Sulitjelma historielag

Nettbibliotek

 

Tilbake
Utskriftversjon

HOVEDSIDEN NETTBIBLIOTEK "SULITJELMADALENS KOLONISERING"

 

En beskrivelse om Sulitjemadalens kolonisering og Sulitjelma Grubers tilbliven.

Av Anfind Anfindsen, 1914
(Digitalisert av Kjell L. Olsen)


Når ordet Sulitjelma forklares av G. Wallenberg i 1807 som høgtidsberget, det vil si der hvor finnene ofret i sine fortider til en overnaturlig fjellets behersker. Etter Leastadius kommer Sulitjelma av det finske ord Suliu Cielbma, som betyr øyenes terskel, eller det sted, hvor man ser ut over den norske kysts øyer. En annen betydning, som er likeså naturlig og som nå brukes er "Solens øye". Lappene skal ha kaldt det så, fordi Sulitjelmatoppen var det første sted solen skinte på etter sitt fravær i mørketiden.
Når man i gamle dager hørte om Sulitjelma, visste nok en stor del av Norges befolkning at det var navnet på en del av toppene på fjellkjeden som danner kjølen, der skiller Norge og Sverige ad, og at disse topper lå oppe i lappmarken et sted, men om de lå på norsk eller svensk side av grensen var man like klok på, eller fullstendig likegyldig for. Ja, den gamle svenske geografi lærte forresten at Sulitjelmatoppene var noen av Sveriges høyeste fjelltopper. Alle Sulitjelmatoppene ligger imidlertid i Norge, dette er bevist på de siste topografiske rektangelkarter, og likeledes at de ligger på en breddegrad av 67,08 og lengde av 5,35. Ca 15 á 16 kilometer i vestlig retning for disse topper ligger Sulitjelma gruber. . dalstrøk rundt Langvatnet, eller som det tidligere benevnt Langvannsdalen. Om de første bosettere i Langvannsdalen og Sulitjelma grubers tilblivelse er det her vil foreligge en kortere utredning.
Nordland har fra gammel tid av været bekjent for sine store lange dalfører med gode beitemarker. Av disse kan nevnes endel som: Namdalen, Hattfjelldalen, Ranendalen, Beiardalen, Saltdalen og Langvannsdalen. Denne siste er jo en av de, der sist ble bebygget, men så ble den da til gjengjeld også mest bebygget, idet det ved siste folketelling høsten 1910 alene rundt Langvannet var bosatt 2940 mennesker.
Klimaet er ikke så strengt som man skulde tro for at være så langt nord og så vidt høyt tilfjells. Temperaturen går nemlig sjelden under -22 -24o celsius og gjennomsnitts-temperaturen for året er + 4o celsius.
Den nærmeste by er Bodø, som for tiden har 5 ganger ukentlig hurtigrute og postforbindelse med Trondhjem, Christiana og Bergen. For å komme fra Bodø og opp til Sulitjelma, reiser man med Saltens Dampskibsselskaps bekvemme og elegante skip innover Saltenfjorden, gjennom den kjente Saltstrømmen, (som kun kan passeres hver 6te time) videre inn Skjerstadfjorden og inn til Finneide, som er Grubernes isfrie utskipningshavn. Herfra fortsetter man med dampbåt oppover Nedre- og Øvrevann 16 kilometer til Skjønstå, deretter med jernbane13,3 kilometer til Hellarmo, derfra igjen videre med dampbåt på Langvatn til Furulund og derfra endelig til Fagerli ved enden av Langvatnet. Avstanden Hellarmo - Furulund er 8 km. Hellarmo - Fagerli 11 km. (På Langvannets nordre side holder man nå på med forlengelse av jernbanen fra Hellarmo og oppover langs Langvatnet helt frem til Fagerli. Den nye baneforlengelse bygges som alminnelig smalsporet bane 1,067 m. og samtidig ombygges den gamle bane til samme sporbredde og minste kurver utbygges. Banen vil være ferdig i sin helhet frem til Furulund og Fagerli våren 1915 og vil man da kunne kjøre som på den fineste Statsbane helt frem uten alle de kjedelige omladninger.)
Furulund er liksom residentstaden, her er administrasjonsbygningen, direksjons- og direktørboligen samt de vesentligste funksjonærboliger så vel som telegraf- og telefonstasjon, postkontor, Verkets handel, hotell, dampkjøkken, sykehus, doktorbolig etc. etc. beliggende.
Til turen Bodø-Sulitjelma medgår nu i regelen i dag 12 timer, idet ruteskipene har flere anløpsteder innover Saltenfjorden. Grunnet den uregelmessige avgang fra Bodø, som igjen avhenger av når Saltstrømmen kan passeres, korresponderer Saltenbåtene heller ikke alltid med Verkets bukserbåter.
Den første rydningsmann, som bosatte sig ved Langvannet var gamle Anders Larsen. Antagelig har flere av denne boks lesere kjent ham, idet han levde helt til 1898 og var da 103 år gammel. Denne Sulitjelmaboernes stamfar bodde fra først av nede i Rana, flyttet så opp i Skaitidalen, som ligger på sørsiden av Balvatn, hvor han ble boende i flere år og drev fedrift.
Her var nemlig svære beitemarker men forferdelig ulent terreng og således vanskelig å komme til og fra. Som han da på sine vandringer for rundt i fjellene, kom han også ned til Langvannsdalen og så de fine skogteiger og gressmarker der omkring. Han besluttet da å flytte dit ned og foretok flyttingen allerede samme år så tidlig på sommeren at han ennå kunne komme over isen på Balvatn. Dette var i året 1848. Han slo seg ned på nordsiden av Gikenelva, hvor denne løper ut i Langvatnet og kalte stedet Sandnesøyra etter den sandøyr som elven hadde lagt opp der i tidenes løp. Han tok standkvarter under en stor steinhammer like ved det sted hvor veien nå fører opp til Grubernes oppredningsverk. Under flyttingen hadde han med seg alt sitt habengut, som den gang besto av hustru og tre barn samt hest, fire melkekyr og en del småkreatur samt annet nødvendig bohave. Der var jo ikke stort å krype i skjul under her, med de dekket seg med skinnfeller og gamle reinkinn så godt som de kunne. Folk tålte jo den gang ganske annet enn nå, for det første var det ingen doktor i hele Skjerstadfjorden og for det andre var sykdommer som gikt, reumatisme, influensa og lignende den gang oppfunnet .
Anders Larsen tok straks fatt på å bygge opp et lite hus, Det var jo ikke så lett en sak den gang, da han jo var alene mannfolk på stedet, men han hadde vilje og lyst, og det var faktorer som drev. Tømmer var det nok av rundt omkrin, men redskapene var meget primitive. Alt hva han hadde av den slags var øks, sag, hammer, bor og noe lignende. Han begynte straks å hugge ned tømmer, klyve disse og hugge dem flate, dro dem så frem til tomten for endelig å lafte dem sammen. Slikt noe som nager og jernbolter hadde han ikke, men så brukte han i stedet av de gamle gode trenaglene. Som medhjelper hadde han sin 9 år gamle sønn, men han fikk allikevel både huset og fjøset ferdig tidsnok til å kunne flytte onn før kulden kom om høsten. Det var nok ikke alltid behagelig å gå til køys under steinhelleren om kvelden, innen huset kom under tak, men det var jo det eneste skjul som fantes, da han jo var den første nybygger i Langvassdalen. Senere bygget og ryddet han seg en ganske så bra gård og mange er visstnok de som er blitt huset av ham.
Anders Larsen var en sterk, seig og utholdende mann, som ikke vek tilbake for noe selv om det syntes aldri så tungt. Det fortelles om ham at engang han passerte Skjønstå med sin vanlige store børe på ryggen på vei til Sulitjelma, ble han av oppsitterne der budt en tønne salt fisk, om han kunne bære den over fjellet. Han gikk med på det, men forbeholdt seg å få tønnens innhold over i en sekk. DA dette ble innvilget fikk han av sted med fisken, som således ble hans. Den alminnelige bør over fjellet var den gang gamle våger = 72 kg. Det fortelles også at Anders Larsen i sin tid av Staten gjennom forstmesteren var budt hele Langvannsdalen for 75 spesidaler; men ikke visste han hvor han skulle skaffe penge fra den gang og heller ikke visste han hva han skulle med en slik eiendom.
Som tidligere nevnt døde Anders Larsen i 1898 og feiret samme år sitt 50-års jubileum som nybygger ved Langvatnet.
Den neste nyrydningmann var Elias Gunnersen, han flyttet dit opp året etter, i 1849, og bosatte seg i Langvatnets søndre ende ved Balmielvens nordside og kalte stedet Fagerli. Han bygget opp gården på omtrent samme måte som Anders Larsen, men fikk dog litt hjelp av denne. Elias ble ikke gammel, han druknet nemlig nede ved Fossen et par år etter, under vedfløting. Enken bodde noen få år på plassen og etter hennes død ble stedet lagt øde for en tid.
Samme år 1849 bosatte også Peder Pedersen seg ved Langvatnet. Han bygget på søndre side av Balmielven og kalte stedet for Fagermo. Omtrent midtveis av Langvatnet bosatte seg en ved navn Peder Larsen. Han kalte stedet Grønli. Endelig kom samme år ut på sommeren Søren Larsen (som tidligere var bosatt i Sørviken nær Valnesvatnet ute ved Saltstrømmen) opp til Langvatnet for å se seg ut en plass. Han besluttet å bosette seg rett over Grønli i en pen bakkeskråning rett mot sydøst, en riktig solskinnsplass. Stedet kalte han Storli. Mens han var der oppe bygget han på plassen et lite tømmerhus, for at familien kunne flytte inn der når den kom oppover neste vår. Det var ikke noe lett arbeide han påtok seg, således å tømre opp et hus av uferdig tømmer, men han var en kjempekar, så det gikk ganske bra å få det ferdig innen han reiste hjem igjen til Valnesvatn om høsten. Utover vinteren og våren gjorde han seg da klar til flytting. Men en så lang og omskiftende flytting med stor familie og på ulent terreng var ingen lett sak. Det var den gang ikke som nu, bare å gå om bord i Saltenskipet og løse billett til Finneid og så videre med Grubenes dampbåt "Sulitelma V", jernbane og "Sulitelma III". Å nei, i de tider fantes det ikke dampbåt på hele Nordland. (Den første dampbåt, som kom nordover var nemlig i 1852). Søren Larsen og hans familie måtte altså først reise over fjellet fra Sørviken til Graddisstrømmen ved Skjerstad, her lånte de seg en stor fembøringsbåt, som rommet alt deres habengut, og satte så kurs for Finneid. For å komme opp i Nedrevatn dro de båten gjennom Finneidstrømmen, likeledes måtte den dras gjennom Hjemgamstrømmen for å komme til Øvrevatn. Således gikk det fram til Sjønstå, derfra måtte alt bæres over ville fjellet fram til Fossen, hvorfra det igjen måtte roes i båt oppover Langvatn til man endelig var framme ved Storli. Men da tenker jeg også det var godt å komme under tak. Kommet vel i orden med familie og bohave, tok Søren Larssen fatt på å utbygge gården videre. Det manglet jo ennå både fjøs, lade og andre uthus, men sommeren sto for døren, og man fikk prekevere seg best mulig i den fri natur.
Søren Larsen bodde i Storli til 1855. Han flyttet da inn til Fagerli for å ta over den forlatte gården etter Elias Gundersen. Storligården ble da overgitt til eldste sønnen Sakarias, som nettopp var blitt voksen, og han lever på gården den dag i dag i beste velgående.
Alle disse her nevnte 5 rydningsmenn måtte altså selv bygge opp sine hus, liksom de samtidig måtte bryte og rydde jorden for å få den fruktbaringende til livsopphold for seg og sin familie. Det var riktig nok svære og rike gressganger, så vinterfor og kreaturene kunne de noenlunde lettvindt skaffe seg, men landet var jo ellers svært ulendt, så det falt tungt å rydde. Det var sundt og guddommelig vakkert ved Langvatn i den tiden, ganske annerledes enn nu, men til gjengjeld ernæres det nu tusen ganger flere mennesker enn den gang.
Rydningsmennene i Statsalmenningen hadde den gang ifølge lov av 29. april 1752 store innrømmelser og rettigheter framfor andre. Således hadde de rett til å sitte skattefri fra 10 til 15 år. Likeledes skulle de offentlige embetsmenn, så som sorenskriver, skogforvalter, distriktslege, prest, etc. etc. visse ganger for året la tilse, at disse rydningsmennene og deres familier ikke manglet noe, eller som det heter i loven; "Embedsmændene skal facilitere Rydningen i landet".
Langvannets oppsittere ernærte seg vesentlig fram igjennom tidene av kvegavl. Samtidig hugget de ikke så lite bjørkeved, som de fløtet nedover Langvasselva til Sjønstå og derfra igjen på båt til Finneid og utover fjorden, hvor den solgtes til handelsmennene. De hadde en hard tilværelse disse oppsitterne, idet de måtte bære over fjellet mellom Sjønstå og Fossen alt hva de selv ikke kunne produsere for livets opphold, så som mel, fisk, sild, salt og lignende. Men så levde de til gjengjeld et stille og fredelig liv uten berøring med utenverden. Det hendte dog, at de fikk besøk av en og annen enslig turist, som hadde våget seg oppigjennom traktene for å bestige Sulitjelmatoppene, (dette var imidlertid ikke så moderne den gang som nu) eller - som ovenfor nevnt - at omegnens embetsmenn kom for å se til dem. Disse forente da gjerne det nyttige med det behagelige, idet de foretok inspeksjonsreisene om sommeren for samtidig å kunne dyrke sporten og nyte den deilige fjelluften, som stedet var viden kjent for.
Imidlertid gikk årene fremover og rydningsmennene greide seg ganske bra. Noen rikdom ble det nok ikke, men dog noenlunde godt utkomme. Så omkring 1858 begynte det å ryktes nede i bygden, at det oppe ved Langvatn var funnet en del store rustganger rundt omkring i fjellene, og at det skulle være en lapp ved navn Mons Petter, som bodde på gården Skones ved Lakså (Øvrevatn), som var den egentlige oppdager av dette. Den samme Mons Petter lå nemlig hver sommer oppe ved Langvatn og skar trefang av gamle større furutrær. Han hadde da gjerne losji under noen steinheller i uren nedenfor nåværende Mons Petter gruve, og det fortelles - som rimelig kan være - at stedet og gruven har fått sitt navn etter ham. Disse rykter om rustgangene kom også for handelsmann Bernhard Koch på Venset og om sommeren 1870(?) reiste han dit opp for å se på herligheten. Samtidig lot han skyte en del i fjellet, men uten positivt resultat. Imidlertid hadde ryktene spredt seg og skjærperfeberen var liksom kommet i folk. Ut på sommeren samme år reiste Mads Pedersen fra Solvik (den såkalte Solvikmads) ved Øvrevatn dit opp og foretok en del skjerpninger, som han lot anmelde for lensmannen på alminnelig lovlig måte. Disse første anmeldelser ble tatt oppe i Mons Petter uren; men omtrent samtidig ble det også uttatt anmeldelser nede ved Furuhaugen. Disse bleopptatt på den måten, at omtalte Mads Pedersen, som bodde hos Sakarias Sørensen på Storli, en dag var sammen med denne oppe i utmarken for å lete etter en del bortløpte sauer. Herunder oppdaget de flere anvisninger. Da dette ble kjent i dalen var det at det kom liv i malmsøkningen her oppe, og det resulterte i, at Hankabakken med sine store rustganger ble funnet av gamle Søren Larsen i Fagerli. Disse 3 første skjærpere i Langvassdalen: Mads Pedersen, Sakarias Sørensen og Søren Larsen reiste da sommeren 1876 ned til handelsmann Koch på Venset og fortalte om sine funn. (Den gang måtte nemlig alt av viktighet først forelegges handelsmannen, for av ham få gode råd.) De hadde tatt med seg en del prøver av skjærpene og meningen var vel å få Koch (mot part) til å foreta en del forsøksarbeider.
På Venset oppholdt seg den gang tilfeldigvis cand. min. T. Larsen (på geologisk undersøkelse) og prøvene ble da forevist ham som fagmann; men etter hans mening var de ikke stort verdt. De inneholdt kun en del magnetkis med litt innsprengt svovelkis, som ikke syntes å ha nevneverdig verdi. Finnerne mente imidlertid, at de nok også kunne finne andre og bedre prøver, og ble enige med Koch og Larsen om, at de skulle få med seg en bor og ammunisjon for å sprenge ut litt av fjellet og så skulle de være tilbake til Venste igjen om 8 dager med nye og bedre prøver. De reiste så sporenstreks oppover igjen, foretok skytingen, hvor de hadde tenkt seg, og var innen 8 dager tilbake på Venset med prøver, som for fagmannen, Hr. cand. Larsen, syntes å være en nærmere undersøkelse verdt. Det ble da bestemt, at Koch og Larsen skulle bli deltakere i funnene mot at den siste skulle reise med dem oppover til Langvatn for å inspisere og undersøke samtlige funn. Man reiste da oppover og resultatene av Hr. Larssens befaring ble, at han fant malmen å være tilstede i så store mengder, at den godt kan være verdt mer inngående undersøkelser, hvorfor de første forsøksarbeider ble igangsatt ved Furuhaugen. Hr. Larssen var imidlertid også straks på det rene med, at på et så avsidesliggende sted som dette trengtes det mange penger for at undersøkelsene kunne fortsettes. Arbeidet måtte av den grunn foreløpig innstilles om høsten. Da bergkandidat Larsen samme høst reiste hjem, fikk han utpå vinteren ved en samtale han hadde med grosserer Johan Dahl, Kragerø (som den gang var en meget gruveinteressert mann) denne til å interessere seg for forekomstene, og våren 1877 begynte da det første ordentlige undersøkelsesarbeidet i Sulitjelma. Den gamle staute veteranen Hans Joramo, (som ennå går som veiformann i Sulitjelma) ble ansatt som formann for 6 mann, av disse var også den velkjente brusfabrikkant Asbjørn Aathun.
Det ble arbeidet hale sommeren og langt utover vinteren. Men som arbeidet var best i gang døde grosserer Dahl, som underholdt driften, og dermed ble undersøkelsene foreløpig innstilt. Neste vår reiste avdødes bror, bergmester Tellef Dahl på befaring av plassen for om mulig å treffe disposisjoner for den fremtidige drift. Også han kom til det resultat, at malm fantes det nokk av, men han fant adkomsten til forekomstene så besværlig, at han oppgav det hele og trakk seg helt tilbake.
Det lå da stille i omtrent 3 år, inntil 1881, ad ingeniør N. Bruun fra Bergen, som hadde kjøpt seg en part av Sakarias Sørensen, begynte den videre drift. Hans arbeider konsentrerte seg mest om Mons Petterurens gruver. Her ble drevet flere stoller etter de forskjellige gangene og malm fantes å vøre tilstede over alt.
Året etter, i 1882, ble det i nærheten av nåværende messebygning (omtrent midt i Furulund) oppført en mindre barakke, hvor alle arbeiderne ble innlosjert. Samtidig tjente den som kontor, magasin og senere som ingeniørbolig. En av arbeiderne bygget en liten barakke (en torvgamme) oppe i Mons Petterdalen. Mannen het Simon og gammen ble i den anledning kalt Simonsborg. Man hjalp seg ganske bra med dette, fordi fordringene var den gang ikke store.
Om sommeren var ingeniør Bruun selv her oppe og han satte da i gang flere forskjellige arbeider, deriblant ble det gått i gang med å få i stand en noenlunde fremkommelig vei opp i gjennom Fossen-daøen, for at man kunne komme frem til Sjønstå med en del malm, som skulle nedover på første vinterføre for så å videresendes neste år. I den anledning ble utstrossingen av en hel del malm straks påbegynt i Mons Petter gruve.
Etter ingeniør Bruuns besøk ved gruvene, ansatte han ved ankomsten til Bodø ingeniør Koch som leder av arbeidet der oppe. Det ble likeledes straks gjort forberedelser til å kunne frakte den utbrutte malm nedover. En del båter ble anskaffet, og med disse fraktet man malmen til Fossen, hvor den midlertidig ble opplagt for straks vinterføret inntrådte, å bli kjørt på sleder ovr fjellet til Sjønstå. Meningen var da neste sommer å frakte den nedover Øvre- og Nedrevatn til Finneid. Så langt kom den imidlertid ikke, i det den ble opplagt på Sjønstå og der ble den liggende.
Ingeniør Bruun lut foreta arbeider så vel i Mons Petter som Furuhaugen gruver helt til høsten 1884. Han var da fullt på det rene med, at det var malm til stede så å si over alt og i store mengder. Men å få malmen fram til utskipningshavn ved sjøen syntes ham for broket og besværlig. Han oppgav derfor tilslutt det hele og innstilte driften i sin helhet og dermed var gruvedriften i Sulitjelma slutt for andre gang.
Oppsitterne var imidlertid nå blitt bestyrket i, at den malm som fantes i fjellene rundt omkring Langvatn både var verdifull og drivverdig og derfor var det om å gjøre for dem å finne så mye og så god malm som mulig for å få bedre utsikter til lønnsom drift, fortsatt malmleting fant de da det store Tornerhjelmsfeltet på sørsiden av Langvatn ved Jakobsbakken. Driften lå dog fremdeles nede helt til utgangen av 1886. Et gammelt ordspråk sier at alle gode ting er tre, og den tredje som overtok driften ved Sulitjelma startet den også til gangs.
1886 fikk konsul N. Persson i Helsingborg hos et agenturfirma i Kjøbenhavn se en prøve på Sulitjelmakis, og fikk av samme firma adresse til hovedeieren, Hr. Koch i Venset. Han satte seg deretter i forbindelse med denne, hvilket resulterte deri. at en kontrakt om kjøp av gruverettighetene for kr 100.000 ble oppsatt. Om høsten samme år fikk Konsul Persson rede på, at en svensk gruveingeniør ved navn Hasselbom oppholdt seg i Trondhjem. Han satte seg da i forbindelse med denne, forsynte ham med penger og gav ham i oppdrag å reise opp til Sulitjelma for å se hvordan gruvene var beskaffet. Etter endt befaring reiste ingeniør Hasselbom til Helsingborg for å konferere og forklare situasjonen og medbrakte da større prøver. Da rapporten var tilfredsstillende og prøvene så meget lovende ut, ble resultatet (til tross for Konsul Persson av mange ble rådet fra denne affæren , som på grunn av de vanskelige terrengforhold tidligere hadde avskrekket mange fremtredende fagmenn) at han skulle gjøre et forsøk. Ingeniør Hasselbom reiste således straks over nyttår tilbake til Sulitjelma den 11. februar 1887. Helt fra den tid kan man si at det har vært kontinuerlig drift i Sulitjelma.
Det var en mandig beslutning de gode herrer Konsul Persson og ingeniør Hasselbom tok da de bestemte å igangsette drift i Sulitjelma, og heldig vis var det de rette menn på det rette sted, da ingen av dem var småskårne, men så stort på tingene, hvilket også er kommet Sulitjelma til gode. Konsul Persson, som skulle finansiere foretagendet, så kanskje vel lyst på det, og ing. Hasselbom var den gang en mann, for hvem intet så broket eller mørkt ut, han visste jo det skulle gå, og det ga han seg i kast med og dertil var han en av datidens mer driftige bergingeniører, for hvem sted og beliggenhet spilte en mindre rolle, da det var nesten det samme om forekomsten var aldri så langt oppe i ødemarken.
Ingeniør Hasselbom med sin ekspedisjon kom altså opp til Langvannsdalen i februar 1887 og det første han da hadde å gjøre var å konstatere den tilstedeværende malms utstrekning og gehalt samt endelig snarest å få utbrutt og nedsendt en prøvelast til Helsingborg. Han begynte gruvedriften i Mons Petter-ura, hvor de tidligere eiere av forekomsen (grosserer Dahl og ingeniør Bruun) allerede hadde utrettet en del. Kisgangen i denne gruve var så godt aldeles ren. Etter hvert som malmen ble utdrevet måtte den sendes nedover til Skjønstå mens det ennå var snøføre over fjellet. Fra gruven og ned til Lanvatnet kjørtes malmen på en løypestreng, videre ble den kjørt på isføre nedover Langvatn til Fossen, hvor den ble losset av i en bakkeskråning ved den av ing. Bruun i sin tid påbegynte veg gjennom Fossendalen. Men over fjellet var det ingen vei, man måtte derfor lage en snøvei, hvilket var et drøyt arbeid i det bratte terreng i en lengde av 11 km. Det gikk dog både fort og godt og den 9 april kunne kjøringen over fjellet begynne. Da det ble kjent at der var kjøring å få ved Langvatnet, meldte det seg en hel del med sine hester og da stigningen fra Osbakk til høgfjellet var nokså stor ble prisen for malmkjøringen satt til 1 øre pr. kg eller kr. 1 pr 100 kg. Man kjørte da gjerne i to vendinger opp på høyfjellet for derfra å ta det hele i en porsjon ned til Skjønstu. Det så ofte stygt ut når de tunge lass kom settende nedover fra høyfjellet og man forteller om mange slags bremseinnretninger som bruktes på sledene, liksom om de mange slededrag og skjæker, som lå spredt omkring langs snøveien, fordi ettersom man kjørte i stykker ble nytt satt for. Frem måtte man og frem kom man og penger ble det tjent. Det gikk med liv og lyst, da dette jo var en ganske ny inntektskilde for bygden, som tidligere ikke hadde hatt for mange av den slags.
Det nødvendige kvantum kis for prøvelasten kom således frem på vinterføre til Skjønstå, hvor den ble opplagt i påvente på isfrie vatn og da fraktes til Finneid med nordlandsbåter, såkalte fembøringer, og allerede i slutten av juni måned kunne en større jakt avgå med malm til Helsingborg. Utfallet av denne malms undersøkelse skulle bestemme den fremtidige gruvedrift i Sulitjelma.
Ingeniør Hasselbom som direktør og alle hans folk bodde på den tid i den av ing. Bruun i 1882 oppsatte lille tømmerbrakke. Denne benyttes også som kontor og materialmagasin. Huset besto av to rom nedenunder og et mørkeloft ovenpå. Det ene rom på loftet hadde folkene og der herskede alltid den skjønneste enighet, i det alle var meget vel tilfredse.
Prøvelasten kom altså frem til Helsingborg og resultatet av analysene og de tilsendte rapporter og karter falt så gunstig ut, at Konsul Persson straks bestemte seg til å fortsette undersøkelsesdriften. Det ble likeledes besluttet å tilby Skånska Superfosfat Aktiebolaget som den gang trengte svovelkis, gruvene på den betingelse, at superfosfatbolaget skulle utnevne og bekoste en kommisjon for å befare feltet og uttale seg om forekomstene i sin helhet samt om mulighetene til å få malmen derfra. I første styremøte i Fosfaten ble dette tilbud med takk mottatt og den overnevnte kommisjon ble utnevnt. Den kom til å bestå av følgende fremtredende fagmenn og svenske gruvedisponenter; Herr G. A. Granström fra Norberg, bergingeniør Th. With, Falun, samt noen av de norske bergmestere J. Mortensen og A. S. Backe, distriktets forstmester Kjöning, Konsul Persson og dennes sønn ingeniør Sture Persson Henning, ingeniør Alfred Hasselbom samt handlesmann Kock, Venset. Disse herrer kom til Sulitjelma i slutten av juli måned 1887 og tok inn på gården Fagerli ved Langvatnets søndre ende. Etter i ca 8 dager å ha studert forekomstene og terrenget på alle mulige og tenkelige måter reiste de tilbake igjen med gode og store forhåpninger om Sulitjelma. I et utdrag av deres rapport, som ble trykt i de geologiske forhandlinger for året 1887 heter det;
"Forekomstene, under hvilke den kobberfattige svovelkis i disse trakter opptræder, ære analoge med dem som har været iagttaget ved de bekjendte store kisfyndigheder ved Røros, Ytterøen og Vigsnæs. Forekomsterne opptræder med utstrækning i felt. Den fyndighed som blev nærmere undersøgt (Mons Petter urens gruber) førte en sjelden vakker og ren kobberholdig svovelkis med en vekslende mægtighed af fra 1 til 4 meter. En lønnende drift af forrekomsten maa kunne finde sted naar en lempelig og billig transportforbindelse med søen kan opnaaes og da saadan ikke ansees umulig, fastslog samtlige herrer, at man trygt kunde skride til en rationel drift af malmforekomsterne."
Da Superfosfatbolaget var meddelt de skakyndiges rapport ble det avholdt styremøte den 18. oktober 1887 og ble det da fastslått å motta gruvene og å anskaffe den nødvendige kapital med foreløpig minst kr 100.000,-. Denne beslutning ble vedtatt i generalforsamling den 4. februar 1888, fra hvilken dag Sulitjelma gruber egentlig kom i Superfosfatens eie.
Arbeidet ved gruvene var imidlertid blitt fortsatt helt fra den tid den sakkyndige kommisjon hadde vært der oppe. Omfattende undersøkelser var satt i gang og flere større malmforekomster var oppdaget, likesom atskillige tusen tonn kis var utbrutt og lagt i opplag ved gruvene, da det viktigste spørsmål - nemlig transporten til sjøen - ennå var uavgjort.
Da snøen gikk bort om våren 1888 begynte man derfor på en vei over fjellet, mellom Osbakk og Sjønstå. Dette var et drøyt arbeide, i særdeleshet opp gjennom heien mellom Osbakk og Fossen. Men frem måtte man og det fort til og med, for til sommeren skulle det nedkjøres en hel del utbrutt malm og dertil oppkjørtes en masse materialer av alle slag til bruk ved den fremtidige drift, samt alle slags varer og proviant til befolkningen i Sulitjelma. Dette siste var hittil omtrent kun blitt båret på ryggen over fjellet og det ble i lengden for kostbart, idet det for sådan varetransport ble betalt opptil 1 kr per gammel våg (= 18 kg) eller omtrent 5,5 øre per kg.
Samtidig med byggingen av denne veien over fjellet måtte det i Hjemgamstrømmen, som forbinder Øvrevatn med Nedrevatn, mudres noe for mot sedvane å kunne komme frem der med lastede båter, for derpå å få igangsatt en regelmessig båttransport mellom Finneid og Sjønstå. Når så alt dette samtidig var ferdig, ble den tids primitive transport satt i gang.
Malmen ble flyttet på båt fra Furulund til Osbakk, derfra med de forskjellige slags kjøredoninger til Sjønstå og endelig igjen på båt nedover vatna til Finneid. Derfra ble varer og material tatt på retur til Sulitjelma. Transporten ble på denne måten dyr, men det gjaldt for ingeniør Hasselbom å vise, at det gikk an å komme frem med malmen, og frem kom den også.
Som hjelp for ingeniør Hasselbom ble sommeren 1887 ansatt en svensk ingeniør Nielsson. Han var her til 1888 og ble da avløst av ingeniør Johnsson. Denne var her kun i 3 måneder og ble avløst samme høst av ingeniør Viderton.
Høsten 1887 ble det i Furulund (vis a vis den nåværende nye kontorbygning) oppsatt en stall, som skulle huse de hestene som ble brukt til malmkjøringen. Om sommeren ble den også brukt som losjihus for folk, disse lå da i høyet.
Utpå vinteren begynte man på grunnmuren til det første avsnitt av den nåværende Messebygning, som jo ikke var stor den gang. Utpå våren ble den ferdigbygget. Tømmer til denne lille bygning hugget man i skogen tett ved. Det var 2 værelser i første etasje og et mørkeloft ovenpå. Her ble en del arbeidere innlosjert. Ingeniør Hasselbom og ingeniør Nilsson bodde i et værelse i første etasje og det andre ble benyttet som kontor, materialmagasin etc.
Konsul Persson og ingeniør Henning var i Sulitjelma også dette år.
Om sommeren begynte selskapet en liten handel, som ble installert i den lille brakka i Furulund, som tidligere er omtalt. Den første handelsbestyrer var en mann fra Saltdal.
Samme sommer 1888 ble den første pramme bygget i Langvatn. Det var meningen at man med denne skulle seile malmen fra Furulund nedover til Osbakk. Ved avløpingen av stabelen ble prammen døpt "Tsar Peter". En dag med god vestavindskuling skulle man da forsøke prammen. Mast og seil var rigget og der ble gjort den ene baut tvers over vatnet etter den andre, kom stadig kom man målet fjernere. Det gikk med andre ord den vei høna sparker og endte med at man havnet i Fagerli i stedet for ved Osbakk. Den viste seg altså å være aldeles umulig unntatt i riktig fin medvind. Forresten var den så butt og klumpet, at den var vanskelig å styre selv med storm rett akterut, men det var jo heller ikke annet å vente, da den var av fasong som en kasse, like bred bak og fremme som på midten bare med den forskjell at det var en stevn foran og et ror akterut. Men sterk og solid var den og godt sammenboltet, selv om man ved senere prambygginger tenkte å benytte en del av den, viste det seg omtrent umulig å få den sønderlemmet. "Tsar Peter" ble derfor beholdt som en kuriositet for stedet.
Utover vinteren ble det da bygget to åpne båter av listerbåts fasong og med en lasteevne av 10 til 12 tonn. Etter isløsningen om våren var de ferdige til å tas i bruk og viste seg å være meget hensiktsmessige. De ble seilt til Osbakk med malm for derfra å ta varer av alle slag i retur til Sulitjelma.
Sommeren 1888 begynte byggingen for alvor i Furulund. Et par barakker ble først oppsatt, derpå den nordøstre fløy av den første kontorbygning (nå hotell), og endelig den første handelsbod (nu posthus).
Konsul Persson besøkte Sulitjelma igjen sommeren 1889 sammen med bergmestrene Mortensen og Bachke og utmålsforretning ble foretatt i og omkring Mons Petter gruve. For øvrig økte gruvedriften og nedtransporten var kommet i så vidt god gjenge, at man samme høst kunne skipe den første dampskipslast fra Finneid. Det var et dampskip på omkring 1000 tonn.
Vinteren 1889 - 1890 ble Hr. Vatter fra Böhmen ansatt som direktør for foretaget. Han ankom til Sulitjelma i midten av februar 1890 og tok straks fatt på å studere den videre utbygging av anlegget. Det falt jo litt vanskelig i begynnelsen med en tysk direktør, som ikke kunne et ord norsk. Men så ble det ansatt noenlunde samtidig en kontorsjef Lindberg fra Helsingborg for å overta det administrative, og denne ble da tolk mellom direktøren og arbeiderne. Det tok forresten ikke så lang tid innen direktør Vatter selv klarte norsken om enn litt gebrokkent i begynnelsen.
Nå begynte man i gruvene en mer rasjonell drift og en fordringsstoll - den såkalte Mika stoll - påsloes i Mons Petter gruve.
Utover sommeren 1890 ble kontorbygningen, handelsbutikken og bakeriet ferdigbygd og den første direktørbolig påbegynt. Oppe i bakken vis à vis direktørgården ble det også bygget et gruvemagasin av gråstein, tre barakker ble ferdigbygd og grunnmuren til dampkjøkkenet påbegynt.
Samme sommer ble den tyske gruveingeniør Schütz ansatt, som skulle har spesielt tilsyn med gruvedriften. Man skulle nemlig da begynne å drive på flere forskjellige steder rundt omkring Langvatn. I den anledning ble det også bygget en del barakker på Jakobsbakken. Disse ble bygd av stein, i det man trodde dette måtte bli særlig varmt.
Da barakkene var ferdige ble gruvedriften på Jakobsbakken begynt. Det ble påslått flere stoller og samtidig ble det gjort store og omfangsrike undersøkelser med diamantboring, for gjennom de opptatte kjerner å kunne konstatere malmens art og mektighet.
Mens dette foregikk oppe i Langvannsdalen foretok verkets direktør og ingeniører samt en del fremmede spesialister på området den nøyaktigste undersøkelse mellom Fossen og Sjønstå for å finne det beste og heldigste transportmiddel, som kunne passe for denne strekning. Det var blant annet også på tale å bygge en taubane helt fra Sulitjelma til Sjønstå. Og det store taubanefirma I. Pohlig & CO i Köln, hadde i den anledning sin representant Hr. ingeniør Thorkildsen her oppe. Etter lange og inngående studeringer kom man imidlertid til det resultat, at det sikreste og beste befordringsmiddel ville bli den av Konsul Persson foreslåtte jernbane langs Langvannselven, om man da i det hele tatt kunne få noen til å bygge den, der terrenget med de ville knauser og bratte stup så nærmest uframkommelig ut.
Det var altså nå fattet definitiv beslutning om, at det skulle bygges jernbane, det gjaldt kun å finne firmaet eller mannen, som ville påta seg det. Dertil meldte seg villig den den gang så bekjente entreprenør og jernbanebygger oberstløytnant O. W. Lund. Han fikk det hele på kontrakt og påtok seg til og med å levere jernbanen ferdig på to år, det vil si til høsten 1892. Terrenget var sommeren 1890 oppmålt og utstukket av den svenske ingeniør Schenström, så arbeidet var straks klar til å påbegynnes.

Bolaget så snart at det til disse store og kostbare arbeider som nå foresto trengtes mange penger og det ble derfor besluttet å overdra det hele til et større bolag. Den 10 januar 1891 ble det således startet i Helsingborg Sulitelma Aktiebolag med en kapital på minst 3 millioner kroner og med det formål å overta driften av gruvene i sin helhet, så vel Superfosfatens tre fjerdedeler som konsul Perssons en fjerdedel med alle skjerp og dertil hørende kontrakter, eiendommer og rettigheter av alle slag ble overdratt det nye bolaget for en samlet sum av 2 millioner kroner.
Så i begynnelsen av mai måned 1891 mens isen ennå lå på vannene, kom daværende kaptein (nu general) Alf Lund sammen med ingeniør Guttormsen opp til Sjønstå for å gjøre alle forberedelser til arbeidets hurtigste påbegynnelse. Verktøy og alt sådant fornødent var under veis og det ble arrangert med losji til arbeiderne. I slutten av samme måned var allerede ca 100 mann i arbeide på de forskjellige steder av linjen. Samtidig gikk entreprenørene sammen med den fra den tid så bekjente jernbanestikker ingeniør Sørensen terrenget grundig i gjennom for på de mest uframkommelige steder å søke å oppnå forbedring i linjevalget og samtidig å finstikke den valgte linje.
Det ble liv og rørelse over alt og godt om folk var det også den gang. Da det var sommeren som sto for døren, var det heller ikke så nøye med losjiet. En hel del folk fikk imidlertid losjert seg inn på gårdene Tverråmo, Fjell og Osbakk og en del bodde i telter, men samtidig ble det på flere steder langs linjen bygget opp barakker som ble kledt med torv utvendig (såkalte torvbarakker).
Ingeniør Guttormsen var altså den stedlige leder av arbeidet. Til hjelp hadde han en yngre ingeniør Gunhildrud og den gamle kjente oppsynsmann Gravem. Ingeniørene hadde sitt standkvarter på gården Tverråmo, ca. 2,5 km ovenfor Sjønstå. Der bodde som tidligere nevnt også en hel del arbeidere.
Alt arbeide ble utsatt på akkord. Der var samlet en masse dyktige arbeidere og gode penger tjentes det. Det gikk her som ved alle andre sådanne anlegg, der var en hel del, som spekulerte i disse fortjenester. Således var det på Tverråmo oppsatt flere handelsboder, telter og lignende, aldeles som på et lite marked, hvor man kunne få kjøpt en hel del juks av alle slags.
De såkalte "brennevinsgauker" var også godt representert og disse gjorde ofte de beste forretninger. Etter endt arbeidstid om aftenen, eller helst om lørdagsaftenene og utover natten var det best omsetning, og da gikk det ofte hett for seg. Det fortelles mange historier fra de dager, som heldigvis ikke alle er sanne. Ofte kunne man om søndagsmorgenen, når "langerne" hadde besøkt plassen, finne en og annen sovende under åpen himmel og ofte så man også blodspor etter utstått kamp. Kortspill sto også høyt i kurs og mangen hundrelapp er tapt og vunnet der i femkort, schweig og lignende spill.
Men hvor vilt det enn kunne gå for seg på den tid ved sådanne anlegg, var det alltid god forståelse og vennskap arbeiderne innbyrdes. Det hendte ikke så sjeldent, at det i barakkene ble samlet sammen nokså store beløp til hjelp for en eller annen kamerat som enten ikke hadde fått arbeide eller på annen måte var foreløpig trengende.
Når det - som så ofte i et så vidt stort arbeidslag - forekommer flere av samme navn, legger man gjerne stedsnavnet som tillegg til vedkommendes døpenavn. Karl kaltes alltid for Kalle, Peter for Pelle o.s.v. når så stedsnavnet kommer til blir det f. eks. Valdres-Pelle, Sogne-Kalle o.s.v. hvilket ofte lyder komisk for utenforstående.
Som ordensvern ved anlegget var det av selskapet ansatt en politibetjent, som skulle føre tilsyn med all ulovlig handel og annen uorden, men når det ble som verst, forsto han fornuftigvis alltid å holde seg borte, for hva kunne en enkelt mann utrette med så mange lettlevede mennesker, liksom det ulovlige også helst foregikk etter mørkets frembrudd og som oftest ved hjelp av arbeiderne selv.
Brennevinslangernes forretninger foregikk gjerne på den måten at de - etter forsvarlig å ha skjult sine "varer" på et sikkert sted langt fra den plass, hvor folkene oppholdt seg - gikk rundt til de forskjellige brakkelag og underrettede om, at det på den og den bestemte tid ville være å få "saker" ved et bestemt sted, men på betingelse av at de kom enkeltvis, for å unngå sammenstimling og ikke vekke oppmerksomhet, hvilket lett kunne føre til at det hele ble oppdaget. Forbrukerne hjalp derpå som oftest til å beskytte langerne, i alle fall hørte man aldri at arbeiderne anmeldte dem.
Imidlertid gikk arbeidet fort fremover. Arbeiderne var tilfredse og der var ingen spetakler med streik eller lignende. Utover sommeren ble arbeidet i jord forsert, fjellsprengingene kunne bedre utføres om vinteren.
Våren 1892 begyntes muringen på den store Tverråmobroen, etter at det om vinteren var kjørt sammen stein så vel til denne som til overgangen ved Trolldalen. Det var morsomt å se med hvilken lyst arbeidet gikk den gang.
Ingeniørene hadde nokk med å fare rundt på arbeidsstedene hele dagen og om kvelden måtte de utføre det nødvendige kontorarbeidet. Det gjaldt nemlig å få banen ferdig til den bestemte tid, da det for bolaget var om å gjøre å få en del kis nedtransportert samme år mens Øvre- og Nedrevatn ennå var åpne.
I midten av juni ankom det første lokomotivet og monteringen ble straks utført for at det snarest mulig kunne tas i bruk til grusing av den nederste delen av banen mellom Tverråmo og Sjønstå. Det neste gjenstående arbeidet var da på banenes øverste del rundt den såkalte Dråvika, her var et par lange fjellskjæringer, som nok ville komme til å sinke noe. På disse steder ble det derfor påsatt dobbelt mannskap og større pris enn vanlig og dette hjalp utrolig. Grusen til banen ble tatt av de store sandmorenene, som i sin tid er opplagt av elven ved Tverråmo og Sjønstå. Denne grus var ualminnelig fin og forekom i uuttømmelige masser, hvilket var av umåtelig verdi for banebyggingen.
En liten forsinkelse i arbeidet forårsaket også en stor vannflom i slutten av august måned omkring den 26-27, nettopp som banen omtrent var ferdig. Det regnet da omtrent uavlatelig i to døgn og elvene vokste overalt i en meget betenkelig grad. Ukjent som man den gang var med forholdene, var Tverråmobroen den gang bygget med 5 meters åpning, hvilket da viste seg å være for lite. Åpningen kunne ikke ta hva elven førte med seg, så vannet stoppet opp og skar ut linjen på flere steder ved broåpningen. Det ene brukaret måtte rives og broen utvides til 9 meters spenn. For ikke å forårsake altfor lang stans i grusingen, som nå foregikk med storm, måtte man sette opp en midlertidig bro, som lokomotivet kunne kjøre over og den 31. august kunne man allikevel kjøre det første ordinære tog til Fossen, som den gang var bestemt til endestasjon for banen. Det var jo ennå mye arbeide, som sto igjen langs hele banen (deriblant Tverråmobroen) men dette ble da forsert natt og dag, så allerede den 15. september var anlegget ferdig til offisiell befaring.
Ved denne anledning hadde Sulitjelma de fornøyelse å ha besøk av en stor del av de høyeste Statsembetsmenn på jernbanevesenets område foruten distriktets embetsmenn. Således var daværende arbeidsminister statsråd Nilsen, jernbanedirektør Phil, driftsbestyrer Hjelm, amtmann Theisen, fogd Haslund, amtsingeniør Conradi og lensmann Kjelsberg tilstede. Likeledes verkets daværende direktør, Olaf Aabel Corneliussen, jernbanens kontrollerende ingeniør, kontorsjef og trafikksjef. For entreprenørene møtte kaptein Alf Lund og den med jernbaneanlegget beskjeftigede ingeniører. Noen få arbeider sto ennå igjen, så den endelige mottagelse av banen først kunne skje noe senere. Denne ble da foretatt den 15. oktober samme år. Ved denne anledning møtte direktør Corneliussen, kontrollereren ingeniør Wedholm, kontorsjef Lindberg og trafikksjefen for Verket og for entreprenørene de samme som forrige gang. Etter endt befaring og mottagelse av banen, reiste man opp til Sulitjelma, hvor en finere fest var arrangert, for nå var det vanskeligste spørsmål for Sulitjelma gruber løst, og det på en så verdig måte, at den har overtruffet de dristigste forventninger.
Da trafikkspørsmålet med hensyn til strekningen Fossen - Sjønstå sommeren 1890 var løst, måtte det også tenkes på en hensiktsmessig måte å traffikere vannene på mellom Finneide - Sjønstå og Fossen - Sulitjelma. Hjemgamstrømmen var kun framkommelig med båt gjennom en ganske smal renne, denne måtte både utvides og utdypes. Foreløpig ble dette arbeidet utført med et håndmudderapparat. Det var store men lett håndterlige masser å ta opp. Foreløpig mudret man kun så dypt at lastede listerbåter kunne passere og dermed hadde man arbeide utover hele sommeren. Samtidig med dette arbeide i Hjemgamstrømmen bygdes lastekai og malmopplagstomt i Finneide.
Våren 1891 var det av bolaget i Helsingborg innkjøpt til gruberne to dampbåter, en større, den nuværende "Sulitelma IV", som skulle gå som ekspressbåt i Skjerstadfjorden mellom Finneid og Bodø, og en noe mindre, nuværende "Sulitelma II", som skulle opptransporteres til Langvatn, for der å brukes som bukserbåt. Den sistnevnte ble fraktet med jernbane fra Stockholm til Trondheim, mens den siste gikk rundt kysten og innom Trondheim, hvor den avhentet den mindre og tok den på slep nordover. De ankom til Finneid den 6. mai og da det nettopp passet med tiden gikk "Sulitelma II" straks inn gjennom Finneidstrømmen og opp i Nedrevatn tidlig om morgenen mens folk ennå lå i sin beste søvn, og for så rundt og pipte til stor forundring og oppstandelse blant befolkningen, som aldri hadde hørt noe lignende før inne i det fredelige Nedrevatn. Så gikk den videre gjennom Hjemgamstrømmen og opp til Sjønstå, hvor det ikke ble mindre oppløp og undring. Den gikk da en tid fremover med post og passasjerer oppe i Øvrevatn, inntill det sist i mai måned ble bestemt, at den skulle transporteres opp til Langvatn. Så gikk man i gang med forberedelsene tildette arbeidet. Maskin og kjel ble tatt ut av båten for å lette den mest mulig. Det var da meningen å sette den på en tralle og kjøre denne på en transportabel skinnegang på veien over fjellet. Man hadde nemlig arrangert seg med løse lengder av skinner, så etter hvert som båten gikk fremover, ble de bakerste skinnelengder, som var passert, stadig flyttet foran. På denne måte gikk det ganske bra så lenge terrenget var noenlunde jevnt og pent. Det var samlet sammen en masse folk, disse var inndelt i tre skift for at det kunne gå fremover uten stans. Da man nå var kommet ca 400 m fra Sjønstå og skulle begynne på en liten oppstigning til den såkalte "Trolldalen", gled båten i et ubevoktet øyeblikk ut av trallen og satte kurs rett ned mot elven, som lå like under den. Det var nettopp på den tid sterk flom og således meget vann i elven, så båten fløt og satte kursen ned mot Sjøntå igjen, til ikke liten forargelse for de som sto i gjen og så etter den. Man besluttet derfor etter disse kostbare erfaringer foreløpig å innstille arbeidet og la båten få stasjon i Øvrevatn, og i stedet derfor straks å bestille en ny båt av passende dimensjoner for Langvatn. Denne skulle passes sammen ved verkstedet og fraktes oppover i løse deler over fjellet neste vinter. Båten ble bestilt ved Tronhjems mekaniske verksted og skulle leveres ferdig til sammensetning ved Langvatn våren 1892.
Imidlertid fortsattes arbeidet med muddringen i Hjemgamstrømmen samt med kaibygninger så vel i Finneid som i Sjønstå, Hellarmo og Furulund. Likeledes ble det på alle disse forskjellige stasjoner oppsatt barakker, som skulle huse de nødvendige folk når den endelige drift og transport begynte.
Samtidig drev man en masse avbygningsarbeider ved gruvene Mons Petter, Giken og Jakobsbakken.
Under brytningen i gruvene forekommer det alltid en hel del uren kis og grus, som ikke er ren nok som eksportvare. For nå å tilgodegjøre seg også denne kis besluttet man å anskaffe et oppberedningsverk, som foreløpig kunne sette igjennom 800 à 1000 tonn råmalm per år. Det ble straks innbudt til anbud på et sådant, hvoretter det ble besluttet bestilt ved Vigsnes Verk, som den gang skulle realisere en del av sitt gamle oppberedningsverk. Dette skulle leveres ferdig høsten 1892.
Under konsul Perssons besøk ved Sulitjelma sommeren 1891 ble det besluttet å anmode direktør Corneliussen ved Vigsnes Verk om å komme opp til Sulitjelma for å gi de nødvendige instruksjoner med hensyn til valg av plass for de forskjellige mekaniske anlegg, så som oppberedningsverk, hytteanlegg, og elektrisk kraftoverføringsanlegg. Herr Corneliussen kom da hit opp og etter nøye overveielse i samråd med daværende direktør Vatter og konsul Persson, ble det bestemt at alle disse anlegg skulle legges i Fagerli nær Balmielven, hvor man mente at den største og sikreste vannmengde var samlet. Det ble samtidig av disse herrer utsett tomt til de forskjellige anlegg og efter denne plan begynte man med de forskjellige grunnarbeider. Terrenget var imidlertid vanskelig å bygge i, så arbeidet gikk alt annet en fort, hertil kom, at grunnarbeidene påbegyntes senhøstes og sneen kom dette år meget tidlig og i store masser, så man kan lett tenke seg at det måtte bli kostbart. Det første arbeid som igangsattes var oppbyggingen av en barakke for arbeidere og formann og ved siden av denne en smie for istandsetting av verktøy, bord etc. Det var nemlig et langt arbeide som foresto, i det der skulle utsprenges og mures planeringer, grunnmur og fundamenter for de to vaskerier (hovedvaskeri og slamvaskeri). Deretter skulle elven reguleres med en passende oppdemning og tunnel sprenges gjennom en fjellhammer for å få vannet i en renne til den egentlige turbinledning, som skulle gi energi til den elektriske kraftstasjon og vaskeriene. Likeledes måtte det foretas en mindre regulering lengre ned i elven for å få vann til et vannhjul, som skulle drive sagverk (sirkelsag). Dette skulle igjen levere stokkverk til vaskeriene og den videre store bebyggelse som foresto. Det var tidligere satt opp et lite sagverk ved Granhei, men dette lå for langt borte og hadde dessuten den ulempe, at elven var så godt som tørr ved lengre tids godvær.
Den konsulterende direktør Corneliussen var meget begeistret for Sulitjelma, både for de store og rike forekomster og for enestående naturskjønnhet her oppe. Da konsul Persson også var meget begeistret for direktør Corneliussen og direktør Vatter hadde besluttet å reise utpå høsten 1891, ble direktør Corneliussen anmodet om å overta direktørstillingen, hvilket tilbud han aksepterte for tiltredelse den 1.april 1892. Det var nemlig ved denne tid så smått begynt å gå tilbake med malmen på Vigsnes, i det den ble mer og mer kobberfattig jo dypere man kom.
Man drev da på utover vinteren med de nevnte store grunnarbeider for vaskeriene så godt man kunne, enskjønt en stor del av tiden gikk med til å skufle snøen bort, for som bekjent er Fagerli et "blæsehull", så den snø man med møye hadde fått vekk om dagen blåste til igjen om natten.
Tidlig på våren kom da alle maskindelene for vaskeriene inn til Finneid og ble kjørt oppover vannene mens isen ennå var god, deretter på sledeføre over høgfjellet og videre på isen oppover Langvatnet. Imidlertid var grunnarbeidet i Fagerli så langt fra ferdig, hus og fundamenter for maskinene var ikke tenkt på en gang. Men senere utpå våren, da vinteren måtte tenkes å være så noenlunde forbi, ble det samlet en masse dyktige folk og alle slags arbeider ble så vidt mulig satt i gang samtidig, for nu gjaldt det å få vaskeriet ferdig innen den neste vinteren inntrådte. Og likeså smått som arbeide hadde gått den foregående vinter med alle slags forhindringer, likeså hurtig gikk det nå, i det alle både arbeidere og arbeidsledere var enige om å bli ferdige, og den 1. november var oppberedningsverket i gang.
Foruten alt arbeide med selve verket, måtte det også planeres malmplaner, laste- og lossekai samt bygges en bremsebane, som gikk fra kaien og til toppen av vaskeriet. Med denne skulle alt gods, som skulle behandles, oppheises i vaskeriet. Godset kom i prammer fra skeidningen i Furulund og Sandnes, man hadde nemlig den gang ingen taubaner. Ennu måtte man nede på kaien montere en større dampkran for oppheising fra prammene.
Samme vår (1892) kom delene til den ved Tronhjem mekaniske verksted bestilte dampbåt til Finneid og ble kjørt opp på slutten av vinterføret. Sammensetningen av båten ble påbegynt i slutten av mai måned med folk fra samme verksted. Den var ferdig til å settes på vannet den 26. juli. Et lite selskap bestående av en del svenske og tyske aksjonærer oppholdt seg på den tid i Suitjelma og kom således til å bivåne den første dampskipsdåp i Langvatnet, hvilken for anledningen ble ganske høytidelig. Dåpshandlingen ble utført av konsul Perssons eldste datter friherrinnen von Essen, som holdt en meget stemningsfull tale, hvor hun ønsket all hell og lykke både over stedet, dets innvånere og båten, som fikk navnet "Sulitelma I". Jeg erindrer den var litt lei å få ut på vatnet, men gikk dog til slutt. Og det skal sies så vel til båtens som til verkstedets ros, at den alltid har vist seg å være heldig i enhver henseende.
Etter avløpningen ble det hurtigst gått i gang med innsetning av maskin og kjele og den første prøvetur kunne allerede foretas den 15. august. På en av de første turene den gjorde, gikk den innom Fagerli og inviterte gamle Søren Fagerli med på en tur nedover Langvatnet. Han ble nok både forundret og engstelig da han så båten dampe av sted uten både seil og årer og mente, at lappens spådom nok ville komme til å gå i oppfyllelse nå. Sagnet forteller nemlig, at en lapp ved navn Junge (ettersigende teologisk student) hadde hatt et syn, hvor han så en masse folk samlet omkring Langvatnet, og det var stor velstand blant dem. Store farkoster trafikkerte vatnet og dampvogne landet. Det ville bli bygget en kirke på et fremspringende nes eller odde, men når den kom skulle rikdommen ha nådd sitt høydepunkt. Kirken er der imidlertid og stedet likeså og velstanden er bedre enn noensinne.
Ved Trondhjems mekaniske verksted ble vinteren 1891 - 1892 bestilt en ny maskin og kjel til "Sulitjelma III", der som tidligere nevnt skulle tjene som ekspressbåt mellom Finneid og Bodø og gå på andre steder av den nærmeste kyst, hertil fordres jo et ekstra godt utstyr, båten ble derfor sendt sørover i slutten av april 1892 og kom tilbake i fullt ferdig stand i begynnelsen av juni samme år.
Samme vår hadde man i Helsingborg kjøpt en liten motorbåt, (ca. 20 fot lang) som ble sendt med jernbanen til Trondhjem, hvor den toges videre på slep etter "Sulitjelma III". Ved ankomsten til Finneid fikk den direkte opp i Nedrevatn og videre til Sjønstå. Her gikk den noen ganger frem og tilbake til stor glede og beundring for befolkningen, de beskuet nøye den forunderlige lille karen, som gikk frem uten både røyk og damp. Deretter ble den satt på land ved Sjønstå for å transporteres videre over fjellet til Langvatn. Under den ble det satt to alminnelige hjulganger for bikkvogn, hvor den ene ble skruet fast til forstevnen og den andre fastkilt inne i akterstilken, og så spentes det tre hester foran. På begge sider gikk folk med tau for å holde balansen og så bar det av sted over fjellet. Det var tungt å komme opp alle bakkene innen man nådde høyfjellet, med det gikk allikevel på til sammen ett og et halvt døgn frem til Langvatn. Her ble da motoren satt i gang og så sattes kursen mot Furulund.
Båten var utstyrt med en av de gamle naftamotorer, som ofte var meget lunefulle når de skulle settes i gang. Når den så endelig var kommet godt i gang kunne den ofte tverstoppe uten at det kunne påvises noen sikker mangel. Det hendte derfor ikke så sjelden at man ble liggende stille i lang tid midt på Langvatn og som oftest hendte det når vedkommende som skulle skysses hadde det særlig travelt eller skulle frem til fastsatt tid. Den ble derfor en kilde til en hel del pussige historier, hvor jeg spesielt skal nevne en; Underskriveren av dette, som på denne tid foresto oppsetting av vaskeriene, skulle inn til Fagerli og det var høyst preserende å komme fort frem. Vi gikk ut fra Furulundskaien og tok innom magasinet for å hente noen maskindeler, som skulle til vaskeriet. Da vi så skulle sette motoren i gang igjen slo den seg vrang. Igangsettingen gikk nemlig for seg på følgende måte: Helt akterut ved motoren var det en utvekslingsaksling for propellakslingen og oppe på dekkshekken på toppen av denne aksling var det en sveiv, som måtte dreies temmelig fort rundt for å få motoren i gang etter at selve antenningsstiften og sylinderen var godt oppvarmet. Når så motoren begynte å antenne den utpumpede nafta, hendte det ofte at den rente i vei noe vel fort og man måtte alltid være forberedt på å holde igjen med sveiven, hvorpå der var en polinnrettning (snellesystem), som var beregnet på selvavkobling. Her måtte man passe godt på og være snar til å ta sveiven av ellers kunne man lett få et ordentlig slag av den. Ved denne anledningen stod maskinisten litt ubetenkt, da vi hadde ligget temmelig lenge og strevet med den, så plutselig tenner motoren og maskinisten som fremdeles fortsate å sveive ble kastet ut av båten, som straks begynte å gå fremover, bort fra mannen. Hva skulle gjøres? Motoren var kommet i gang og jeg måtte fort frem. Stanset jeg den, utsatte jeg meg for ikke å få den i gang igjen. Jeg gikk da rundt med båten noen ganger for å forvisse meg om at mannen kunne svømme, ropte så til ham og spurte om han trodde han kunne svømme til lands, til det svarte han ja og så lot jeg det stå til innover til Fagerli. Dette skulle jeg helst ha latt være denne gang, idet jeg kjente motoren for lite, for da jeg vel var kommet midt ute på Langvatn stoppet den plutselig igjen og der lå jeg. Etter alle slags anstrengelser og meget sveiving fikk jeg den omsider i gang igjen. Den første som møtte meg da jeg endelig nådde Fagerli var maskinisten, som jeg hadde sett svømme mot land. Han hadde fått fatt i "Sulitelma I" og reist med den innover til Fagerli for å se hvordan det var gått med meg, og glad var jeg, som dermed var sikker på å komme helskinnet tilbake.
Ved flere anledninger utover sommeren viste "Gutten seg å være høyst upålitelig. Det ble derfor besluttet å kassere motoren og bestille en liten dampmaskin og kjel til den. Maskinen ble levert fra Helsans Mek. Verksted, Helsingborg, og ble innsatt så tidlig våren 1893, at "Gutten" allerede kunne være i full drift som dampbåt da isen løsnet. Etter den tid har "Gutten" vært like sikker som noen annen båt og vist seg meget nyttig til ekspressen rundt omkring på Langvatn.
Nå hadde man altså fått både jernbane og dampbåter i Sulitjelma. Det eneste som må sto igjen for å gjøre transporten til Finneid tilfredstillende for behovet, var å anskaffe prammer som malmen kunne transporteres i nedover Langvatn. For transporten på Øvrevann hadde man nemlig allerede ved denne tid fra et skipsbyggerfirma i Tromsø bestilt føringsprammer, som skulle leveres ferdig i begynnelsen av september. For Langvatn, som lå så høyt til fjells måtte man imidlertid bygge her oppe, det gjaldt bare å finne den mest hensiktsmessige type. Det fremkom mange slags forslag fra flere autoriteter på området, men resultatet ble dog, at man bestemte seg for en pramme, som ble konstruert her på stedet. Denne var flatbunnet med skrå sider og skrått liggende for- og akterstavn. Denne type har gjennom tidene vist sig å være meget hensiktsmessig. Foreløpig skulle det bygges en på 30 tonn. Det ble straks gått i gang med hugging av røtter og skjæring av kjøler og stevner på sagen, og allerede i midten av september var den første pramme ferdig, nettopp som jernbanen var åpnet for drift.
Nå gjaldt det å forsere malmtransporten så man kunne få ned meste mulig av den utbrutte malm innen isen la seg om høsten. For å losse kisen av prammene ble det om sommeren oppsatt en dampkran nede ved Fossen (banens endepunkt) med denne ble kisen løftet opp på en plattform, som lå i høyde med toppen av vognene. Når så toget kom, kunne man bare trille kisen direkte fra plattformen og ned i vognene. På Sjønstå gikk jernbanesporet helt frem på kaien, hvor så kisen ble tippet direkte fra jernbanevognene og ned i prammene.
På øvrekaien ved Finneid var det oppsatt en lignende dampkran, som ved Fossen, for å løfte kisen opp fra prammene, som kom fra Sjønstå. Kisen ble her løftet opp i en høyde av 4,5 meter over kaien, hvor det var bygget en sporbane for tippvogner, som lastet 5 à 6 tonn hver. I disse ble kisen styrtet og kjørt frem til utskipningskaien, som ligger ca. 500 meter fra øvrekaien. Tippvognene ble trukket av hester, så på den måten har fraktet opp til 500 tonn kis i døgnet med 3 firetimers skift. På utskipningskaien ble kisen kjørt ut over bukkebaner og styrtet, etter sortering, i hver sin haug.
Den største del av den eksportferdige kis lå den gang i Furulund på den såkalte Mons Petter kai og til dels også på Sandnes. Herfra ble transporten av kis besørget av "Sulitelma I" mens man mellom Sjønstå og Finneid hjalp seg med "Sulitelma II". Trafikken var den gang ikke større enn at disse to båter til nød klarte det. Man innså imidlertid raskt, at dette ikke ville gå i lengden, da det for Langvatnets vedkommende var strømmen ned gjennom elven fra Hellarmo til Fossen (ca. 2 km) så stri, at man i flomtiden, når strømmen var på det sterkeste til stadighet måtte ha folk til hjelp. Dette gikk for seg på følgende måte: Når båten skulle gå fra Fossen og oppover ble det sendt en del folk oppover langs elven, hvor denne var smalest. Disse måtte da ved hjelp av tau hjelpe til å dra dampbåten og prammene fremover mot strømmen.
Det ble da av daværende direktør foreslått at banen skulle forlenges frem til Hellarmo. Den nødvendige bevilgning til dette ble straks gitt og entreprenørene kunne gå i gang med arbeidet så snart de hadde lagt siste hånd på den øvrige del av banen. Forlengelsen skulle være ferdig til i midten av august 1892, så lenge fikk man hjelpe seg på beste måte ned det man hadde.
PÅ Øvre.- og Nedrevatn syntes "Sulitelma II" også å skulle bli for lett av en lignende grunn, da det i flomtiden gikk en rasende sterk strøm i den mudrede renne i Hjemgamstrømmen. Her måtte man på samme måte bruke folk til hjelp når båten skulle oppover. Når båten nærmet seg Hjemgamstrlmmen kom på et avtalt signal de omkringboende bønder ut for å hjelpe. Det ble kastet tau til dem fra båten, som således ble dratt oppover mot strømmen.
Slik gikk det imidlertid bare de to første årene, så lenge trafikken var så liten, senere tok man inn "Sulitelma III" fra Skjerstadfjorden, som viste seg sterk nok for trafikken i mange år. Likeledes ble det foretatt ytterligere mudring i Hjemgamstrømmen, som dermed ble både bredere og dypere og dermed mindre stri.
Da det ennå kun fantes en pramme for Langvatn og to for Øvre- og Nedrevatn ble det vinteren 1892 - 1893 satt i gang bygging av tre nye prammer for Langvatns vedkommende. For Øvre- og Nedravatn ble utterligereto prammer bestilt i Tromsø. Dermed ville man stå nokså godt rustet til Jernbaneforlengelsen var ferdig og da kunne riktig stortransport etter datidens fordringer begynne.
Våren 1893 begynte man altså transporten med de transportmidler man hadde for hånden, men ut i august begynte baneforlengelsen å nærme seg fullførelse og den 29. august rullet det første tok inn på Hellarmo stasjon. Man hadde på forhånd flyttet dampkranen fra Fossen oppover, så nå var man fullt ferdig og regulert transport kunne straks settes i gang.
PÅ den tid var også oppberedningsverket i Fagerli i full gang og bare herfra produsertes 1000 à 1200 tonn eksportkis per måned. Samtidig var det ved skeidingen så vel i Furulund som ved Sandnes ganske god produksjon av stykkis, så det var nok å transportere og alt fungerte fullt ut tilfredstillende.
Samtidig med arbeidet på baneforlengelsen var det også blitt bygd en stasjonsbygning og noen små barakker på Hellarmo.
Sommeren 1893 begynte man også grunnarbeidene til smelthytten, rosteplan og rosteskur, hvor malmen før den kom til smeltehytten skulle befries for den største del av sin svovel. Det ble foreberedt nokså store planeringer for både hytten og for rostingen og dusse mptte fir en del lages kunstig, i det man i skråningene (som terrrenget utelukkende besto av) muret opp en kant nedentil mens man grov ut bakken oventil. Som man således vil se var det på denne tid mange og store arbeider i gang for å få det til et sammenhengende hele. Anleggets omfang var ikke lite, fra Finneid til Ny-Sulitelma og Jakobsbakken, ca. 50 km. Når så det kom til at alt skulle gjøres billigst mulig etter datidens fordringer, vil man kunne forstå, at det var fullt opp å gjøre for de ledende ved verket og ikke minst for de som hadde med finansene å gjøre. Kopperprisene var nemlig ikke høye og mange penger trengtes det til enhver tid.
Samtidig med transportlinjens fullførelse bygdes overalt i Sulitjelma så vel ved gruvene som ved anleggene langs Langvatn, ved jernbanen og Finneid. Behovet for beboelseshus sted stadig og av disse ble det oppført så mange man kunne overkomme. Likeledes stasjonsbygniger, verkstedbygninger og magasiner.
Den første taubane med endeløst tau (Pohligs system) ble bygget sommeren 1892 fra Giken gruve og ned til en liten kai ved Langvatn, hvor skeidingen foregikk under åpen himmel. Dette kunne imidlertid ikke gå i lengden under de harde værforhold høst og vinter. Det ble derfor bestemt at det skulle bygges et stort nytt skeidehus lenger oppe i bakken på Sandnes, hvor da taubanene fra så vel Giken som Ny-Sulitelma gruver skulle komme inn på topp av huset for at godset skulle styrtes over harper og slik befries for grus. De forskjellige malmsorter ble da sortert i hver sine fyllkasser, for senere fra husets underetasje bli videresendt med taubane direkte til oppberedningsverker og den påtenkte smeltehytte i Fagerli. Så vel skeidehuset som de nevnte taubaner ble ferdige høsten 1893. Det ble også lagt sporbaner ned til lastekaien for eksportkis.
Kjørevei mellom Furulund og Fagerli ble bygget samme år med spennbroer over alle store elver. Det var som før nevnt et meget ulent terreng, men man kom da frem og det ganske fort.
Smeltehytten for Kuppelovnssnelting (Water Jacket) ble ferdig bygd våren 1894. Det ble da smeltet skjærsten med en Cu-gehalt på 35 - 40%, som eksportertes i den stand. Inntill man i 1896 utvidet hytten og bygde bessemerverket, hvor man etter franskmannen Manes prosess, blåste kobber til en gehalt av 99% Cu.
I 1898 begynte man på et stort nytt oppberedningsverk på Sandnes i forbindelse med skeidehus. Samtidig ble oppberedningsverket i Fagerli stanset og en del av maskinene derfra ble anbrakt på Sandnes. I 1902 ble Sandnes vaskeri utvidet til det dobbelte.
Ved Sandnes skeidehus kommer taubanene fra samtlige gruver inn i tredje etasje, hvor det overalt er sporveksler for at malmen skal kunne styrtes på de forskjellige harper og befries fra gruvegrusen. Fra harpene faller så malmen ned på roterende skeidebord i andre etasje, hvorfra de forskjellige malmsorter sorteres og kastes i hver sine fyllkasser, som igjen har utløp i første etasje, hvor hengebaner bringer de forskjellige malmsorter til andre taubaner og transportbånd. Slik føres da den rene malm fra skeidehusets nederste etasje til det nedenforliggende oppberedningsverk, eksportkisen til lastekaien og smeltemalmen til hytten i Fagerli.
Således har oppførelse av nye og forbedring av gamle anlegg stadig vært foretatt opp gjennom tidene. I det hele tatt når en eller annen forbedring kunne innføres har det aldri fra kompaniets side vært spart på midler, da det jo alltid har vært og vil bli av viktighet å holde verket i mest mulig tidsmessig og hensiktsmessig stand.
Når man tenker over at verket opprinnelig ble anlagt for en produksjon av 25 - 30 000 tonn per år og det nå produsertes det femdoble, kan man gjøre seg enslags forestilling om hvilke utvidelser det stadig har vært gjort i disse 25 år.
Fortiden er det av beboelseshus og større anleggsbygninger over hele verket i alt ca. 350. Dette foruten uthus og så videre.
10 gruver er for tiden i drift, 4 på nordsiden og 6 på sydsiden av Langvatn. Mellom gruvene og de forskjellige anrikningsverk er det 13 taubaner med til sammen en lengde på 15 kilometer. Den lengste av disse er 6,7 km lang og går tvers over Langvatn. Lengste spenn er 500 meter.

 



Kontakt historielaget; historielaget@sulitjelma.com
© Sulitjelma historielag