot "Elvedalen".
Området ble kalt "Støkkan".
Den siste nytilføringen av bygninger på Bakken kom
i 1960- årene, etter at bakkenfolk anskaffet seg privatbiler.
Da satte flere opp garasjer langs den siste sletta av bilveien før
den munnet ut ved "Koop". Til sammen kom det opp ca 10
garasjer. Den største av dem var bygd for stedets traktor,
den som avløste hesten i transporttjenesten.
_______________
Som det fremgår av fremstillingen ovenfor ble det etter hvert
en ganske stor bygningsmasse på Bakken.
Anleggsbygningene, som stort sett lå under samme tak, dekte
et anselig areal i fjellsiden ovenfor boligområdet.
I boligområdet var det på det meste noe over 60 bygninger
på Bakken (med stort og smått).
Etter krigen ble tallet på bygninger gradvis redusert.
Husdyrholdet opphørte som tilleggsnæring, og fram mot
1960 ble fjøsbygningene revet.
I 1950- årene var utedoenes tid forbi.
Følgende bolighus er forsvunnet siden 1940:
"Leonardhuset", som tyskerne brant i 1944, "Edinhuset",
som ble revet i 1961, "Titanic", som brant i 1966, "Stallbrakka",
som ble revet i 1966.
Alle anleggsbygningene er sanert og gruveinngangen blokkert. Det
eneste som er latt igjen, er det store betongfundamentet med wirehjulet
til hovedheisen. Tidligere stod dette inne i "Tårnhuset".
Nå er huset revet, og fundamentet står igjen som en
bauta over en tid og en virksomhet som var.
I dag, over 30 år siden driften opphørte, anvendes
samtlige gjenværende bolighus, enten til fritidsformål
eller til den virksomhet som "Norsk luthersk misjonssamband"
driver. For en som er født og oppvokst på Bakken, er
husene slik de står i dag, minnesmerker på samme måte
som betongbautaen oppe i fjellsiden. De står der som "skall"
over den funksjon og over den sammenheng som de en gang fungerte
i.
|
|
