Min første konkurranse blant de store gutta

Trykket i "MALM" 1948, nr 1, årgang 2
(Medlemsblad for idrettslaget Malm)
digitalisert av Kjell L. Olsen

Når jeg skal fortelle om min deltakelse i konkurranser sydpå, må jeg vel begynne med den første konkurransen. Løperne herfra hadde jo mange ganger oppnådd gode resultater omkring i Nord-Norge, men sydover var ingen blitt sendt enda.
Vi løpere hadde ikke så særlig stor tro på oss selv her nord når vi skulle stille i en konkurranse blant gode løpere sydfra, for man så på en sånn kar, nesten som en pasient ser på en doktor eller tannlege, her hadde vi ikke så meget vi skulle ha sagt, selv om det hadde forekommet i hopp at en herfra tok første prisen i sånt selskap.
Men her var to passive som hadde et lysere syn enn vi løpere, og gikk inn for at der skulle en mann nedover, og jeg skulle da reise, målet var selvfølgelig deltakelse i Kollen.
Først skulle jeg delta i to konkurranser der nede for å prøve meg, og det er da den første jeg skal berette om.
Jeg kom til Oslo sent om kvelden, og tidlig neste dag så fort forretningene åpnet, var jeg og fikk en sko og skibinning reparert, så bar det i bil til Nydalen, hvor Nydalsrennet gikk av stabelen. Jeg var sent ute og en av de første som skulle starte, for jeg var etteranmeldt, men det var 6 stk. som var senere enn meg med sine innmeldelser, så jeg hadde start nr. 7.
Mens jeg står og smører, og skynder meg det beste jeg kan, kommer en av konkurrentene og hilser, han tar og gjør ferdig den andre skia, så jeg får tid å skifte. Det skal jeg aldri glemme ham for. Så var det bare å labbe av gårde med en gang. Huff det kjentes tungt til å begynne
med, det var akkurat som en stadig var i en bølgedal. Det var vel den fæle sjøgangen på Folla som satt i enda. Men heldigvis var det ikke så lenge til tykke granskogen, og da ble det bedre når en fikk hive seg litt for trærne.
Her hjemme var det så meget løs sne, så jeg hadde så unødig store trinser på stavene. Det var forresten de som var så beskjeden og bare smilte til dem. Men nu når jeg tenker på dem, må jeg le. Det var ikke lenge før den ene staven hang seg på den første og beste tørrkvisten på en granlegg, men det var bare å snu og hente den, en fikk holde bedre fast neste gang.
Sånn gikk det nu ca. 5 a 6 km. men da var jeg fri for trinser, forresten syntes jeg det gikk like bra for det. Men jeg var nu mer glad for de 6 som var blitt bak meg enn for tapet av trinsene. Jeg hadde vel gått en ca. 10 km, da det kommer en mann den motsatte veg og jeg fikk låne stavene hans, etter noe parlamentering hvor jeg skulle levere dem. Nå trengtes det mer ordentlige staver, for her var det atskillig mer sne enn først i løpet. Nå var det bare å kjøre på, for det var fin-fint terreng, og jeg streva på det lille jeg var kar om.
Det siste stykke, ca. 200 meter var etter en har veg og der pigga jeg det forteste jeg kunne, men best som det er får jeg den ene staven i mellom beina, og gjør et halvt rundkast, så jeg ble liggende som en annen vaskefille oppetter en fabrikkvegg men det var bare opp og til igjen, for det var ikke mange metrene til en var i mål.
Så bar det til badet med en gang og der begynte jeg å bli spent på hvorledes jeg hadde gått i forhold til de andre.
Etter et bad og litt forfriskning, melk og diverse, ga jeg meg ut for å høre. Jeg kom da tilfeldig til et sted der en mann stod med ski på, sammen med noen andre, han fortalte at han hadde vært ute i løypa og sagt til enkelte løpere at "nå måtte de jaggu kaste kol på, for denne nordlendingen lå best an", men det var ikke noen som hadde bedre tid enda.
Jeg kan ikke si annet enn at jeg ble veldig glad for slike nyheter. Men jeg lura meg stillferdig bort, så at ikke de måtte skjønne det var meg som var denne nordlendingen.
Blandt de siste som kom inn, så var det en allikevel som kom med bedre tid, men det gjorde ingen ting, jeg var mer enn godt fornøyd med resultatet.

Sverre Salamonsen.