ET SPENNENDE LIV

Det finnes utvilsomt flere i vårt prestegjeld som har et opplevelsesrikt liv å se tilbake på. En av dem som nok har opplevd mer enn de fleste er 79 år gamle Aksel Pettersen i Sulitjelma. Her følger intervjuet "kirkeposten" har hatt med ham.
      Aksel Pettersen kom til Sulitjelma som 2-åring fra Beiarn der han ble født. Siden den gang har han arbeidet og bodd i Sulitjelma. I samtalen med ham kom det stadig fram svenske ord og tonefall - det skyldes vel ikke bare sulisdialekten, men vel også en viss påvirkning fra hans svenske kone, Gerda? Under samtalen var hun et viktig korrektiv slik at samtalen ikke helt havnet "ut på viddene", for de som kjenner Aksel Pettersen vet at når han begynner å fortelle, så er han ikke lett å stoppe.

FØRSTE PENGER
      - Aksel, det var nok å ta seg til som barn og ungdom Sulitjelma i din oppvekst - mye fant du visst på selv også? Var det ikke noe med en sykkel?
- Jo, det stemmer. Som 10-åring laget jeg meg en sykkel. Jeg tok bunnen av noen fisketønner og laget hjul. Men jeg gikk lenge og ventet på at yngste søsteren min skulle bli så stor at jeg kunne ta barnevognhjulene, men da var jeg heller ikke sen med å ta dem. Mor syntes nok at jeg tok dem vel tidlig, men jeg sa at jeg måtte ha dem. Jeg laget tannhjul av ei bordfjøl som jeg smidde rund og skar tagger i. Jeg flettet tau som jeg brukte som kjede, men "kjedet" sluret, så jeg fikk tak i noen grammofonstifter som jeg slo inn i det hjemmelagede tannhjulet - dermed fikk taukjedet tak. En dag mens jeg drev og syklet i 8-tall rundt to steiner, kom direktøren i Sulitjelma og noen svensker kjørende, og de stoppet et stykke bortenom meg. De ropte til meg at jeg skulle komme bort til dem og ta sykkelen med. Så kjørte jeg rundt i 8-tall, slik at de fikk se sykkelen i funksjon. De syntes visstnok at det var en fin sykkel, og jeg fikk 2 svenske kroner for oppvisningen. Det var de første 2-kronene jeg tjente. Stolt og glad lot jeg sykkelen ligge og løp hjem for å vise mor pengene.

FALLSKJERMHOPP
       - Du var visst litt av en våghals. Var det ikke en episode med en paraply?
- Ja, dumdristig - det er noe jeg har vært bestandig. Jeg kan ikke noe for det. Vi fant på litt av hvert, det er sikkert. Min mor hadde kjøpt en paraply på billigsalg - en stor mannfolkparaply. "Å, så stor!" tenkte jeg - "Den skal jeg bruke til fallskjerm". Så ventet jeg utover høsten, og da det var blitt en skavl på vel en meter ved uthuset, gikk jeg opp på uthustaket med paraplyen. Det var ca. 4 meter høyt. Så tok jeg springfart bortover taket - hoppet utfor idet jeg åpnet paraplyen. Men jeg kjente at da paraplyen fyltes vrengtes den og jeg falt som en stein. Heldigvis var det løs snø, så jeg slo meg ikke. Ei vi kjente, fru Hugås - du kan tro hun flirte. Hun minner meg på dette bestandig: "Aksel, jeg glemmer aldri da jeg fikk se deg hoppe ut i fallskjerm!"

LINEKUNSTNER
       - Du prøvde deg også en som "linekunstner"?
- Jeg var vel 15 år. En kamerat og jeg skulle klatre på linbanen fra bokken som sto ved flotasjonen på Sandnes. Den var 12 meter høy. Jeg hadde kjøpt meg nye sommersko med gummisåler og så skulle jeg balansere på lina. I hendene holdt jeg ei fiskestang som jeg skulle holde ballansen med. Jeg kom ca. 10 meter bortover lina - da falt jeg. Jeg måtte slippe fiskestanga og gripe tak med hendene. Heldigvis fikk jeg slengt en fot over lina, ellers hadde jeg falt ned, for hendene var fulle av olje. Så var det å fire seg ned til bokken der jeg hadde startet.

VISERGUTT
      - Du begynte tidlig å arbeide?
- Fra jeg var 1l år gammel fikk jeg arbeid som visergutt. Jeg bar linbanebøkene der de skrev inn vekten av malmen som ble tatt ut fra gruvene. For det arbeidet fikk jeg kr. 12,50 pr. måned. Som 15-åring begynte jeg å arbeide ute om sommeren - jeg var med og gjorde rent rundt omkring i Sulitjelma. Deretter fikk jeg kai-arbeid. Senere var jeg med og bygget opp flotasjonen her i Sulitjelma og der arbeidet jeg i flere år. Jeg var rørlegger en tid, men jeg arbeidet mesteparten av tiden som snekker.

TIL SOVJET
      - På 30-tallet dro du til Sovjetunionen. Hva fikk deg til å ta den turen?
- Olaf Sandvik - en kamerat og jeg var begge aktivt med i AOF og var derfor interessert i politikk. Vi hadde hørt at det var behov for hjelp utenfra i oppbyggingen av Sovjetunionen. Og så var det en fin anledning til å oppleve noe nytt og annerledes.
      - Dere måtte si opp et trygt arbeid i Sulitjelma?
- Ja, det var slik på den tiden at vi målte regne med å gå arbeidsledig i to år dersom vi var så frimodige å si opp jobben. Det var ikke snakk om å få permisjon. Etter å ha sagt opp, dra vi til fots inn i Sverige, videre inn i Finland. Vi overnattet på gårder og ble godt mottatt overalt. Fra Finland tok vi toget til Leningrad. Senere dro vi til Moskva og så til Armenia for så å vende tilbake til Moskva. Der skiltes Olaf Sandvik og jeg. Han ble igjen i Moskva for å gå på skole. Jeg dro til Ural. Når Olaf hadde fri, kom han ofte og besøkte meg.

FORGIFTET
       - I Kazakstan var det nære på at du ikke ble tatt livet av?
- Olaf og jeg traff en tilsynelatende hyggelig kar i Turkistan, hovedstaden i Kazakstan. Det var i 1933. Karen var fra Leningrad, fortalte han. Han pratet ivrig med oss og fortalte at han hadde deltatt i oktoberrevolusjonen. Han ble så med oss dit vi bodde. Der serverte vi te og kjeks. Da vi hadde fått i oss litt te, syntes jeg at jeg ble så rar i kroppen. Plutselig for Olaf på dør - han fikk så vondt i magen, sa han. Olaf kom ikke inn igjen. Jeg drakk enda mer te, for jeg tenkte at te var godt for mageonde, men jeg merket at jeg bare ble mer og mer dårlig. Da reiste Maslovsky, som han het seg, takket for det hyggelige samværet og gikk. Jeg kjente at jeg holdt på å svime av. Jeg prøvde å nå fram til senga, men falt om med handa på sengekanten. Med det samme jeg falt kom Olaf inn. Mer husker jeg ikke før jeg våknet opp på sykehuset. Både Olaf og jeg ble pumpet. Jeg spurte legen om hva Maslovsky hadde forgiftet oss med, men han svarte kort at det kunne han ikke si noe om, hans oppgave var å redde liv. Grunnen til at vi ble forgiftet var nok at denne Maslovsky var en antisovjeter som ville hindre oss i å hjelpe russerne med å bygge opp landet. Vi var jo kommet til stedet for å hjelpe til med å bygge opp to flotasjoner i nærheten.

RØMTE
      - Olaf og jeg ville helst ut av sykehuset med en gang, men nei - det fikk vi ikke lov til. Vi måtte i alle fall bli der et døgn til. Vi tilkalte en sykepleier og sa at det var noe i klærne våre vi måtte ha tak i. Motvillig fulgte hun oss til garderoben der klærne våre ble oppbevart. Så tok vi ut alle klærne våre. "Hva skal dere med dem", ville sykepleieren vite, men vi puffet henne til side og for inn på rommet vårt, hvor vi kledde på oss i en fart og hoppet ut av vinduet. Rommet vårt lå i første etasje. Vi fant et sted, der muren rundt sykehuset kunne forseres og kom oss ut. Vi dro så til stedets politisjef og fortalte ham om forgiftningen. Han klarte å finne ut hvor denne MasIavsky hadde dratt, så vi skulle være trygge for at han ville få sin velfortjente straff. Slik endte for så vidt den historien, minnes Aksel.
      - Når var du tilbake i Norge?
- Det var 10. mai 1934. Jeg begynte da nokså umiddelbart i flotasjonen.

MILORG
      - Du var bosatt i Sulitjelma og deltok aktivt i motstandskampen som medlem av en lokal Milorg-gruppe?
- Ja, det stemmer. I vår gruppe var vi to stykker - Johan Klungset og meg selv. En viktig oppgave for oss var å være livvakter for gruveledelsen i Sulitjelma. Blant annet var ingeniør Forfang lokal sjef for Milorg.

KURER
      - Du var også flere turer over i Sverige som kurer?
- Ja. En dag fikk vi beskjed fra Forfang om å møte like ved Sulitjelma kirkegård kl. 12.00 på natten. Det var vinterstid og derfor helt mørkt. Johan Klungset og jeg skulle hente våpen og en pengeforsyning i Mavas, like over grensen til Sverige. Da vi kom fram til bestemmelsesstedet, fikk vi utlevert penger som kom fra Norges Bank - de skulle utbetales til presten og lærerne i Sulitjelma som ikke fikk utbetalt ordinær lønn. Våpen fikk vi også - de var til hjemmefronten. Tidlig en morgen nådde vi tilbake til Sulitjelma. Vi gikk på ski over Langvannsisen i retning av Ytter-Sandnes. Da var det at en tysk vaktpost oppdaget oss. Vi så at han hevet våpenet. Selv om både Johan og jeg var redde, besluttet vi å dreie rett mot vaktposten for å vise ham at vi ikke var redde. Det syntes å virke - vaktposten trakk seg litt tilbake med våpenet hevet. Men så snart vi dreide av fra ham, rykket han nærmere igjen. Vi dreide igjen i retning av ham, og han trakk seg igjen tilbake. Antakelig forsto tyskeren at vi var ute i ulovlig ærend, men han var helt alene og sikkert redd for sitt eget liv. Vi hadde et lite våpendepot like innenfor inngangen til Mons Petter-gruva. Dit fraktet vi "smuglervarene". Det var så mye vann der inne at ingen ville finne på å gå inn der. Tyskerne hadde for øvrig ei vaktstue rett over våpenlageret.

RUSSEFANGER
      - Du var også med på å hjelpe rømte russiske fanger?
- Ja, en gang fant jeg to russerfanger i Grønli. En dag på arbeid kom Forfang bort til meg: "Kom opp til meg så snart du har tid!", var beskjeden jeg fikk. På kontoret hans fikk jeg rede på at det var sett noen mistenkelige personer i Grønli. Var det sabotører, skulle de likvideres. Var det russerfanger, måtte de bringes i sikkerhet i Sverige. Da jeg kom til Grønli, kom fru Salbakk på trappa og vinket til meg. Jeg forsto da at det var noe på gang. Hun fortalte da at hun hadde møtt to personer, utmattet og fillet. Hun hadde gitt dem mat og vist dem til ei murtomt et stykke unna der de kunne finne ly. Hva slags folk det var, visste hun ikke.
      Jeg dro straks hjem og hentet en revolver og dro så tilbake. Fremme ved tomta ropte jeg først på norsk om det var noen der. Det kom intet svar. Jeg ropte igjen, denne gangen på russisk. Da kom plutselig en mann springende fram mot meg, kastet seg ned for føttene mine av bare glede. Det viste seg å være to stykker. Jeg ba dem om å ta av seg ytterklærne, som bare hang i filler. Dette var for å forvisse meg om at de ikke var tyskere eller tyskvennlige som hadde lagt ei felle for meg. Var de like fillete i undertøyet, kunne jeg være ganske sikker på at de virkelig var russere. De fikk beskjed om å bli der de var til om kvelden. Da skulle vi ta dem med til gruva i Avilon. Der skulle de få middag hver dag.

RØMTE
      De lå der ei natt og fikk middag en gang. Andre kvelden da vi dro ut med mat til dem, var de plutselig borte - de hadde brutt seg ut og rømt. De hadde så grynt i snøen oppover til Furuhaugen der det bodde folk på den tiden. Peder Salbakk og jeg fulgte sporene deres. De hadde gått et godt stykke oppover, men så hadde de snudd igjen - sporene gikk i retning av Glastunes. Så hadde de fortsatt innover langs jernbanelinjen. Peder Salbakk skulle på nattskift i Bursi-gruva. Om natta kom de to russerfangene dit. J eg fikk beskjed om dette og dro dit. Klokka var 24.00. Salbakk og noen "lauskarer" hadde gitt fangene den maten de hadde. Jeg spurte fangene hvorfor de hadde rømt: Jo, de ville heller bli skutt her enn i Avilongruva, svarte de. Jeg måtte forsikre dem om at vi ikke ville skyte dem, men få dem trygt over til Sverige, Men nei, de ville ikke til Sverige for der ville de helt sikkert bli skutt, var svaret jeg fikk. Tyskerne hadde tydeligvis lyktes godt i å skape et vrengebilde for å hindre at russerfanger skulle flykte til Sverige og friheten.

SKUTT
      Da klokka ble 2 på natta, måtte vi gi russerfangene et ultimatum - enten måtte de stole på oss og ta imot hjelp fra oss, eller så måtte de angis til tyskerne og døden. Da intet nyttet, og jeg ikke fikk russerfangene med meg, måtte jeg gi Forfang beskjed om dette. Han måtte ta den tunge beslutning og varsle tyskerne om fangene. Tyskerne kom umiddelbart og hentet mennene. Dagen etter ble Peder Salbakk hentet til forhør. Han fortalte da en laget historie som også russerfangene var bedt om å fortelle om de ble tatt. Heldigvis for ham og for meg, ble han trodd. En av russerfangene ble sendt til politiarresten. Der hengte han seg om natta. Den andre ble sendt til direksjonsbygget i Sulitjelma der han måtte skuffe snø en hel uke. Han ble deretter tatt med og skutt på Finneid. Senere hengte de ham opp i et piggtrådgjerde på Langset til skrekk og advarsel.

BLE KRISTEN
      - Både du og din kone, Gerda, er kristne i dag. Hvordan skjedde det egentlig?
- Gerda og jeg har i grunnen alltid vært religiøst interessert. Da jeg var 32 år gammel, var jeg sammen med Gerda på et kristent møte i Sverige - et pinsevennmøte. Utgangspunktet for talen denne kvelden var bibelteksten om Nikodemus - han som kom for å snakke med Jesus om natta. Den kvelden fikk jeg kallet til å ta imot Jesus. Det var som jeg hørte en røst si til meg: "Aksel, kom nå, kom til meg i dag!" Jeg kjente det på meg at kom jeg ikke nå, kom jeg aldri. Kristent interessert hadde jeg vært lenge. En gang jeg var i fjellet som 15-åring, hørte jeg hvordan gjøken gol så intenst. Jeg tenkte da at om jeg bare kunne komme under det treet der gjøken satt, kunne jeg ønske meg hva jeg ville. Med mye list lyktes jeg. Men hva i all verden skulle jeg ønske meg? Hva skulle jeg med penger. Nei, jeg ville ønske meg å bli en kristen, få et kristent hjem, slik ble det da også.

TRYGGHET
      - Hvordan opplever du det å være en kristen?
- Jeg får legge alt over på Gud - be til ham hver dag. Jeg har lagt mitt liv i Guds hånd og opplever trygghet ved det.
      - Hvordan ser du på situasjonen i dag?
Jeg synes det er skremmende med oppløsningstendensene i samfunnet - de økende skilsmissetallene, sykdommer som utbredes på grunn av løse seksualforbindelser. Jeg er også skuffet over våre myndigheter som ikke tar Guds vilje på alvor, men er mer opptatt av hva folk vil - ikke hva Gud vil og som har laget en abortlov som tar livet av tusener av menneskeliv hvert år.

Vi sier takk til Aksel Pettersen fordi han var villig til å slippe "Kirkeposten" og dermed leserne inn på livet. Takk også til hans kone Gerda, fordi hun har vært med og komplettert og styrt samtalen i rett spor.

S. L. (Stig Leiros)