Saulo, et taust vitne

av Andreas Spjelkavik
(Publiert i Fauskeboka 1995)

Et stykke innover vegen på kirkegården i Sulitjelma, ned mot vannet står det et gravminne uten navn. Det er et felles gravminne, reist over gravene til to personer, gravlagt i oktober 1947.

Likene, eller restene av dem, ble funnet ved et tilfelle i fjellet ved Balvann i juni samme år. Avisene forteller at en mann på fisketur gjorde funnet. Det ble fortalt den gang at han hadde tatt pause fra fiskingen og rastet på sin vandring mellom vannene. Funnstedet ble nevnt å være i Jottavarra-området. I politiets opptegnelser er funnstedet oppgitt å være 66 grd. 96 min. n og 5 grd. 17min. ø.
Mens han kvilte registrerte han at det var uvanlig mye fluer i området. Nysgjerrigheten til mannen ble vagt, og etter å ha gått litt omkring ble årsaken til fluene oppdaget i et kratt. Der lå levningene av to mennesker delvis begravet.
Kommet tilbake fra fisketuren ble funnet meldt til politiet, og levningene av de døde ble senere gravlagt på kirkegården i Sulitjelma. Jordfestelsen fant sted ved en enkel høytidelighet 30. november 1947. De første årene etter at de var gravlagt der var det de enkelte års 17. mai-kommtéer som la blomster på gravstedet 17. mai. Denne skikken er nå opphørt. I dag et det en privatperson som på vegne av komiteen besørger blomster på gravstedet 17. mai. Historien om funnet er nå i ferd med å innhylles i glemselens slør. Uten tvil var de to nok offer av den andre verdenskrigen, men hvem de var vil nok aldri bli kjent.

Nå 50 år etter krigens slutt har jeg forsøkt å gjenskape historien omkring funnet fra 1947. Jeg har ikke funnet opplysninger om de to som er gravlagt i Sulitjelma. Det materiale som er kjent er fra tiden etter at funnet ble gjort gir ikke svar på hvem de var, eller hvor de kom fra. De to døde kan ha dødd av utmattelse på flukt til Sverige, de kan også ha blitt skutt. Svaret får vi vel aldri, men det følgende kan sies å ha tilknytning til funnet:

Med Mavas som mål, var det mange som i krigsårene 1940-45 flyktet fra bl.a. kommunene Saltdal og Fauske. Enkelte rømte hals over hode, men andre igjen planla sin flukt på forhånd. Av de som dro "hodeløst av sted" var nok de langt fleste fanger som på et mirakuløst vis hadde greid å unnslippe fra en av tyskernes mange fangeleirer i indre Salten. Den som planla flukten over lang tid, brukte som regel et avsidesliggende sted som utgangspunkt, da også kanskje med en av de mange grenselosene som vegviser. Et av de stedene som ble brukt som utgangspunkt for slik flukt, og hvor grenselos kunne skaffes var Jakobsbakken.

En vårdag i 1944 kom det inn en tysk offiser til en familie der oppe. Tyskeren var våt i klærne og ba om lov til å tørke dem. Samtidig ønsket han å låne telefon. Han fikk det som han ba om, tyskeren. I ettertid ble han beskrevet å være alminnelig høy, slank med smalt ansikt, litt krøll i håret og med mye gull i tennene. Han ble antatt å være lederen for den tyske troppen som da var innom Jakobsbakken. Mens klærne tørket pratet de en del sammen, mannen i huset og tyskeren. Tyskeren fortalte da bl.a. at det for en tid tilbake var blitt skutt to russiske krigsfanger inne ved Balvann.

Etter at likfunnet var meldt til politiet ble funnstedet påvist den 11. juni. Funnet ble betegnet å være to skjeletter, lagt inntil en stein. Likene lå sammen og delvis over hverandre. Hodene lå i hver sin retning, den ene med ansiktet ned. Da de ble lagt der var de muligens blitt tildekket med lyng og over dette lyngteppet var det lagt flate steinheller. Lyngen var nå for det meste gått over til å bli et tynt jordlag. Derfor var nå restene av de døde blitt synlige under steinhellene. Begge ble antatt å være yngre menn, den ene kraftigere bygget enn den andre. Ingen synlige skudd- eller bruddskader fantes på hodeskallene. Et lårbein ble nevnt å være brukket på den ene, ellers var skjelettene uten skader. Det fantes ikke "dødsmerker" eller tegn til papirer på dem. Restene av klær viste at den ene hadde hatt kledning av grønnaktig farge, mens den andre hadde hatt brune klær. Der var også en brun båtlue på funnstedet. Begge hadde i klærne påsydd blanke metallknapper med striper. På knappenes bakside sto det "E.sch.". Den ene hadde også hatt et belte med spenne pyntet med emalje. På beina hadde de gamle støvler (sko) av militær modell. Etter at likrestene var undersøkt ble de igjen tildekket med lyng og steinheller slik de var da de ble funnet.

En av stedets unge damer ble umiddelbart etter likfunnet innkalt til avhør hos politiet. Hun var en av dem som var kjent for ofte å ha hatt omgang med tyskerne under krigen. På forespørsel om det, hevdet hun aldri å ha hørt noen tyskere fortelle, eller skryte av at de hadde skutt fanger eller andre. Heller ikke hadde hun hørt tyskerne snakke om noe slikt seg imellom. "De var forsiktige med å snakke når vi var i nærheten. Det var jo mest under festligheter at vi var i deres kvarter". Hun identifiserte imidlertid tyskeren fra Jakobsbakken i 1944 til å være en av Adolf Brandes underordnede ved navnet Bøhme.
Rapport om likfunnet ble sendt Politimesteren i Bodø og derfra videresendt til Oslo Politikammer, Landsvikavdelingen. Politimesteren i Bodø beordret levningene av de døde gravlagt i Sulitjelma "-nå eller senere når været blir kaldere".
Fra Oslo kom det etter kort tid melding om at Brandes og Bøhme, samt en tredje offiser fra Sulitjelma i 1944 - Jønnfeldt ikke lengre fantes blant de gjenværende tyskerne i Norge. Avhør av dem kunne følgelig ikke avholdes.

Den 20. oktober synes det å ha blitt tilfredsstillende forhold for å hente de døde ned fra fjellet. Til hjelp hadde politibetjenten med seg to mann på turen, den ene med et hundespann. Dette var jo mange år før helikopter og scooter ble et vanlig fremkomstmiddel. Bilveg var det den gang bare inn til sydenden av Såkivannet. Derfra videre var det kjerreveg til Stor-Stilla, ellers var det vegløst inn til Balvannet. De returnerte dagen etter og levningene av de døde ble anbrakt i kapellet på kirkegården. Daværende verkslege foretok likskue der den 25. oktober. Han skriver i sin rapport at det fantes ikke synlige lesjoner på likrestene. Tennene var meget gode uten kariøse tegn og etter skjelettene å dømme måtte de døde ha vært unge menn. Han anslår likene å ha ligget i fjellet 3 til 4 år før de ble funnet. De ble gravlagt dagen etter likskuet.
Den 11. oktober ble et nytt avhør holdt i sakens anledning. En eldre mann fortalte da at han den 6. desember 1944 hadde truffet en av stedets NS-ledere i Furulund. De var kjente fra før krigen de to, og når de møttes pleide de å slå av en prat, så også den nevnte dagen. Under samtalen hadde NS-mannen fortalt at tyskerne hadde skutt to russiske flyktninger ved Balvann tidligere på året. Det skulle ha vært en tysk patrulje som på jakt etter 8 russiske krigsfanger hadde skutt to av dem, de 6 andre hadde unnsloppet fra forfølgelsen. Fangene hadde tidligere rømt fra en fangeleir ved Rognan.

Så langt kan historien følges. Hvem de to gravlagte på kirkegården er vil nok aldri bli klarlagt. Etter legens anslag døde de i 1943-44. På begge skjelettene var alle delene uskadd. Politiets første rapport omtaler et mulig brukket leggbein. Det nevnes ikke senere. To ganger i 1944 blir skyting av fanger nevnt å ha inntruffet inne ved Balvann.

Dersom de to gravlagte i Sulitjelma hadde blitt skutt, burde dette vel kanskje gitt merker av skudd på skjelettene? Slike merker ble ikke funnet på de to som er gravlagt i Sulitjelma. Vi vet ikke hva de døde av heller ikke når de døde. Men noen har vist om det og ikke fortalt det videre. Da levningene ble funnet var de delvis tildekket.
Uttalelsene fra tyskeren og fra NS-mannen kan ha vært et forsøk på å skremme potensielle flyktninger fra å ta turen over grensen til Sverige. Var det ikke det, men en sannhet, kan det kanskje være to til som ligger gravlagt inne ved Balvann. Det er ikke kjent at tyskerne under krigen tok døde krigsfanger ned fra fjellet for å gravlegge dem på en av kirkegårdene i distriktet i løpet av de årene krigen varte.

Uansett, på Sulitjelma Kirkegård er det i dag to graver med et felles gravminne. De av stedets befolkning som den gang gjorde funnet og fikk levningene til kirkegården er nå selv døde for mange år siden. Vi kommer vel ikke nærmere hendelsen fra den gang enn hva som står i de nøkterne rapportene som er tilgjengelig.
Bare fjellet selv vet hva som virkelig hendte der inne og om det var flere som fant sin grav ved Balvann under den andre verdenskrigen.

Etterskrift:

Gravminnet på Sulitjelma Kirkegård over de to døde har følgende tekst.

"Minnesmerke over to ukjente soldater funnet i fjellet våren 1946 antakelig offer for tyskerne i okkupasjonsårene 1940-1945 Reist av Sulitjelma-befolkningen"

Årstallet 1946 på gravminnet synes å være feil. Funnet av de døde ble gjort av Ivar Stormo antakelig 4. juli 1947. Fredag,, Den 11. juli var han, sammen med Magnus Nygård og politibetjent Leif Sandnes tilbake på funnstedet.
Jeg har funnet i alt 14 dokumenter som omtaler funnet å ha vært i 1947. Det er dokumenter med følgende avsendere:
Politibetjenten i Sulitjelma, Politimesteren i Bodø, Oslo Politikammer Kriminalavdelingen (Landssvik), Det Kgl. Justis- og Politidepartement, Forsvarets Overkommando, Sentralkontor for krigsgraver og Verkslegen i Sulitjelma.
I protokollen for Sulitjelma Kirkegård er gravleggingen tidfestet til 26. november 1947 med jordfestelse den 30. november s.å..
Nordlands Framtid omtaler likfunnet 14. juli 1947 og Nordlandsposten har en omtale av funnet den 15. juli 1947.
Med dette som bakgrunn mener jeg at årstallet 1946 som står på gravminnet ikke er riktig.