Bjørnehistorier fra Sulisområdet

Historiene er hentet fra
Sulitjelma Historielags lokalarkiv: Ivar Kristiansens intervjusamling.

Illustrasjonsfoto

Fortalt av Kristen Storli

På lemmen over Furulund, øverst i skogbandet oppe i lia, rett overfor det gamle bakeriet, skjøt Petter Larsen, Grønli to bjørner ett år.
Den ene, en stor slagbjørn, ble skadeskutt. Bjørnen gjemte seg da under et vierkjerr, og mens Petter gikk og lette etter den, visste han ikke ordet av det før bjørnen sto rett overfor han. Bjørnen sto på bakbeina, og frøste blod ut gjennom kjeften. Det sto liv mot liv.
I en fart fikk Peder helt krutt i børseløpet. Det var så trangt at han ikke fikk kula ned mer enn midt i løpet, før han måtte brenne av. Det ga bjørnen nådestøtet.

En annen gang skjøt Petter Larsen ryggen av en bjørn på samme sted. Det var ut på våren dette hendte. Det lå ennå is på Langvatnet, og bjørnen var nettopp kommet ut av hiet.
Etter skuddet ramlet bjørnen nedover lia, og dro seg over isen til andre siden av Langvatnet. Her innhenta Peder den og fikk den avliva.

Wellam på Fjell og gamle Ole Nilsen (far og sønn) tok en gang en bjørn i lia mellom Sagmo og Storli. Det var på førjulsvinteren, og bjørnen var gått i hi. Wellam og Ole var egentlig oppe i skogen for å hugge seg noen furustokker da de bestemte seg for å ta bjørnen. De var ikke bevæpnet med annet enn økser. Karene stengte for åpninga i hiet med to bjørkestranger. Bjørkene ble satt i kors, slik at de dannet "ei sule". Så tørna de bjørnen ut av hiet, den gikk fast i sula, og dermed kunne Wellam klemme øksa i skolten på bjørnen. Så dro de bjørneskrotten ned til Villumselva, hvor den ble partert. Det ble ferskt bjørnkjøtt til jul.

Fortalt av Alfons Fjell

Gården Bjørnmyr nede i Sulisdalen fikk navnet sitt den gangen Thomas Olsen, Osbakk, skulle en tur til Fjell og fikk se bjørn i lia overfor der Bjørnmyrgården ligger i dag. Han sprang til Fjell, til Ole Olsen. Der støpte de blykuler, så dro de ned til Bjørnmyr og la seg på lur bakom en forhøyning og ventet på bjørnen. Da han endelig kom, smalt skuddet. Det traff i brystet på bjørnen, og den ble drept på stedet.

Fortalt av Peder Nordahl, Sjønstå

Da Peder Nordahl var 9 år var han en kveld nede ved grinna og så etter kyrne. På den tida hadde folk kyrne i grinder (innhegning) om natta. Dette var på sensommeren og det hadde så smått blitt skjømt. Nede ved grinda fikk Peder se en bjørn komme stevnende ned fra fjellet. Han sprang heim og fortalte at han hadde sett et troll komme nedover fjellsida. Heime forstod de at det måtte være bjørn, og utrustet med kornstaur la de i veg for å møte bjørnen. Et par samer, som lå på høyloftet på gården var også med.
Da de kom frem til grinna fikk de se at bjørnen allerede hadde vært frempå og slått ned porten til innhegningen, og bjørnen hadde jaget hele buskapen til skogs. Kyrne var i fullt trav innover Nordalen med bjørnen hakk i hel. Noen hundre meter inne i dalen gjør elva en sving på seg, og da buskapen nærmet seg stedet kom det plutselig en same med en hund rundt elvesvingen. Da hunden ble var bjørnen ble han helt vill, men så fikk bjørnen se samen, og da stakk seg bjørnen over elva og forsvant på andre siden. Dette var en gammel slagbjørn som ble skutt senere samme høsten, etter at snøen hadde lagt seg. Han hadde svart pels, og klørne var helt utslitte.

Høsten 1890 ble Nils Andersen, Ole Nilsen og Lars Skognes bedt om å komme opp til Nordalen på bjørnejakt. Det var Ole Johansen i Nordal som ville ha de tre karene med seg på jakt, etter at han hadde vært nord i dalen og sett spor etter bjørn.
Det var sent på høsten og de tenkte at bjørnen muligens hadde gått i hi, derfor måtte de gå uhyre forsiktig frem og ikke snakke sammen. Det bar snart oppover fjellet i et nokså kupert område. Stille og spendt gikk de der. Plutselig stanset Lars Skognes og ropte: "Gluinta, her har vi han!"
Bjørnen var inne i hiet, men hørte ropet til Lars, og snart stakk den hodet opp gjennom snøen. I mens hadde karene stilt seg opp foran hiåpningen, med geværene i posisjon. Da bjørnen stakk hodet ut gikk alle skuddene av. Lars ropte da: "Mi kule drap best!"
Bjørnen lå død i åpningen av hiet, men for å få den ut måtte de sette tau om den, og til dette ble Lars utpekt. "Æ vil itj gjær da før han får et skudd tel i skaillen!", sa Lars. Slik ble det, og bjørnen ble fraktet ned i dalen. Her ble skinnet flådd, og da viste det seg at det bare var to skudd som hadde truffet bjørnen. En av skytterne måtte ha skutt bom.
Skinnet og alt kjøtt de klarte å få med seg ble fraktet ned til gården. Etter å ha spist seg god og mett, snakket karene frem og tilbake om sin opplevelse. Særlig Lars snakket mye og stolt om sitt velrettede skudd. Så skulle karene i gang med å pusse munnladningene sine. Da skjedde det at Lars ikke fikk ladestokken sin til å gå helt ned i løpet. Da viste det seg at kula til Lars Skognes ennå satt i løpet!
I 1890 ble syv bjørnen, hvorav 2 bjørnunger skutt i Nordalen. Den siste bjørnen ble skutt her i 1906, oppe i Hekkellia. Den ble skutt av Andreas Lakså. Nils Andersen i Lakså hadde i sin livstid skutt i alt 18 bjørner.

Wellam på Fjell (Willum Olsen f. 1831) var en gammel bjørnejeger og hadde skutt henimot 30 bjørner. Den første bjørnen skjøt han da han bare var 14 år. Den ble skutt med ei fuglerifle på andre sia av Sjønståelva, omtrent der hvor Johan Fjell bodde.
En gang var Wellam på Fjell og Thomas på Osbakk oppe ved Petterhellaren, ca. en times mars fra Nordalen, da de møtte bjørnen. Begge karene var utstyrt med munnladning og bjørnspyd. Bjørnen ble skadeskutt og ble liggende på ryggen. Wellam og Thomas trodde bjørnen var dau og satte børsene opp mot et tre.
Da Wellam kom frem til bjørnen spratt den plutselig opp og rauk på han, slo ham ned og beit han over hodeskallen. Blodig og opprevet ble Wellam nå liggende som død på marka. I mens hadde Thomas fått av hylsa på spydet, og da bjørnen gikk til angrep stakk Thomas spydet inn i den. Det ble en kamp på liv og død. Men det endte med at bjørnen kreperte.
Så måtte Thomas se til Wellam, som lå som dau, ikke en finger rørte han. "Wellam!" ropte Thomas. Det var mest et skrik i angst og fortvilelse. Han kom til å tenke på hva det skulle bli til med kjerringa og ungene hans Wellam, nå når han var blitt drept av bjørnen.
Det gikk ei stund. Thomas stod og stirret på Wellam i dyp angst. Da fikk han plutselig se at Wellam tok til å lee på en fot. "Wellam!", ropte Thomas igjen. Nå hadde den sårede bjørnejegeren våknet såpass til liv at han ba Thomas om å slakte bjørnen og ta ut noe av "innfeita" og legge den rundt hodet sitt, der bjørnen hadde bitt merke. Thomas gjorde som Wellam bad han om. Bjørnen ble slaktet. Thomas ordnet med såret i Wellams hode og la innfeite over sårene. Etterpå hjalp han Wellam ned til gårds.