"Tur på gamle tomter"

Giken.

av Kjell Lund Olsen

Giken ca 1900. Linbanestasjonen i forgrunnen.

Giken

       Navnet er samisk og har røtter langt tilbake i tid. Navnet omtales som Ykien av Paul de Chaillu i hans egen beretning om oppholdet i Sulis i august 1871. Gruveselskapet nevner Giken første gang i 1889. I en rapport til bergmesteren heter det at de har drevet undersøkelser på "Gikenhaugen".
       Verket engasjerte "Svenska Diamantbergboringsaktiebolaget" og den første diamantboremaskinen kom til Sulitjelma våren 1890. Boringen startet inne i Mons Petter gruve. Senere utpå sommeren kom enda en maskin, denne ble sendt til Giken. På hver maskin jobbet 10 mann under ledelse av en bormester. Bormesteren på Giken het Skagerlund. Samtidig startet verket arbeidet med å anlegge vei til Giken og det ble oppført en smie her.
       Sulitjelmas første telefonanlegg ble installert i den daværende kontorbygningen i Furulund i 1891. Den første linjen som ble tilkoblet anlegget var linjen til Jakobsbakken, tilkoplet 14/1. Senere samme år ble linjen til Finneid via Hellarmo og Sjønstå samt linjen til Giken og Ny Sulitjelma tilkoplet. Med dette sto 8 telefonapparater i forbindelse med sentralen i Furulund. Dette er de første telefonlinjene i daværende Skjerstad kommune.
       For å frakte malmen fra de forskjellige gruvene rundt Langvatnet til videre bearbeiding i Fagerli, ble det bygd linbaner. Linbanen fra Giken ned til Sandnes sto ferdig i mai 1892. En stor grunnmur for linbanestasjon ved Olaf stoll ble oppført i 1894 og arbeidene med selve linbanestasjonen påbegynt samme år. Banen var i drift hele tiden mens dette arbeidet pågikk.

Kart over Giken ca 1900.

       De første elektriske dynamoene i Sulitjelma ble satt opp i Fagerli og på Giken. Utstyret ble levert og montert høsten 1893. Dynamoen i Fagerli produserte strøm fra 13.11.1893. Dynamoen på Giken ble ferdig noen tid senere og forsynte blant annet sjeidehusene på Sandnes og i Charlotte med elektrisk lys.
       Fra starten av ble gruvedriften i Sulitjelma utført ved håndboring. I desember 1893 anskaffet verket 6 boremaskiner og de første forsøk med maskinboring i gruvene i Sulitjelma ble satt i gang i Olavs stoll på Giken. En kompressor, drevet av vann fra Gikenelva, leverte trykkluft til boremaskinene. For å utnytte kapasiteten bedre ble det innført 8 timers arbeidsdag for maskinborerne, som et forsøk. Resten av belegget jobbet 10 timers dag. Som en kuriositet kan det nevnes at håndboring ble endelig avskaffet i Sulitjelma først i 1933, da maskinboring ble innført i Bursi gruve.
       Vannmangel i Gikenelva førte til at det sommeren 1894 ble bygd en dam i Lomielva og en 300 meter lang trerenne for å lede vann over til Ny-Sulitjelma og Gikenelva for mer stabil drift. Høsten 1908 ble et nytt Elmore flotasjonsverk tatt i bruk på Sandnes og med dette økte behovet for vann fra Gikenelva ytterligere. Dette året ble det derfor bygd et nytt damanlegg ved Lomi, og en ny trerenne for overføring av vann herfra til Gikenelva.
       I 1908 brant skjeidehuset og linbanestasjonen på Sandnes. Samtidig skjedde det store endringer i malmtransporten i området. Grunnstollen (fra Sandnes) fikk dette året gjennomslag til Gikengruva. Giken-Sulitjelma stoll (fra Giken) fikk gjennomslag til Hankabakken. Etter dette ble malm fra Giken gruve ført direkte gjennom Grunnstollen og ut til sjeidehuset på Sandnes, mens malmen fra Hankabaken ble ført til Giken og videre med linbanen ned til Sandnes. Elektrisk lokomotivdrift ble innført i Giken-Sulitjelma stoll i 1909, for første gang i Sulitjelma. I 1912 fikk stollen gjennomslag til en av synkene i Ny-Sulitjelma og dermed ble også malm herfra fraktet ut til Giken. I 1942 ble lokomotivbanen i stollen forlenget fram til Olavskassen. Malmen fra Ny-Sulitjelma ble tippet her, ført gjennom Grunnstollen og ut til knuseriet. Gikenbanen ble dermed avviklet.
       I 1933 fikk man gjennomslag mellom Giken gruve og Charlotta gruve. Malmen fra Charlotta ble etter dette transportert over til Giken gruve og ut Grunnstollen. Fra dette tidspunkt omtales de to gruvene under ett, som Giken-Charlotta gruve.
       De siste beboerne på Giken flyttet fra stedet i 1976-77. Freddy Andersson, som tolv år tidligere hadde flyttet fra Hanken som siste beboer, var også siste mann til å forlate Gken.
       Gruveproduksjonen fra Giken gruve var gjennom årene totalt 6 mil. tonn malm.

Hanken og Hankabakken

       Arbeidet med å anlegge gruvene på Hanken og på Hankabakken tok til i 1891. Vei fra Giken og en brakke, et kontor og et kjøkken, ble oppført denne sommeren. Gruva på Hanken fikk navnet Ny-Sulitjelma og da linbanen herfra og ned til Sandnes sto ferdig i 1893 kunne den begynne å levere malm. Værforholdene voldte mange problemer for linbanedriften. For å avhjelpe dette ble det bygd en 120 meter lang overbygning, den såkalte "bordstollen" ved Hankabakken, i 1895.
       I september 1894 ble den unge gruveingeniøren Olof Wenström ansatt som "secondschef" i Sulitjelma, i praksis fungerte han som gruvesjef. Wenström la om akkordsystemet for avlønning av gruvearbeidere og ble etter hvert svært upopulær. Mens direktør Olaf Corneliussens var i Helsingborg i styremøte slo Wenström ytterligere ned akkordene. Den 3. desember 1894 hadde arbeiderne på Hanken fått nok og gikk til streik. De fikk med seg arbeiderne ved de andre arbeidsstedene og all produksjon stanset. Arbeiderne krevde Wenström fjernet og ville bare forhandle med Corneliussen. Ved uthaling klaret ledelsen å ri av stormen og arbeidet ble gjenopptatt etter to uker. Dette var Sulitjelmas første arbeidskonflikt, 13 år før møtet på isen.
       Ved Hankabakkens ble en ny elektrisk sjaktheis montert i 1898 og ved linbanen ble ny linbanestasjon både ved øvre og ved nedre ende ferdig i 1900. Stasjonen ved nedre ende var ved Ny-Sulitjelmabanen og hadde malmkasser for omlasting til denne banen.
       Giken-Sulitelma stoll startet fra Olav stoll på Giken og gikk østover. Stollen fikk gjennomslag til gruveområdet Hankabakken i 1908 og Ny-Sulitjelma i 1912. Etter hvert ble all malm fra begge gruvene fraktet ut denne stollen og linbanene ble derfor nedlagt. Banen fra Hankabakken ble stanset i 1909, Ny-Sulitjelmabanen ble nedlagt i 1937.
       I 1962 ble det gjennomslag fra Grunnstollen via den nye Sorjus stoll, til gruveområdene i Hankabakken og Ny-Sulitjelma. Dermed var ikke gruvedrifta avhengig av at gruvearbeiderne bodde på Hanken og bosetningen på stedet ble avviklet. Belegget ble i mars 1964 flyttet til Mellomstasjonen ved Giken. Kompressoren på Ny-Sulitjelma måte kjøres i ytterligere ett år. Siste beboer på Ny-Sulitjelma, var den amerikanskfødte kompressor- og heiskjøreren Freddy Andersson. Han flyttet til mellomstasjonen i november 1965.
       I Ny-Sulitjelma gruve ble det tatt ut totalt 2.586.000 tonn malm.

Mellomstasjonen

       Linbanen fra Ny-Sulitjelma sto ferdig i 1893. Det var store problemer med driften av banen på grunn av snøstormer og stor spenning i draglina i det bratte terrenget. Banen måtte derfor deles i to med en mellomstasjon, denne sto ferdig i desember 1895.
       I 1907 skulle verket bygge en ny og større butikk på kaia i Furulund. Den gamle butikken ble flyttet til Giken, ved mellomstasjonen, og innredet til boligbrakke. Huset gikk i all ettertid under navnet Butikkbrakka.
       Linbanen ble nedlagt i november 1937. All malm fra gruvene ble etter dette fraktet ned og ut Giken - Sulitjelma stoll. Linbanen ble demontert i 1939.

Folketallet 1900

Ved folketellingen i 1900 var det registrert følgende bosatte;

I det største huset på Giken, Storbrakka, bodde det 66 personer.

Grunnstollen

       Stollen skulle gå fra Sandnes til Giken gruveområde. Arbeidet ble påbegynt i 1900 og man gikk inn i fjellet i høyde med "inngangsloftet" til det blivende sjeidehuset. I 1908 var arbeidet omsider kommet så langt at man fikk gjennomslag til Giken gruve. Dermed kunne malmen fra Gikens "dypere nivåer" fraktes ut gjennom Grunnstollen til sjeidehuset på Sandnes. Fra 1914 var det elektriske lokomotiv som besørget transporten i stollen.
       I 1936 begynte man arbeidet med Sorjus stoll. Gjennom denne stollen skulle man nå gruveområdene i Hankabakken og Ny-Sulitjelma. Stollen startet 410 meter inne i Grunnstollen og dreide mot øst innover i fjellet.
       Automatiske togsignaler fra munningen av grunnstollen og forbi Sorjuskrysset ble tatt i bruk 1960. Et bad med nybygd østdel tatt i bruk i 1960.
       I 1960 startet verket arbeidet med ny hovedsjakt for Giken-Charlotta gruve. Sjakta, som ble anlagt langt inne i Grunnstollen, fikk navnet Kjell Lund sjakt etter administrerende direktør ved hovedkontoret. I 1964 kunne anlegget tas i bruk. Sjakta gikk da ned til nivå - 300 og skulle frakte opp malm fra nivå - 233. Senere ble sjakta forlenget videre nedover.
       I 1966 ble det ved kasse 12 utstrosset en lengde på 120 meter, for å kunne foreta forbikjøringer med to vognsett.
       Fra enden av Grunnstollen, 1 650 meter innenfor åpninga, ble det på 1970-tallet fullprofilboret en sjaktheis ned til -233. Dette var den såkalte Robbins heis, en heis for ren persontransport.

Fagbevegelsen

       Møte på "Langvannsisen" 13. januar 1907 markerer gjennombruddet og etableringen av fagorganisasjonen i Sulitjelma. I løpet av kort tid ble det etablert tretten fagforeninger i Sulitjelma. Et fellesmøte på Giken 20/1 1907 besluttet å samle alle under en felles "paraply", Sulitjelma Arbeiderorganisasjon. Denne skulle ledes av "det stedlige styre" på 26 medlemmer. Det stedlige styret avholdt sitt første møte 3/2 og som formann ble gruvearbeideren fra Giken, og leder av Giken Gruvearbeiderforening, Ole K. Sundt valgt. Møtet på Langvannsisen kan ikke ha oppstått spontant men må ha vært planlagt og organisert. Siden Ole K. Sundt fra Giken ble valgt til leder for alle fagorganiserte i Sulitjelma, er det nærliggende å anta at han, og miljøet rundt ham på Giken, må ha vært sentrale i planleggingen og gjennomføringen.
       I 1946 ga Giken gruvearbeiderforening sin hytte på holmen i Muorke i gave til turistforeningen.

Hendelser under 2. verdenskrig

       Fra november 1942 var avdelinger av det tyske politi stasjonert i Sulitjelma. Dette omfattet både avdelinger av sikkerhetspolitiet og ordenspolitiet (grensepolitiet) og hovedbasen var verkets direksjonsvilla i Furulund. I tillegg hadde grensepolitiet beslaglagt turistforeningens hytte i Tjoarvi og Trygve Borges hytte ved Lomi. Begge steder var fra da og helt til frigjøringen fast bemannet med rullerende vaktmannskaper. Borgehytta ved Lomi ble benyttet som framskutt vaktpost og resten av avdelinga var forlagt på Hanken. Ved jevne mellomrom ble nye mannskaper sendt opp på fjellet for å avløse vaktmannskapene der.
       Den 28. juli 1943 kl 4.30 om morgenen brøt det ut brann i kompressorhuset i gruva på Giken. Man antar at brannen startet ved at det ble tørket klær på en ovn. Den 17 år
gamle vaktmannen Erling Borge hadde dratt hjem fra jobb før han hadde fått avløsning og brannen utviklet seg fritt. Ingen personer kom til skade, men ulykken fikk likevel tragiske følger. Strømforsyningen til lokomotivdriften ble ødelagt, noe som førte til at malmtransporten fra Ny-Sulitjelma gruve kom til å ligge nede i flere måneder. Tyskerne fryktet sabotasje og Erling Borge ble arrestert av det tyske sikkerhetspolitiet, under
ledelse av Oberscharfürer Schosmann. Verket og de ansatte la seg i selene og utbedret skadene på rekordtid. Etter tre uker var driften gjenopptatt og Verket skrev til kommandøren for det tyske sikkerhetspolitiet i Trondheim og tryglet om å sette 17-åringen fri og sende ham hjem, men til ingen nytte. Erling Borge ble sendt til Falstad fangeleir hvor han døde den 22/9 1943.

Burken

To burker er fulle av molter. Solveig "Lita" Mattson, Oluf Mattson og Ingeborg "Bolla" Borge er på moltebærtur ved "Lasko-gammen" ved Miekak, eller "Mekka" som Sulisfolk sa. Sommeren 1949.

       På multeturene til Mavas og Pieske brukte mange en treburk for å oppbevare og frakte bæra i. Treburkene var ikke alltid helt tette og det oppsto ofte problemer med lekkasjer. Det ble da i Sulitjelma utviklet en vanntett burk av aluminium på ca 30 liter. Denne var konstruert av gruveingeniør Einar Trøften og ble etter hvert masseprodusert av Eyvind Nikolaissen fra Gyltvik/Kvarv i Sørfold. Trøften fikk registrert patent for "anordning ved ryggspann" 5/8 1927 med patentnr 47028. Nikolaissen, som var gift med datter av August Karlsson på Giken, arbeidet som smed på Giken. Opprinnelig var det konstruert en burk-modell på 32 l, montert på ryggsekkmeis. Senere (før 1938) ble en modell på 28 l med påmonterte ryggsekkreimer masseprodusert. Burkene, som var malt mørk olivengrønn, ble blant annet solgt i butikken til Jørgensen/Kristiansen i Furulund, til etter 1960. Nikolaisen produserte burker i smia hjemme på Kvarv helt fram til midt på 1980-tallet. Det fantes knapt en familie i Sulitjelma som ikke hadde en eller flere av Nikolaisens burker.