| |
Lovise
Ingebrigtsen forteller
Redigert
av
Erling V. Ingebrigtsen
Mor fortalte ofte,
- hun likte å snakke om gamle dager. Bare synd jeg ikke alltid
hørte ordentlig etter, - og husket mer av alt det hun hadde
å berette.
Noe av det hun fortalte finnes på et lydbånd, men jeg
husker også glimt av annet fra hennes beretninger om unge
dager, så det må ha gjort inntrykk på meg. Selv
er hun er jo borte for lenge siden, men hennes historie bør
ikke bli borte. Og om noe av dette virker utrolig, - så er
det riktig, Hun holdt seg alltid til sannheten, - og hun hadde en
fabelaktig hukommelse, selv da hun begynte å dra på
årene.
Dette er historien om den sommeren, - det var i juni 1891, da syttenårige
Lovise Johnsen gikk anleggsveien, - fra Sjønstu over fjellet
til Sulitjelma, for å søke arbeid som kokke på
det nye gruveanlegget der oppe ved Langvatnet.
"Jeg
ble født i 1874, på Vestvågøy i Lofoten.
Buksnes het det den gang. Min mor, som var ugift, "lånte"
meg bort til en søster som var gift, men barnløs.
Jeg kan ennu huske moster Tina som var så snill. Ja, jeg tror
faktisk at hun og mannen, han het Petter, behandlet meg som en leke,
og de skjemte meg sikkert ordentlig bort efter den tidens målestokk.
Hos dem, på den vesle gården Himmelstein, levde jeg
noen sorgløse, glade år, - men så alt for brått
tok min barndom slutt.
Det må ha vært ut på våren
1882, jeg var blitt åtte år, da kom mor og en fremmed
mann, jeg kan ennu huske det store, svarte skjegget hans, de hentet
meg og tok meg til et ukjent sted, mor hadde nu giftet seg, og jeg
hadde fått en stefar som trengte gratis gjeter på gården
sin.
Ja, det ble litt av en overgang, fra å
leke med små lam på vollen hos moster Tina, og til å
fly etter dumme kuer i utmarka på Steinbakken. Og senere år
fulgte med voksent arbeid i kjøkken, fjøs og låve.
Utover høsten skulle for til dyrene
i hus, og gjennem en lang vinter var det å sanke inn sleip,
iskald tang fra fjæra. Tang og tare var den gang et vanlig
for-tilskudd til kuene. Og som tolvåring var det å jobbe
på gården sammen med de voksne, jeg ble aldri spart
fordi jeg var mindreårig. Det hendte stefaren min bemerket:
"Den jentungen spiser for mye" - tja, jeg var jo i oppveksten,
utførte arbeide som en voksen, og trengte vel mat.
Den gang var det vanlig at man dro ut i verden
straks man ble konfirmert, for da var man voksen og skulle ikke
være til byrde hjemme. Så også med meg, jeg fylte
femten år da jeg dro ut av redet som det heter.
Først tok jeg tjeneste i Stamsund, hos
en kjøpmann som het Yttervik. Jeg skulle være kokkepike
i huset, og lønnen, ja den var 50 kroner året. At ei
jente på seksten år har kvalifikasjoner som kokkepike,
det kan man jo spørre om. Men den tidens kosthold var nok
enklere enn det er idag, og min oppveksts harde skole var vel husmorskolen
jeg fikk gå. Jeg har for resten ennu til gode å få
klager på maten jeg i min tid har stått for.
Nu ble ikke Stamsund det stedet jeg anså
som "ut i verden", og lønna var snau. Så,
året efter, det var april, sa jeg opp og dro til Rognan, for
der hadde jeg fått tjeneste på "et fint hotell".
Dit kom jeg mai 1891 med store forventninger.
Innehaveren var en handelsmann som het Spørck,
og der viste det seg at jeg nok bare skulle være tjenestepike
i den store husholdningen hans. Til dette husholdet hørte
en liten kafé som han hadde åpen når det var
skibsanløp, og der var det min jobb å servere kafègjestene.
Så det ble mye ekstra arbeide og sjelden fri, men en slik
tilværelse var jeg vant til, så det var ikke så
ille.
Jeg fikk et annet problem, og det var lønna.
Vi hadde avtalt at jeg skulle ha ti kroner uka med kost og losji,
men da jeg efter den femte uka purret på lønn, så
svarte frua at jeg måtte da tjene et halvt år, før
det kunne bli snakk om penger! Noen skriftlig kontrakt hadde jeg
ikke, og med en syttenåring var det vel ikke så nøye
å holde ord.
Egentlig likte jeg meg, - handelsmannen hadde
barn på min alder, vi gikk godt sammen og hadde alltid moro.
Jeg har alltid likt å omgås folk, og i kafeen kom og
gikk stadig gjester som jeg kunne prate med.
Noen av disse gjestene kom sydfra, de gikk
over fjellet og var på vei til gruveanlegg nordpå. De
var lett kjennelige, man så straks at dette var anleggskarer.
De gikk med bukser av engelsk skinn, hadde skjorte og vest med rødt
halstørkle, og en stor, svart sluskehatt satt alltid bak
i nakken på dem. De fleste var på vei til det nye anlegget
oppe ved Langvatnet, for der skulle det være gode tider. Alle
sa omtrent det samme: "Där uppe är det goda slantar
at tjäna", de var den tidens eventyrere.
De var fra så mange steder, det
var nordmenn og svensker, ja, finner forekom også. Og et felles
hadde de alle, de var unge, spreke karer, hadde et eget glimt i
øyet, og alle så de lyst på livet. Man hørte
gjerne en glad latter, og en litt saftig replikk på svensk
hørte gjerne med. For, selv om de var norske, så var
det liksom mer futt over det svenske språket, det passet likesom
inn i deres miljø. Og når jeg luftet mine lønnsproblemer
i kaféen, da kunne en av disse karene si: "Varför
gå här och knoga för en lusebonde? Bli med upp til
anlegget, flicka. Där behøvs koksar ock där får
du i alla fall din lön!"
Så en dag fortalte en nabo at jeg var
ikke den første som ble snytt av handelsmannen - det hadde
vært jenter før meg som hadde reist uten å ha
fått oppgjør. Da var det jeg bestemte meg for å
dra til "anlegget der oppe ved Langvatnet", navnet Sulitjelma
var ennu ikke kommet i bruk den gangen. Så jeg sa opp jobben
min, under stor jammer fra handelsmannens frue og avkommet hennes.
Ungene prøvde til og med å gjemme klærne mine
for å hindre meg i å reise, men jeg kom meg da endelig
av gårde til slutt.
Og nu satt jeg der, en tidlig morgen, det var
i juni 1891, i skyssbåten på vei til Finneid, uten lønn,
men en erfaring rikere. Mitt jordiske gods var et knytte med klær
og noen småsaker, en pung med noen få kroner, samt min
kjære Singer symaskin. Ja, den maskinen har fulgt meg gjennom
et langt, strevsomt liv, og med den har jeg sydd alle klær,
så vel til meg selv, som i de kommende årene til alle
mine barn.
De øvrige passajerene om bord var seks
tømmermenn, de skulle opp til anlegget, så jeg hadde
følge til dette stedet der det skulle være så
gode tider. Jeg mener å huske at billetten fra Rognan til
Finneid kostet 65 øre.
Vi kom frem til Finneid på formiddagen,
så vi rakk å komme ombord i Verkets ekspedisjonsbåt
som fraktet oss oppover Nedre- og Øvrevann frem til Skjønstu.
Omtrent ved middagstid ble vi satt i land nede på neset, hvor
den gamle Sjønstugården ligger på motsatt side
av elven. Her var det travel anleggsvirksomhet, for byggingen av
jernbanen opp til Fossen var allerede i full gang.
Den eneste adkomsten videre var den gang anleggsveien
over fjellet. Opprinnelig har den bare vært en sti, men de
siste årenes skjerp og drift oppe i dalen hadde ført
til at den var blitt utvidet til en humpete kjerrevei. Så
her var det bare å gi seg ivei. Mannfolkene i følget
mitt var nok bedre utstyrt enn jeg var, jeg gikk jo i den tidens
lange skjørt, og knappestøvlene med halvhøye
hæler var heller ikke egnet til fjelltur. Symaskinen bar jeg
i den ene hånden og knyttet i den andre. Og det er vel slik
at når en er ung, og har et lyst syn på livet, ja så
er det utrolig hva du gir deg ut på. Jeg mener ennu i dag
at karene ikke måtte vente på meg under denne vandringen.
De hadde jo sitt eget verktøy å drasse på, og
jeg kunne heller ikke kreve at noen av dem skulle hjelpe meg å
bære.
Det må ha vært bra vær, jeg
kan ikke huske at jeg var våt, så det har nok ikke regnet.
Men jeg husker at jeg var sliten, da vi mot kveld kom frem til gården
Tveråmo. Jeg hadde ikke spist siden tidlig om morgenen, så
jeg var svært sulten og satte til livs en syv-øres
hvetekake og drakk mye kaffe til. Så ble jeg innkvartert på
et lite, gissent kjøkkenloft, mens de seks karene blev henvist
til låven.
Vi
var tidlig oppe neste morgen, og efter å ha spist og gjort
opp for oss - jeg kan i dag ikke huske hva jeg betalte - fortsatte
vi. Terrenget var steinete og ulendt, og en av karene, som var litt
kjent fra tidligere, kunne fortelle at en liten elv vi passerte
het Tverrelva, og en annen het Geitstibekken. Over Barfjell kom
vi ned ved den vesle plassen Bjørnmyr, og over Våtelva
frem til Osbakgården som ligger ved nedre del av Langvatnet.
Kona her solgte kaffe, med et tannløst smil tok hun ti øre
koppen, Men da vi spurte efter båtskyss, svarte hun surt at
mannen ikke var hjemme, og hun visste ikke når han kom tilbake.
Så løy
hun, og sa at det var ikke langt å gå rundt vika til
Hellarmo, (det var jo ikke bro over sundet den gang). Og på
Hellarmo, der fikk vi få båtskyss, "i hvert fall
på Grønligården, - der var det helt sikkert båtskyss
å få, helt frem til Furulund", forsikret hun. Og
karene i følget mitt var stemt for å gå, de hadde
hastverk, ville frem før det ble for sent på kvelden,
så det ble til at vi gikk.
Bare den som har sett terrenget rundt Hellarmo-vika,
skjønner hva vi kom opp i. Bratt og steinete var det, og
vi havnet helt opp mot Danielheia, før vi, langt ut på
dagen kom frem til Grønligården. Heller ikke der var
det mulig å få båtskyss, så det ble å
ta bena fatt, hele resten av veien. Endelig kom vi da frem til Furulund.
Klokken var blitt halv fem, og her skilte jeg lag med følget
mitt. Karene dro rett bort på anleggskontoret, det som i dag
er hotell, for å få tilvist arbeide og nattelosji.
Der postkontoret står nu, lå det
den gang en liten kåk som var butikk. Der gikk jeg inn og
spurte efter femøreskaker - jeg hadde ikke spist siden tidlig
om morgenen og var sulten. Kremmeren, han het Green, la en svær
hvetelompe frem på disken foran meg, han hadde ikke annet.
Lompen kostet 40 øre og var rent for stor, men jeg var så
sulten at jeg brukte mine siste penger og kjøpte den. Så
satt jeg der utenfor, på en stein og gnaget lompe og så
meg om.
Det
var ikke så mange hus i Furulund den gang. Det som i dag er
Hotellet og Messa, Dampkjøkkenet som var under oppføring,
direktørvillaen, som senere ble hovedkontor, og det huset
som ingeniør Trøften nu bor i. Så sto det et
lite hus der hvor ingeniør Hagens villa står nu. Oppe
i bakken var et nytt hus under oppførelse, det skulle bli
bolig for Anfindsen, (det ble senere prestebolig). Og lenger vestover
lå brakkene Ett'a og To'a, (som var bakeri og senere ble losjihus,
- også kalt Fryseriet). Så var det Tre'a og så
videre, de små brakkene utover langs vannet.
Efter å ha spist og drukket en slurk
vann, så jeg på sola at klokka gikk mot syv. Det var
blitt på tide å gå på jakt efter nattelosji,
og det fikk jeg hos kona til en stiger som het Johan Kirkhus. Kona
hans het Olava og var fra Lofoten, kanskje hadde hun medlidenhet
med en blakk syttenåring på ville veier?
Dagen efter gikk jeg på anleggskontoret
for å søkte kokkejobb, og det var det ingen vansker
med: "Du skal melde på snekkerloftet, der har de bruk
for deg, det er ni mann der og de trenger kokkehjelp, det haster,
- kom deg avgårde"!
Der hvor elektriker- og snekkerverkstedet nu
står, sto det den gang en enkel halvannen etasjes trebygning.
Nede var snekkerverkstedet , og oppe på loftet bodde de ni
tømmermennene. Det var disse karene jeg skulle være
kokke for. Her oppe var også et lite rotekott, et ønskested
for kokka efter at det var blitt ryddet og vasket.
Matstell, oppvask, renhold, klesvask og lapping
av arbeidsklær. Jobben var grei nok, den. Men matforholdene
var rare, og til å begynne med, svært uvante for meg.
Karene mine, alle var de fra Nordfjord, hadde hver sin store matkiste
med hengelås. Her oppbevarte de maten som de hadde med hjemmefra.
Og hver morgen, før de gikk på jobb, la hver av dem
frem det som skulle bli middagen hans. Det kunne være gryn
eller erter, og et lite stykke salt kjøtt eller flesk. I
dette stakk han en treflis med merket sitt i, og så var det
min jobb å steke eller koke det uten at bumerket hans datt
av. Det hendte nok at det fløt løse trefliser i kokevannet,
og da måtte kokka bruke hukommelsen og fantasien for å
få dem satt inn i riktig kjøttbit igjen.
Så satt de der, en slurpet ertesuppe,
en annen grynsodd, ingen av dem brukte poteter eller grønnsaker,
men de åt flatbrød, mye flatbrød.
Ordningen med maten til kokka var grei: Efter
tur holdt de henne med kosten, og det ble gjort på den måten
at den som hadde dagen lot nøkkelen til matkista si stå
i låsen, så kunne kokka forsyne seg sjøl. Og
dette virket fint, aldri hørte jeg klage på at kokka
spiste for mye, eller at noe forsvant, de var greie karer! Kokka
hadde sin faste lønn, 50 øre uka pr. mann var avtalen,
og her var det heller aldri noe tull. Lønna kom på
dagen, kontant i neven.
Sulitjelma var i sin røffe anleggstid,
alt og alle var preget av driften og døgnrytmen ved anlegget.
Oppe i ura over Furulund var Mons Petter gruva i sving, det ble
arbeidet tolv timers dag, også med nattskift, så når
kvelden kom, og kokka hadde fått unna oppvask og rydding,
ja, så var man ikke så opplagt til å gå
ut.
Men det hendte da iblandt. Jeg kan huske en
fin, stille sommerkveld. Vi var noen ungdommer som gikk innover
mot Fagerli. Veien, om man kan kalle det vei, gikk ikke langs vannet
som i dag. Den svingte opp i haugen, der hvor brakka Stor Charlotta
senere ble bygget og kom ned ved Seksa-brua, der Folkets Hus nu
står. Så gikk den midt oppe i det vi i dag kaller Kirkehaugen,
nedenfor der kirken nu står, hele lia var skogkledd. Der var
det en av guttene som sa: "Du Lovise, du som kan servere, her
skulle du hatt en kafé, så kunne vi sittet og vederkveget
oss med en god kopp kaffe!" Jeg husker vel akkurat dette på
grunn av det gamle, arkaiske uttrykket hans, for vi gaplo alle sammen.
Så kom veien ned der Losjelokalet nu
står, og videre, over Leirelva og innover fantes ikke hus
før man kom til bondegården på Sandnes. Så
var det ikke bebyggelse før Reinhagen, og helt innerst, ved
det blanke, stille vannet lå Fagerligården. På
den andre siden av elven lå gården Fagermo.
Noe jeg husker med vemod er den vakre, lille
holmen som lå innerst i bukta, for der plukket jeg molter
en fin høstdag. Den holmen ble jo borte da Verket fylte igjen
hele vika og anla smeltehytte og vaskeri der.
Fornøyelser eller underholdning var
det lite av den gang. Jeg kan huske at det en tid ble danset i det
nedlagte, gamle bakeriet i Furulund, musikken var vanligvis trekkspill
eller lirekasse. I de senere årene var det dans på dampkjøkkenet
fra klokken fem til ti på søndagskveldene. Ennu senere
var det dans i en liten kåk som sto like innenfor den gamle
brua over Lomielva.
På snekkerloftet jobbet jeg til september
1891, da var karene ferdige med arbeidet på Anfinsenhuset
og de reiste hjem til Nordfjord. Og
for meg ble det kokkejobb oppe på Hanken.
Hanken
ligger inne ved foten av fjellene oppe i nordøst, 550 meter
over Langvatnet. Egentlig er stedet bare et røft dalsøkk
inn i det veldige massivet med de enorme Otertoppene som bakgrunn.
Her er naturen streng og karrig. Sommerstid gufser det kalt fra
Blåmannsisen som ligger bakom og lurer, og vinteren, med snestorm
inn fra øst, - ja, den er fæl. En av karene, han var
norsk og het Nagelsaker, frøs i hjel der oppe. Jeg fylte
19 det året, så det må ha vært i 1893. De
fant ham annen juledag, det ble reist en steinvarde på stedet,
- den står der vel ennu?
På Hanken fantes den gang bare tre torvbrakker.
De lå ved veien som går inn mot Lomivann, tuftene efter
dem kan ennu i dag anes som små forhøyninger i terrenget.
De var lave og dekket med torv langt oppover veggene, helt opp mot
de små gluggene som skulle forestille vinduer. Brakkene målte
vel fire ganger åtte meter og var delt i to rom med inngang
i hver sin ende. Et av disse seks rommene ble brukt som hestestall.
I hvert av de fem rommene sto en stor kokeovn i et hjørne,
midt på gulvet et plankebord med to langbenker og så
to etasjesenger som ga soveplass til åtte mann, - de lå
fire i hver seng.
Kokka hadde ikke eget rom, hun lå i en
krok, på en brisk med forheng rundt. Jeg fikk ordnet meg med
nattbord, -en halv appelsinkasse med trekk foran. Det var en uhørt
luksus som jeg ble både misundt og ertet for av de andre kokkene.
Her oppe bodde det første året
omkring førti mann og fem kokker!
For kokka begynte arbeidsdagen halv fem om
morgenen. Da måtte hun opp, tenne lys og få fyr i ovnen,
vann hentes i bekken nede i dalsøkket og kaffe kokes. Så
ble karene purret, de skulle være på jobb klokken seks.
Den gang trakk de i lompen inne i brakka, og når de så,
efter tolv timers skift kom tilbake ble lompen, med gruveskitten
på, vrengt av inne. Så vasket de seg i blikkfatene,
vann skulle hentes inn og vann bæres ut! Og så skulle
sultne mannfolk ha mat. All klesvask foregikk inne på vedovnen,
eller om sommeren nede ved bekken, for da var det mulig å
skylle der.
Det disse karene hadde av fritid, ble brukt
til soving og kortspill. Det hendte de satt ved kortbordet til langt
utover natten, og kokka, som skulle sove bak forhenget sitt, hun
fikk ikke for mye nattero når trumfess og knyttnever smalt
i bordet under gapskratt og banning.
I et av disse brakkerommene var jeg kokke for
seks svensker til bort imot juletider, da dro jeg. Jeg reiste hjem
til Lofoten, og da jeg kom tilbake våren etter, var en stor,
to etasjer tømmerbygning kommet opp på Hanken. Den
var revet på Sandnes, på bondegården nede ved
Langvannet og kjørt frem og tømret opp i løpet
av vinteren. Den hadde fire firemannsrom og kokkerom i hver etasje.
I denne brakka var jeg kokke i to år. Det er den bygningen
som senere fikk navnet Gammelbrakka.
Året 1895 var jeg ikke ikke på
Hanken, da hadde jeg tatt tjeneste i Bodø, og det hører
ikke med til denne historien. Våren 1896 reiste jeg til Båsmo
Gruver i Rana og tok kokkejobb. Her traff jeg igjen Jørgen,
som jeg tidligere hadde møtt på Hanken, vi giftet oss
i Mo kirke i november 1896.
I 1897 kom jeg tilbake til Sulitjelma, nu med
ektefelle og en gutt som var født i Båsmo. Jørgen
fikk arbeide nede ved Langvannet, og vi fikk anvist husrom i den
nybygde brakken StorCharlotta. Her bodde vi på ett rom, ektepar
med barn, mot å ha to "lauskarer", (ugift anleggs-slusk)
i pensjon. De betalte to kroner og femti i måneden hver for
vask, så fikk vi en krone og femotyve øre avslag på
husleien. De to karene lå sammen oppe i en dobbel etasjeseng,
mens vi lå nede. Vuggen som gutten lå i sto i en krok
ved ovnen, sammen med potetsekken. Noe av et familieliv!
Sengeunderlagene var papp-plater med halm oppå,
og når de to oppe snudde på seg, så drysset det
ned på oss i underkøya. Verst var det at de brukte
snus. Alle mannfolk gjorde jo det, men disse to som lå i overkøya,
de lå og spyttet på vedovnen i kroken, tvers over gulvet
og over vuggen! Og når jeg skrek opp og viste dem det hvite
vuggeeteppet med brune striper på, så fikk jeg til svar
at det var bare tullprat. For de spyttet på ovnen, og de traff
ovnen, jeg var bare ei helvetes rørekjerring!
Klesvask foregikk om vinteren inne på
rommet. Vann måtte bæres inn i bøtter og skyllevann
bæres ut, det var et evig søl. Og bjørkeveden
var både rå og sur, så for å få den
til å brenne, måtte den tørkes først,
og det ble gjort ved å stable den opp mellem veggen og den
varme ovnen. Og så, det var en vinterdag, jeg var ute for
å henge opp vask. Da tok det fyr i neveren på veden
bak ovnen! - BRANN ! - Stort oppstyr, masse vann utover gulvet og
innkalling til direktøren, Emil Knudsen. Masse grov kjeft,
og trussel om oppsigelse! Slik var forholdene, gjør noe feil
eller klag på noe, svaret i Furulund var alltid det samme:
"Kom deg av gårde, bare reis, her er andre som vil ha
husrom og arbeide!"
Slik gikk da året 1899 på et vis.
Og så, ut på høsten, kom Jørgen og sa
at han hadde fått arbeide på Ofotbanen. Så da
reiste vi fra både brakkerommet og de to lauskarene, og jeg
savnet dem ikke. Mens Jørgen dro til Ofoten, reiste jeg til
kjente i Bodø. Jeg ventet barn og ville føde hos dem.
I Bodø ble vår første datter
født, - hun kom siste natten i 1899.
I Bodø fikk jeg brev fra Jørgen.
Han skrev at vi skulle reise til Kåfjord kobberverk, for der
hadde han fått både hus og arbeide. Han kom til Bodø
i april 1900 og hentet oss, og sammen reiste vi nordover.
I Kåfjord bodde vi 1900 og 1901. Kåfjord
var egentlig et bra sted, men noe husker jeg med ubehag. Det var
en leilighet som var befengt med veggedyr. Det vrimlet av dem, og
vi ble ikke kvitt dem.
Så, ut på høsten 1902 ble
verket nedlagt, så da kom vi tilbake, hit til Sulitjelma.
Vi var nu blitt en familie med to gutter og en pike. Og i Stor-Charlotta
bodde vi bare til ut på sommeren 1903, da flyttet vi inn i
den nyreiste brakka, like øst for kirken. Den hadde stått
på Mofjellet, et av Verkets nedlagte anlegg i Rana og ble
nu flyttet hit. Her slapp vi å ha lauskarer i pensjon, og
her har vi bodd fredelig i mange år. I dette huset er dere
født, alle sammen fra 1904, til deg, Erling i 1920.
En episode husker jeg fra denne første
tiden: En lys og fin lørdagsnatt kom en full finne ravende
ned fra Hanken. Og han hadde satt seg i hodet at han skulle inn
til oss her i brakka. Etter mye dundring på døren uten
annet resultat enn et knust vindu og en forskrekket familie, gikk
han til neste leilighet, heller ikke her kom han inn. Men han ga
seg ikke og om morgenen da Jørgen gikk til brønnen
for å hente vann, ble han angrepet av den rasende finnen.
Og Jørgen, som sto med en bøtte i hver hånd
hadde ikke annet forsvar enn å smelle den fulle søplebøtta
i skallen på angriperen. Det var nok effektivt, for fyren
stakk av, mens han lirte av seg de verste trusler. Nu ravet han
videre utover, forbi kirken, og i brakka hos han Marius Bendigtsen,
som ikke var hjemme, brøt han seg inn. Her la han seg i ektesengen,
bloet og fæl og med støvlene på. Heller ikke
her ble det noen hvile, for da han Marius kom hjem og fant den ubudne
gjesten i senga si, så var det opp og ut, hodestups nedover
bakken. Finnen ble funnet utpå søndagen, sovende under
trappen i Stor-Charlotte. Da han senere kom med drapstrusler mot
de to han hadde vært i tottene på, ble han sagt opp
av Verket og måtte reise fra stedet.
Det begynte etter hvert å bli civiliserte
forhold i Sulitjelma. Arbeiderne snakket om å organisere seg,
og en og annen var nok allerede medlem av Arbeidsmandsforbundet.
Men Organisasjonens agitatorer som tenkte seg opp hit, ble bryskt
avvist av Verket, jeg husker det skjedde i 1897, da var det en Hans
Berntsen fra Kristiania. Da het det at om en arbeider organiserte
seg så ville han bli oppsagt. Så kom da affæren
med slavemerkene. Det er de som mener at påbudet om bruk av
disse skiltene var årsaken til det berømmelige møtet
på isen i januar 1907. Dette med å tvinge på arbeiderne
disse merkene var Verkets forsøk på å skjerpe
kontrollen med arbeidstiden og dermed øke produksjonen. Men
dette falt bare tilfeldig sammen i tid med arbeidernes organisasjonsplaner,
ja kanskje var det dråpen som fikk begeret til å flyte
over. At Verket begynte med å dele ut merkene i Charlotta
gruve, det var lumskt tenkt ut. Mange av de som arbeidet her hadde
familie, og en forsørger kan jo ikke bare kaste verktøyet
og gå på dagen. Så derfor sto nok understigeren
utenfor Charlotta gruve med blyskiltene sine denne mørke
januarmorgenen 1907. Og trusselen, ta imot skiltet, eller bli oppsagt,
ja den lå klart i luften. Jeg var ikke øyenvitne, for
jeg var ikke til stede, jeg har det bare fra andre:
Om gruvslusken Anderson fra Mora, han var nesten
to meter høy og brei som en låvedør. Han mønstret
den bleke understigeren som sto der og holdt frem blymerket i en
snor, det gikk flere sekunder, så spyttet han en brun stråle
i sneen, og så kom det: "Nä, min gosse, på
mej hänger du inget slavskyld, jag er en fri mann!" Så
tverrsnudde han og gikk, noen sier at han ble sagt opp, andre at
han bare dro. For Anderson var lauskar og fri mann i alle betydninger.
Han ble et eksempel, understigeren ble stående der med nummerskiltene
sine. Og søndagen 13. januar 1907 skal presten
Fønhus ha sagt til klokkeren sin, de sto på haugen
foran en folketom kirke og så innover mot Sandnes: "I
dag faller det gamle Sulitjelma". Det var svart av folk på
isen der inne. De sto tett sammen rundt en kar som sto på
en kasse og snakket om "samhold og styrke". Over 1600
mann organiserte seg i dagene som fulgte. Og trusselen fra Verket
om å si opp en organisert ble en tom trussel, noe slikt ville
lamme hele anlegget. Og mannen min ble valgt inn i styret, han ble
engasjert i foreningsarbeidet, han ble en av veteranene. Og direktøren,
Emil Knudsen måtte pent forhandle med arbeiderne. Overenskomster
ble avtalt, og blyskiltene? "De mottaes ikke" står
det i en forhandlingsprokoll fra det året. Sulitjelma-medaljen
ble den senere kalt, den ble et symbol på seier over undertrykkelsen.
Og Arbeiderforeningens
fane, den ble senket over din fars grav, - det skal du huske!"
Slik avsluttet mor historien sin, - så la hun strikketøyet
fra seg.
P.S.
Mor døde 1960.
(Noen av de husene hun nevner er nu borte. Og der snekkerverkstedet
sto, går idag bilveien).
Nitti år efter,
30. juni 1981 gikk hennes tre yngste barn, Trygve, Lovise og Erling
i hennes spor, langs den gamle anleggsveien som nu ligger der og
sover, fra Sjønstu, til Tveråmo, over fjellet og ned,
forbi Bjørnmyr - frem til Fossen.
Resten av veien er borte, den er slukt av vår nye, travle
tid.
|
|
