Nedlagt gruve

Av Kåre Odlaug
(Trykket i Arbeidsmanden)

Det kjemmer en vind gjennom fjellskogens pels.
Det flommer av sol over rustrøde rels,
en lealaus bane glemt bort langt til fjells,
som hjul ikke mer skal slite
for alt hva jeg våger å vite.

Og rester av redskap så håpløst forstøtt,
så aldri-mer bøtt.
Men kvitglimt av kvarts mellom blåsvart og rødt
der bergvelten prøver å ruve
ved nedlagt Anna gruve.

Fra sjaktkjeften sikler det sykt over grus.
Men graset gror slik som der folk har holdt hus,
og høstblomster vogger, i høststille rus …
Sopp yngler blant bleike murer,
får feste i alle furer.

- - -

Surt svir det i nasen av steinstøv og 'mit
der krumbøyd du tramper. Hva førte deg hit,
du vandrende rallar? Så prøv da et slit!
Du svetter nok litt under huve
i nysprengte Anna gruve.

Det haster med driften i synk og i ort.
Det haster med dagsing og mer med akkort,
med strossing og fordring og tralletransport,
med gråfjell 'pun heng og stuve.
Her knoges i Anna gruve.

Og det er før boremaskinenes tid.
De klingende feisler markerer din flid,
der borstålet denges i berg uten grid.
Det klinger i hule haller
til skuddene døve, faller.

Og gruva, ja gruva ble god likevel
når vinteren vokste i landet en kveld,
når Saulo, en rykende skorstein i fjell,
red rak gjennom snøstorm-kavet
som tidvis alt syn begravet.

Og kokka hu svor for en iskald komfyr,
som fyltes så festlig av snøkov og yr.
Det drev gjennom hele brakka.
Du satt der og frøs i jakka.

- - -

Det puster en hete i iskalde kveld:
Et vikende bleik-rødt glir fjernt over fjell,
så grenseløst varmt og så kaldt likevel
i seine og skjøre vårer
som stilt inn i fjellet bårer.

Men inne er livet så jordisk og nært.
Poteter og flesk dufter velkjent og kjært.
Ta til deg og ét, gutt, så sant du har lært!
Og enda flere gleder lokker
på ungbus og blide kokker.

Du trekker på årene, krøkes vel litt,
da sender du lønning, så kona har sitt.
Så finner du køykanten, - skiftet var stridt.
For deg ble ei trufast snadde
det likeste verden hadde.

Her hastet med æresoppreisning iblant
for kniv-vante herrer, når bus-blodet brant,
og nervene kunne vel òg stå på kant
hos slitne, forvåkte karer
ved smaken av søte varer.

Men tiest rår muntrere stemning i lag
hos gutter som mestrer sitt farlige fag.
De retter seg, stolt, fra sin beksvarte dag
og ser mot en tid som skal komme.
De kjemper for den, gjør somme.

- - -

Men ryker de uklar med stiger og bas,
så synger de ut. Det blir avskjedskalas.
Sen svängde man hatt eller huve
och lämnade Anna gruve . . .

Ja, verden fikk helsa, og prisene falt,
og bunter og sekker ble snørt overalt.
Og stålet i smia ble lunkent, og kaldt.
Og hengen lar blokker falle
i orter, forlatt av alle.

- - -

Se lilthuset luter så nordavindsslått
som seilte et skip gjennom brenning og brått.
Slik seiler det år til ende,
men stuper til sist, kan hende . . .

Med blankslitte burker i sol-stille vær
går fjellfolk til Mavas, Der finner de bær.
Men fanten som drøyde blant steinene her,
han hørte, fra kjerr og tuve
sangen om Anna gruve -