Nedlagt gruveAv Kåre Odlaug (Trykket
i Arbeidsmanden) Det kjemmer en vind gjennom fjellskogens
pels. Det flommer av sol over rustrøde rels, en lealaus bane glemt
bort langt til fjells, som hjul ikke mer skal slite for alt hva jeg våger
å vite. Og rester av redskap så håpløst
forstøtt, så aldri-mer bøtt. Men kvitglimt av kvarts
mellom blåsvart og rødt der bergvelten prøver å ruve ved
nedlagt Anna gruve. Fra sjaktkjeften sikler det sykt
over grus. Men graset gror slik som der folk har holdt hus, og høstblomster
vogger, i høststille rus … Sopp yngler blant bleike murer, får
feste i alle furer. - - - Surt
svir det i nasen av steinstøv og 'mit der krumbøyd du tramper.
Hva førte deg hit, du vandrende rallar? Så prøv da et slit! Du
svetter nok litt under huve i nysprengte Anna gruve. Det
haster med driften i synk og i ort. Det haster med dagsing og mer med akkort, med
strossing og fordring og tralletransport, med gråfjell 'pun heng og stuve. Her
knoges i Anna gruve. Og det er før boremaskinenes
tid. De klingende feisler markerer din flid, der borstålet denges
i berg uten grid. Det klinger i hule haller til skuddene døve, faller. Og
gruva, ja gruva ble god likevel når vinteren vokste i landet en kveld, når
Saulo, en rykende skorstein i fjell, red rak gjennom snøstorm-kavet som
tidvis alt syn begravet. Og kokka hu svor for en iskald
komfyr, som fyltes så festlig av snøkov og yr. Det drev gjennom
hele brakka. Du satt der og frøs i jakka. -
- - Det puster en hete i iskalde kveld: Et vikende
bleik-rødt glir fjernt over fjell, så grenseløst varmt
og så kaldt likevel i seine og skjøre vårer som stilt
inn i fjellet bårer. Men inne er livet så
jordisk og nært. Poteter og flesk dufter velkjent og kjært. Ta
til deg og ét, gutt, så sant du har lært! Og enda flere
gleder lokker på ungbus og blide kokker. Du
trekker på årene, krøkes vel litt, da sender du lønning,
så kona har sitt. Så finner du køykanten, - skiftet var
stridt. For deg ble ei trufast snadde det likeste verden hadde. Her
hastet med æresoppreisning iblant for kniv-vante herrer, når bus-blodet
brant, og nervene kunne vel òg stå på kant hos slitne,
forvåkte karer ved smaken av søte varer. Men
tiest rår muntrere stemning i lag hos gutter som mestrer sitt farlige
fag. De retter seg, stolt, fra sin beksvarte dag og ser mot en tid som skal
komme. De kjemper for den, gjør somme. -
- - Men ryker de uklar med stiger og bas, så
synger de ut. Det blir avskjedskalas. Sen svängde man hatt eller huve och
lämnade Anna gruve . . . Ja, verden fikk helsa,
og prisene falt, og bunter og sekker ble snørt overalt. Og stålet
i smia ble lunkent, og kaldt. Og hengen lar blokker falle i orter, forlatt
av alle. - - - Se lilthuset
luter så nordavindsslått som seilte et skip gjennom brenning og
brått. Slik seiler det år til ende, men stuper til sist, kan
hende . . . Med blankslitte burker i sol-stille vær går
fjellfolk til Mavas, Der finner de bær. Men fanten som drøyde
blant steinene her, han hørte, fra kjerr og tuve sangen om Anna gruve
-
|