Utdrag (stoff om Sulitjelma) fra boka;

"Erindringer av tre politimenn gjennom 50 år"

av Brenne, Høiberg og Orestad. Mosjøen 1959

STATSPOLITIBETJENT HAGBART BRENNE FORTELLER;

FORSVARSKAMP OG KØLLESLAG
     Det har stått mang en strid om bruken av politiets eneste forsvarsvåpen, køllen, og det er fristende, før jeg slutter denne beretning, å dra fram et typisk eksempel.
     Saltenbåten lå ved kaien ferdig til avgang etter ruten innover Saltenfjorden. Dette var sist i "romhelgen" etter at det vesentligste av julefeiringa var fraseggjort. En hel del Sulitjelma-arbeidere som hadde feiret jula i Bodø var ombord for heimreise tilbake til fjellet og arbeidet. Der var meget folk ombord. Der var blitt uroligheter ombord. Og det var særlig to mann som hadde gjort så mye bråk at kapteinen forlangte dem fjernet før skipet gikk. Politibetjent Orestad og jeg tok da den ene av urostifterne og fikk ham i land, og det gikk uten vanskeligheter. Men stemningen var slik at vi måtte være forberedt på noe av hvert. Men da vi tok den andre og var kommet på litt avstand fra båten, viste vi ikke av før vi hadde hele arbeidermassen etter oss. På den tid var arbeidermassene på alle slike anlegg meget oppagitert av de mange omreisende politiske talere som meget ofte besøkte disse anlegg. Og da det underordnede politi ikke var meget ansett og blant annet av en av talerne var blitt betegnet som "ytterste spiss av øvrighetens rompe", så måtte man ikke vente at de menige arbeidere skulle ha noen større respekt for denne halespiss, og ganske naturlig anså seg selv for ganske anderledes verdifulle medlemmer av samfunnet. Det var da også alltid denne ynkelige halespiss som måtte ta imot hatet og forakten for den daværende lov og orden. I dette tilfelle ble det gjort masseangrep på oss for å ta arrestanten fra oss. Jeg oppfordret en kjent mann til å ta i med Orestad i mitt sted, og det gjorde han. Jeg trakk køllen, og jeg må rose meg av at jeg i dette tilfelle gikk til vårt felles forsvar uten ulyst, men tvertimot brukte den med både godt hjertelag og god samvittighet inntil det begynte å lysne i angrepsmassen. Det ble etter hvert mindre og mindre modige maurer som gikk til angrep på oss, og tilslutt ble det helt tomt omkring oss, så vi fikk utføre vårt lite misunnelsesverdige pliktarbeide i fred, og båten kunne få legge fra kaien og komme seg avgårde.
      Det kunne nok også være nokså fristende å komme med noen korte kommentarer tilslutt, men det overlater vi uten betenkning til leserne og muligens også til noen av dem som deltok som angripere den gang.

STATSPOLITIBETJENT SEVALD LUDVIG HØIBERG FORTELLER;

MINNER FRA SULITJELMA
     Etter opptøyene i Sulitjelma i 1917 var situasjonen i de nærmest påfølgende år ganske laber, men befolkningen hadde likevel ikke noe tilovers for politiet. De betraktet dette som en unødvendig ting å ha på stedet, men tross dette fikk jeg bevis for at når det knep og det var noe særs, henvendte de seg likevel til politiet for å få lovens støtte.
     Det hendte således i november 1923 at en 12 års gutt hadde gått gjennom isen og druknet, at henvendelsen kom til politiet om å sokne ham opp. Jeg laget en slagsokn, fikk mannskap og 2 båter og etter 4 timer hadde vi den druknede på land.
     Minnes også henvendelsen om den gutten som av kjærlighetssorg hadde lagt en dynamittpatron under nakken inne i gruvegangen og tent lunten. Det var et dystert syn, som jeg ikke vil fortelle om.
     Minnes likeledes den mannen som ble meldt savnet. Sist mannen var sett var på trygdekassen, der han hadde fått papir på innleggelse på sykehuset. Hva som feilte mannen viste ingen, men borte var han. Det ble igangsatt undersøkelse og herunder ble det opplyst at en båt var blitt borte den samme dagen mannen ble borte. Samtidig kunne en ekspeditrise i en av forretningene på stedet fortelle at mannen som hun kjente hadde vært inne i forretningen og kjøpt en bolk klessnorer. Av denne bolken tok han 4 - 5 meter og resten kunne hun få sa mannen og slengte bunten fra seg.
     Ved videre undersøkelser ble det opplyst om en båt som var havnet i østre ende av vannet og at folk der hadde sett en båt drive fra neset og østover ved 18 tiden den dagen mannen ble borte. Det viste seg at det var den samme båten mannen hadde mistet som var blitt sett drivende øst for neset og da luftdraget stod fra vest var det sannsynlig at det var denne båten som var drevet iland i østenden av Langvannet.
     Etter dette måtte en anta at mannen hadde druknet seg på et sted nær og øst for neset. Jeg ordnet derfor med slagsokn, nødvendig mannskap og 2 båter og etter 4 timers sokning ble liket funnet tett øst for Neset på ca. 5 meters dyp Lommeuret i avdødes lomme viste 6 em (18).

STREIKEN
     Streiken og arbeidsstansen i Sulitjelma i 1924 skapte mange vanskeligheter. Og da lokauten ble varslet ble ikke situasjonen bedre - tvertimot. En morgen i april ringte verkets ledere at vaskeriet var blitt besatt av arbeiderne og at alle ingeniørene og de formenn som arbeidet der med vedlikeholdet av maskiner med videre var kastet ut og at det hadde funnet sted håndgripeligheter.
     Som ene politimann kunne jeg selvsagt ikke gjøre annet enn å se på forholdene og om mulig få gemyttene til å moderere seg så alt kunne gå på det mest fredelige vis.
     Da jeg kom til vaskeriet på Sandnes var der samlet mange hundre mann på de forskjelligste steder rundt om. Det ble noe skrål og leven da de så at politiet kom, men stort sett forholdt mengden seg rolig. Alle funksjonærer var da forlengst hentet ut av bedriften. Det var ikke noe annet for meg å gjøre enn å be folkemassen bruke fornuft å gå derfra og ikke å foreta seg noe som de kunne komme i ansvar for.
     Det forekom riktignok en del mishagsytringer, men stort sett oppførte folkemassen seg pent og etter en times opphold ble folkemassen mindre og mindre og til slutt var hele ansamlingen borte. Verkets ledelse og ansvarshavende forlangte undersøkelse og av almene hensyn ble offentlig påtale reist.
     Det ble en ganske stor og omfattende etterforskning og ut på høsten ble ca. 79 personer som hadde deltatt satt under tiltale. Største parten av disse ble idømt bøter.
     Under denne retten ble det demonstrert med faner m.v. men retten lot som den ikke enset dette og fortsatte sine forhandlinger med uforstyrret ro og verdighet.
     Ved slutten av rettsmøtet skulle hele rettsmøtet fotograferes men da oppstod det en morsom episode. De tiltalte ville ikke at jeg skulle være med på billedet av den grunn at jeg hadde hatt etterforskningen og ellers var en motstander av "det arbeidende folks" krav.
     Så kom den l. mai nestetter med demonstrasjonstog og festligheter, som vanlig er på en l. maidag. Demonstrasjonstoget var anmeldt og den vanlige polititillatelse gitt. Toget skulle som vanlig starte ved Lomi også denne gang, men da jeg kom fram dit ble jeg møtt av 3 mann av festkomiteen som meddelte meg at mitt nærvær ikke var ønskelig og tilføyet at hvis jeg kledde av meg uniformen skulle de med glede ta meg med i toget.
     Jeg ble høylig forbauset over et slikt forlangende og kunne bare meddele herrene at deres forlangende kunne jeg ikke på noen måte etterkomme. Jeg hadde pålegg av mine overordnede om å bære uniform til daglig tjeneste og da særlig en dag som i dag. Herrene gikk tilbake til toget og umiddelbart etter satte det seg i marsj. Jeg tok teten av toget og musikken spilte opp en feiende marsj. Alt gikk bra til toget og musikken kom til vaskeriet, der det 6 dager før hadde vært spetakkel og her stoppet toget.
     Nå kom det fram 4 menn av de ledende innen arbeiderbevegelsen og forlangte i bestemte ordelag at jeg skulle forlate toget eller også kle av meg uniformen. Nei, svarte jeg, jeg etterkommer ikke noen av disse forlangender, vil dere fjerne meg herfra så må det skje med makt. Herrene mente at jeg spilte et høyt spill, som våget meg å trosse folkets vilje. Ja, jeg turde det og sa at jeg stod på lovens grunn, og denne kunne ikke endres av roen her i dag. En hel flokk fra toget hadde samlet seg om oss og en hel del av dem kastet skitt og søle slik at jeg så ut som den rene skorstensfeier i ansiktet og uniformen så ut som den skulle ha vært dratt i gata.
     Toget samlet seg på ny og musikken spilte opp. Jeg tok atter teten i toget, men nå begynte stenkastingen og jeg ble derfor nødt til å forlenge avstanden mellom meg og toget. Den ene sten etter den andre suste framover vegen, men bare en mindre sten traff meg i ryggen. Slik gikk det fram til min bolig, men her stoppet atter toget og senket fanene. Til å begynne med trodde jeg de ville storme privaten, men da sa musikkledederen fra at de skulle gi seg med dette tullet og så spilte han opp en flott marsj og dermed skyndte de seg tilbake og inntok sine plasser i toget.
     Toget fortsatte fram til feststedet. Jeg var senere ute og traff herunder flere av togdeltakerne, men ingen gjorde noen bemerkninger av noe slag. Opptrinnet ble straks varslet politimesteren som lovet å sende politi opp i tilfelle noe mere skulle hende, men alt forløp stille og rolig.
     Saken ble etterforsket av lensmannen i distriktet og etter omstendighetene henlagt. Personlig hadde jeg ikke inngitt noen anmeldelse på tildragelsen og ønsket ikke noen av personene tiltalt eller straffet. Det måtte da i tilfelle bli det offentliges sak.
     Jeg fikk imidlertid av den fremste mann i arbeiderbevegelsen den attest at jeg var en merkelig mann som ikke ble redd.

TO MENNESKELIV REDDET
     En vinterdag i midten av februar 1926 drog 2 ungdommer på en jakttur fra Sulitjelma østover inn i Sverige, hvor de av turistforeningen hadde fått lov å bruke en hytte. Lørdag da de drog på turen var det strålende vær og godt skiføre og bestemmelsen var at de skulle være tilbake søndag kveld. Søndag satte det imidertid inn med en voldsom sydøstkuling så sterk at sulitjelmafolk ikke kunne minnes en slik storm. Mandag ble politiet varslet om at ungdommene ikke var kommet hjem, og da de hadde lite mat med seg og dessuten tyndt kledd, fryktet deres foreldre for at de kunne omkomme. De anmodet derfor politiet om å utruste en ekspedisjon til undsetning. Jeg fant dette høyst påkrevet og organiserte ekspedisjonen som bestod av kjentmann, en bror av en av de to ungdommene og meg.
     Stormen vedvarte hele mandag, tirsdag og onsdag og det så ut til at om ekspedisjonen kom avgårde, kom den forsent til å finne ungdommene i livet. Tross stormen bestemte jeg at vi skulle se å komme oss opp til Ny-Sulitjelma onsdag kveld og starte derfra tidligst mulig torsdag, men stormen raste fremdeles med full styrke og det var helt ugjørlig å oppholde seg ute.
     Først ved 8-tiden ble det et bel i stormen, og kjentmannen mente at vi fikk prøve, ble det for galt måtte vi være forberedt på å snu.
     Så bar det avgårde og heldigvis spaknet stormen og solen tittet fram, og på turen opp isbreen mellom Sulitjelmatoppen og Sorjustinden hadde vi et herlig vær og skiføret var utmerket. På østsiden av breen som skråner sterkt østover gikk det strykende og ved 14-tiden var vi framme ved den svenske turisthytten l5 km inn i Sverige. Inne i hytten kunne vi se at ungdommene hadde holdt til, der lå noen rypefjær, det var alt. Spor etter folkene var ikke å se. Vi pakket ut av ryggsekkene våre mat, ved, klær og forskjellige andre småting samtidig som vi skrev på et papir og fortalte at vi søkte etter dem.
     Men hvor skulle vi finne dem, hvis de levet, og nå begynte det atter å blåse opp med sydøstkulingen. En lappegamme som lå en del km lengere øst ble også undersøkt, men her fantes ikke spor etter mennesker. Det begynte nå så smått å mørkne og kulden var omkring 20 grader og dertil atter sterk storm som hindret oss i å se noe. På tur nordvestover fra denne lappegammen forfrøs en av oss nesen og vi stoppet derfor i ly av en veldig stor sten for å stelle med nesen til mannen. Mens vi stelte med dette ble det en pause i stormen et kort øyeblikk, og i dette sekund oppdaget jeg en svart flekk borte i bakken på den andre siden av juvet. Skog fantes ikke, det var bare noe kjerr og det var i hovedsaken skjult av snøen. Da landskapet ellers var hvitt, forundret det meg at det var en svart flekk i snøødet. Jeg gjorde de andre oppmerksom på dette og etter en ganske lang ventetid ble det en blak i stormen, og da konstaterte vi med sikkerhet at det ikke var en sten.
     Vi satte med en gang over juvet og fram til flekken og sandelig viste det seg at det var begge ungdommene som satt der sammenkrøpne i snøen.
     Vi fikk dem straks på benene, men så medtatt som de var tok det lang tid før vi nådde fram til hytten. Kl. kunne være omkring 15,30 da vi traff dem, men vi nådde ikke fram til hytten før ved 23 tiden, strekning på ca 12 km. T
     Vi måtte støtte dem under marsjen samtidig som vi matte holde i hverandre for ikke å komme fra hinannen på grunn av stormstyrken. Jeg hadde en flaske konjakk med som jeg hadde fått av legen i Sulitjelma og begge fikk til å begynne med hver sin dram, men den var ikke større enn den kunne ha fylt et fingerbøl, men de reagerte slik at de seg over benken men bare for et øyeblikk. De fikk så hver sin brødskive og ved 3 tiden om natten fikk de sjokolade kokt i snøvann og mere mat. De kviknet fort til, og det heldige var at de ikke hadde forfrosset seg av betydning.
     Det de hadde levet av i alle disse dagene var på den maten de hadde med seg hjemmefra og dessuten hadde de skutt en rype som de hadde spist rå. Det var på høy tid at vi kom, sa de, for de hadde ikke hatt krefter til å nå fram til hytten og det var spørsmål mente de om de hadde orket å reise seg fra det sted vi fant dem. De hadde mest lyst til å sove.
     Uværet fortsatte å rase med en slik styrke at jeg syntes det var rart at hytten stod. Vi hadde båret med oss noe ved og da kaffen var kokt fredag morgen ved 5 tiden var vi uten brendsel. Stormen raste og hele vidda stod i et eneste kok, slik at det var helt ugjørlig å sette fot på bakken. Vi gjorde oss ferdig til avmarsj, men stormen raste slik at ingen kunne se noe eller vite hvor han gikk hen om han gikk ut i stormen.
     Vi måtte vente og kl. ble 8, men ingen bedring. Kl 10 ble det litt lysere i luften og kunne kanskje være et tegn på bedring. Kjentmannen mente at vi muligens fikk prøve, men først skulle vi ha hatt oss en riktig god kaffe, mente han. Ja, koke kaffe uten ved er ikke greitt, mente jeg, men likevel skulle det bli kaffe. Jeg tillot derfor å hugge i stykker en løs benk og med veden av denne benken ble kaffen kokt. Benken ble erstattet. Etter kaffen ble hytten ordnet og låst, og marsjen begynte hjemover. Det var ikke noe å se for bare snøfokk, man måtte nøye seg med klokka og kompasset. Da vi hadde gått en halv time, ble det stopp. Terrenget var nemlig farlig, for gikk vi feil og for langt, ville vi gå utfor stupbratte stup.
     Vi bestemte oss til å søke ly under en stor snøbrem som vi grov oss inn i og et øyeblikk etter satt vi lunt inne i denne snøhytten, for stormen besørget byggingen av vegger og dør. Her satt vi ca. trekvart time, men da ble det et glimt slik at kjentmannen fikk se et fjell, og da var vi berget. Vi la an kursen og så bar det opp breen mellom Sulitjelmatoppen og Sorjustiden vestover. Det er ganske stor stigning opp denne breen, men stormen var så sterk at vi måtte strikke i med stavene. På vestsiden av breen var det stille, men når vi kom fram mot Ny-Sulitjelma kom stormen igjen med full styrke.
     Kl. ca. 16 var vi kommet til Ny-Sulitjelma med begge ungdommene i god behold. De hadde riktignok frosset benene sine noe, men ikke så alvorlig at noen av dem fikk men av det. To menneskeliv ble reddet.

ETTER-VEER
     1917 var det urolige året i Sulitjelma. Da opptøyerne fant sted der, og da politimesteren og politibetjentene Orestad og Brenne var der, var jeg alene hjemme i Bodø, passet kontorene de 2 dagene fraværet varte. Når jeg tenker tilbake ser jeg hvor forfrossen politimester Nergaard var da han kom inn på kontoret fra reisen til Sulitjelma. Han ba meg finne en telegramblokk og blyant og ba meg skrive etter diktat. Jeg skrev flere blanketter, og da alt var skrevet leste jeg det opp, la blokken fram for ham til underskrift, men det var så vidt at han klarte å skrive under. Det var et langt telegram til Justisdepartementet angående det som hadde hendt politiet i Sulitjelma.
     På foråret 1918 gikk det slag i slag. Først den militære ekspedisjon og siden de enkelte som hadde utmerket seg under oppstanden i Sulitjelma. "Sivert Nielsen" og "Åfjord" var nattlige gjester i Bodø med arrestanter, og til slutt kom hele 13 finnlendere som var utvist av riket og skulle transporteres via Narvik til Finnland.
     Det ble min kollega Brenne og jeg som skulle eskortere de 13 finnlenderne til Narvik. Vi reiste med gamle "Erling Jarl", og kapteinen ombord var så velvillig at han lot oss disponere damesalongen slik at vi kunne ha alle samlet på et sted. Det var ikke mors beste barn å ha med å gjøre, de bante på finsk og truet, spente og sparket i døren i den grad at døren gikk i stykker nys før vi kom til Svolvær, men heldigvis fikk vi hjelp av båtsmannen, noen av matrosene og endel sivile, slik at vi fikk finnlenderne inn på plassen sin igjen. Båtsmannen og en matros sammen med meg måtte siden stå vakt ved døren til skipet kom til Lødingen. Her måtte vi bytte skip, og det var en av Troms fylkes båter som lå ved kaien og skulle gå til Narvik. Jeg var ombord i denne båten og talte med en av styrmennene om å få et større rom ombord, slik at vi kunne ha alle på et sted, men det kunne han ikke love. Vi måtte ha karene på dekk, mente han. Da jeg kom derfra så jeg at marinefartøyet "Heimdal" kom inn på havnen i Lødingen og kastet ikke anker. Jeg undret meg på hvor "Heimdal" skulle hen, og da der fra dette skipet kom en båt i land med en marineoffiser, gikk jeg bort til trappen og hilste på offiseren, samtidig som jeg spurte om hvor "Heimdal" skulle hen.
     Vi skal til Narvik, sa offiseren meget forekommende. Jeg fortalte ham at jeg var politimann og kom fra Bodø med 13 utviste finnlendere som var ganske vridne å reise med. Vi skal ta dem, sa offiseren, og De kan være trygg for at de skal bli avleverte i rett antall til Narvik politi. Når jeg kommer ombord skal "Heimdal" legge til hurtigruten og så kan bare finnlenderne komme. Det var en grei mann denne marineoffiseren som på en så liketil måte kunne ordne opp i tingene. "Heimdal" klaffet til "Erling Jarl" og finnlenderne gikk i gåsegang over fra hurtigruten til "Heimdal" mellom en rekke av marinesoldater på hver side av landgangen. Jeg takket marineoffiseren for hans storartede velvilje, samtidig som jeg avleverte de papirer som medfulgte de utviste finske personer.
     Vi var hjertens glad og fornøyet og tok så en god hvil som erstatning for tapt nattesøvn. Neste dag var vi i Bodø.

BYPOLITIBETJENT IVAR ORESTAD FORTELLER;

SULITJELMA-OPPRØRET
     Heller ikke denne affæren tegnet på noen borgfred for det gamle bondesamfunn i det nye århundre.
     Årsaken til dette nye alvorlige voldsbrudd på den gamle norske lovgivning var en ungdom som var i arbeide ved Sulitjelma gruber og da Sulitjelma ligger i Skjerstad herred, som atter ligger i Bodø politimesterområde, fikk politimesteren en dag i 1917 fra Justisdepartementet telegrafisk ordre om å pågripe "militærnekteren".
     Vi kjente litt til ånden deroppe i grubesamfunnet og visste at den var helt gjennomsyret av sosialisme. Vi visste også at der til enhver tid var mange fremmede, svensker og finnlendere, i arbeide deroppe. Og vi fant ut at det nok ville være det tryggeste om vi fikk med oss hver vår revolver med fullpakket magasin til denne ekspedisjon.
     Politikammeret selv disponerte bare over tre politibetjenter, hvorav to av oss ble beordret til å ledsage politimesteren på denne embetsreise. Politimesteren selv var utdannet som reserveofficer ved krigsskolen, og vi betjentene hadde alle gått underofficersskolen, og vi var således alle vant med bruken av revolver. Da det imidlertid på den tid og vel heller ikke nu er funnet nødvendig å ha noe eget revolverarsenal ved politikamrene, måtte vi ut og låne oss hver vår revolver med noen skudd i patronkammeret. Det fikk vi beredvillig i bankene. Da dette var på høstparten, og vi skulle til høyfjells var det naturlig at vi reiste i politiets daglige vinteruniform med      tykk ytterkappe.
Vi tre fra Bodø reiste opp med Sulitjelmabanen og ble mottatt av lensmannen i Skjerstad og den fungerende politibetjent i Sulitjelma på jernbanestasjonen deroppe. De var nemlig tilbeordret ekspepdisjonen som stedlige og lokalkjente myndigheter. Det var materialforvalter Sannes som for tiden fungerte som stedlig politimyndighet, og han hadde fått rede på at den ettersøkte person for tiden arbeidet ved Fagerli grube etsted høyere oppe i fjellsiden.
     Uten å spille noen tid bega vi oss da straks oppover og dit. Der fikk vi da også straks tak i ham uten noe trouble. Men vi merket straks på stemningen blant hans arbeidskamerater at vi var nok ikke ferdig med denne historien så lett. Tilfeldig eller tilsiktet var han nemlig der plassert mellom en arbeidsgjeng med finnlendere. Og mens vi ordnet oss for å fare nedover igjen med arrestanten mellom oss, for disse finnene og sprang fram og tilbake fra boligbrakken og bort til en stor slipestein som stod i nærheten og hadde det travelt med å slipe knivene sine. Og for hver og en som sprang fram og tilbake forbi oss, gnislet han mellom tennene: "Satana Bergela, Satana Bergola". Og da vi så satte oss i marsj nedover fjellskråningen, hadde vi hele finnlendertroppen tett inntil ryggen av oss, mens det fremdeles haglet med finske eder rundt ørene på oss.
     Etterhvert som vi nærmet oss bebyggelsen dernede, så vi at der kom strømmende folk fra alle kanter av grubebyen og samlet seg der hvor vi skulle komme ned på vegen mot jernbanestasjonen.
     Omtrent ved skolebygningen traff vi på en stor folkemengde som vi måtte igjennom. Av og til fikk vi en dult i ryggen som etslags varsel om hva vi kunne vente oss, og vi begynte så smått å bli klar over hva som skulle skje. På vegen rett nedenfor folkeskolebygningen kom vi inn i demonstrasjonens stormcentrum. Og eksekusjonstroppen gikk plutselig til angrep under et forferdelig hyl fra alle kanter og retninger. Jeg kan huske at der gikk en litt pussig ideassosiasjon gjennom tanken da skriket kom: "Sulitjelma-hylet"! Tenkte jeg. Her må da mange ganger i tidligere dager ulveflokkene ha hylt til hverandre over viddene når en eller annen reinflokk skulle nedslaktes. Og tanken var ikke før tenkt før hele politieskorten var slått ned og lå flat på marken Det gikk så fort at jeg ikke var istand til å oppfatte noen detaljer. Men da vi alle falt uten noen motstand fra vår side, antar jeg at føttene på gitt signal ble revet unna oss bakfra antakelig av den finnlendergjengen som hele tiden var hakk i hæl på oss. For oss var det forresten heldig at vi ble liggende med ansiktet og forsiden ned. For nu strømmet hele folkemassen innover oss fra alle kanter og ga seg til å trampe oss ned i søla samtidig som der var et hylekor som ropte unisont: "Slå dem ihjel, slå dem ihjel!" Jeg tørr ikke si det sikkert, men jeg har en mistanke om at det var våre venner finnene som besørget konserten. Jeg benyttet imidlertid et ledig øyeblikk ovenpå min rygg til å komme meg på beina og ut av den verste mølja og kom meg så opp i bakkeskråningen nedenfor folkeskolen, der var det foreløpig folketomt. I samme øyeblikk jeg kom meg opp dit og fikk trukket revolveren, så jeg at min kollega fra bypolitiet også var kommet opp på venstre side for meg, han også dro straks revolveren. Og et øyeblikk etter kom også politimesteren opp på lime og stillet seg mellom oss med trukket revolver. Men ennå kværnet folkemassen rundt dernede med en tung bølgende bevegelse, som man leser om de umåtelige bøffelflokker på den amerikanske prærie, når de har fått udyr under de skarpe klover og holder på og tramper den siste livsgnist utav dem med sine skarpe klover.
     Jeg begynte nesten å tro at vi kanskje ikke skulle få se hverken lensmannen eller politibetjenten i Sulitjelma i live. Men så kom endelig også de oppover bakken og stillet seg opp på vår venstre fløy med dragne revolvere. Nå var vi i hvert fall intakt igjen på vår lille kampfront, hvor lenge det nu kunne vare. Nei, se der, der kom også "fienden" strømmende oppover bakken mot vår lille forsvarsfront mens fremdeles krigsropet ljomet dernede i massen. Men der fortsatte likevel å være et åpent rom mellom "folkefronten" dernede og revolvermunningene. Så kom der friske forsterkninger der nedefra og skulle ordne opp.
     Men der lå en stor jordfast rullestein dernede i bakken omtrent i linje med de øverste av "folkefronten". Da unnsetningstroppene kom til og gjorde tegn til å forsere denne steinen, kom det en skarp og klar kommando fra vår side. - Ikke kom foran den steinen, for da smeller det! Et par stykker som allerede var kommet foran steinen trakk seg hurtig tilbake og hjalp ivrig til å holde tilbake de som trengte på nedenfra. Det var det første glimt av fornuft å se på denne ekspedisjon. Og det var sannelig gledelig å se, for trusselen om å skyte da var sannelig ikke tomme ord. Og selv om dernedefra hørtes mange skrik om "Spring etter geværer", så var det likevel kommet såpass alvor i leken at vi slapp flere mishandlinger. Det var tydelig de eldre deroppe som manet til fornuft.
     Politimesteren var en heller liten og spebygd mann og så ikke sterk ut. Men da det var blitt såpass stilt at mannsrøst kunne høres, grep han ordet: - Dere vet alle hvorfor vi er blitt beordret opp hit. Og vi har utført vår ordre fra landets høyeste myndighet så langt vi har maktet det. Og ansvaret for det har dere overtatt. Vi er ferdige her. Og da det ser ut som vi ikke er videre velsett her, (noen lo) så har vi intet annet å gjøre enn å forlate stedet.
     Mange stemmer: Ja, ja, bare la dem reise.
     Noen vitsmakere: Takk for besøket. Vi skal alle følge dere som æresvakt på jernbanestasjonen.
     Politimesteren sa ikke mer. Men det han sa var fremført med like fast og rolig stemme som når han på kontoret dikterte en likegyldig fyllik et bøteforelegg på fem kroner.
     Da nu alt var rolig stakk vi revolverne tilbake i lomma og dukket ned i folkehavet som øyeblikkelig lukket sine bølger omkring oss med en garde for hver av oss og begynte sitt triumftog nedover vegen til jernbanestasjonen. Vi mistet således hverandre av syne på marsjen nedover til stasjonen. Jeg så meg litt omkring i den gruppen som fulgte meg. Jeg ville neppe ha likt å ha den finnlendergjengen omkring meg. Da var det en av dem som sa: Ta det med ro, sersjant. Faren er over. Jeg kjente ham. Det var en av mine soldater fra fjorårets våpenøvelse. Og etterhvert som jeg så meg omkring kjente jeg jo igjen de fleste andre også. Det var altsammen kjenninger fra moen fra de forskjellige år, og vi kom litt i prat om gamle minner nedover. Plutselig fikk vi høre skudd fremme i kolonnen i retning av jernbanestasjonen. Nervene stod jo litt i spenn ved det som allerede var hendt, og jeg kunne ikke bare meg for å komme med en litt flåset bemerkning: Å, nu er det vel den finske eksekusjonspeletonen som endelig har fått komme i aksjon. Men karene bare lo: Vi er nu vel såpass mange at vi skal ordne opp med de småtussene om så er.
      - Jeg vet hva det er, sa en, det er politiets revolvere som blir skutt tomme og beslaglagt der fremme på jernbanebakken.
     Da jeg kom fram på bakken ovenfor jernbanestasjonen viste det seg at jeg var den siste av oss som hadde nådd fram dit. Og der var virkelig en aksjonskomite i gang med å tømme og konfiskere våre revolvere. Jeg hadde imidlertid et hull i foret på min høyre kappelomme og under turen nedover hadde jeg funnet ut at hullet var stort nok til at revolveren kunne komme igjennom det og bli liggende på bunnen av kappeforet. Da jeg kom for kvirinalet og ble avfordret min revolver, sa jeg at jeg eiet ingen revolver. Jo, de hadde sett at jeg hadde revolver. Ja, så får dere finne den selv da, sa jeg. De banket meg her og de banket meg der, både på de ytre og indre lommer, men fant fremdeles ingen revolver. Så fikk jeg skarp ordre om å levere den selv. Nei, sa jeg uten videre kommentar. Så begynte de å komme med dumme trusler. Da grep en av mine karer inn. Når han ser nei, så betyr det nei. Og på den måten fikk Norges Bank i Bodø tilbake sin solide coltrevolver.
     Da var alle de andre allerede gått ned til toget, som skulle gå nedover om en times tid. Og fremdeles flankert av "min tropp" ble så også jeg fulgt ned på toget og innkvartert på passasjervognen sist i toget. Men den var tom, og jeg kunne da ikke skjønne hvor det var blitt av de andre. Jeg spurte mine karer om de visste hvor det var blitt av dem. Jo, de hadde hørt noe om at de skulle settes inn i en kreaturvogn som var blitt koblet til toget for turen nedover. "Det var derfor vi tok det litt med ro på vegen nedover til toget," sa en. Kan dere hente dem hit før toget går, tror dere? Jo, det måtte vel la seg gjøre det. Og dermed bar det forover med hele troppen. Det heftet heller ikke langt øyeblikk før ekspedisjonen var på pletten med de forsvunne. Jeg gikk ut og snakket med den lille stormtroppen og takket dem for godt utført feltoppgave. Var den vanskelig? "Å nei - det var nu bare denne finneklikken som sto der og passet på fangene. Men da vi sa det var ordre om at de skulle flyttes, våget de ikke noe forsøk på å hindre det." Det kom et lite kort signal fra toget, og vi skiltes da vi trodde det var ferdig til å gå. Jeg ble stående i toggangen for å følge med hva som foregikk ute på perrongen. Da dukket der opp en liten ivrig rødhåring tett ved vogntrinnet og kastet en gjenstand forbi meg inn i vogngangen så den klasket mot togveggen bak meg. Jeg vendte meg og tok opp gjenstanden. Det var en ruin av et fotografiapparat som jeg kastet tilbake til rødhåringen og sa at jeg ikke kunne bruke det. Han satte foten på det og trampet litt mer på det. Da kom jeg i tanker om at jeg hadde en håndveske oppe på hotellet og spurte inn døren om de andre hadde noe deroppe. Jo, der var et par ting til, hvis jeg kunne få det hentet før toget gikk. Jeg gikk ut igjen og snakket til rødhåringen som enda stod og småtrampet på fotografiapparatet. Ka-a? sa han og la hodet på skakke, det var fremdeles slikt rop og skrik av folkemassen at det nesten ikke var ørenslyd: "Slå dem i hjel", "Sett varme på toget", "Velt toget av skinnene" og flere slike varme ønsker for vår forestående nedfart. Han var kommet tett bort til vogntrinnet, og jeg gjentok min anmodning om å hente bagasjen vår fra Brunstad hotell - et par-tre ting - ta med deg en kamerat, så klarer det seg fint. - Kor det står henne? Jeg forklarte ham det, og forresten kan du spørre vertinnen og si at dere har ordre fra oss. Men fort må det gå nu. Han hev seg rundt og pekte ut en fyr og avgårde bar det i en forrykende fart - tre kryss marsj-tempo - oppover skråningen til hotellet. Det gikk ikke lang stunden før jeg så dem på retur i bakkeskråningen. Da gikk det i springmarsj og om et øyeblikk stanset de opp ved togoppgangen. Ta imot her! skrek rødhåringen og begynte å lange inn. Jeg tok imot. Ja takk, sa jeg, det var alt vi skulle ha. Hva ska dere ha for jobben? - Tøys, sa han og slo ut med hånden. Takk skal dere ha, sa jeg. Dere har nok vært på moen og lært å gå i takt, tilføyet jeg. Da lo han - han oppfattet vitsen. Ja, vi er nu ikke s å dumme, svarte han. Og den andre smilte og nikket samtykkende.
     - Du, sa jeg, hvem var det sitt fotografiapparat som fikk slik medfart? Det var presten sitt. Han prøvde å knipe et fint Sulitjelmabilde da bråket var på det verste, men det var han ikke heldig med. Og så lo han igjen. Men så trakk han seg litt tilbake og fortsatte å skrike på mord og manndrap som den øvrige masse. Den karen var virkelig ikke dum. Han kunne kunsten å tute med de ulver som er ute. Men da toget gikk, da vinket han ivrig til meg og lo med perlende hvite tenner.
     Da saken var innrapportert til Justisdepartementet, ble 2 gardekompanier, Trondheim og Harstad underoffiserskoler, oppsatt feltmessig med ordre om å rykke opp til Sulitjelma for å pågripe militærnekteren. Det var oberstløytnant Hein van Kervel Kierulf som ledet ekspedisjonen og var nettopp mannen til å løse en slik oppgave.
     Det gikk imidlertid rykter om at arrestanten var rømt fra Sulitjelma og oppholdt seg i Saltdal.
     Da dette likevel fremdeles i sin art var en politiekspedisjon tiltross for dens overveiende militære karakter måtte den ha med seg en dyktig politimann for å foreta de nødvendige etterforskninger og undersøkelser. Denne mann fra Bodø politikorps var selvskrevet. Politibetjent Hagbart Brenne var for det første militært utdannet ved Garden. Dertil var han en usedvanlig energisk og dyktig politimann, med mange års polititjeneste bak seg, og videre var han lokalkjent i hele det operasjonsområde hvor "øvelse militærnekter" sannsynligvis ville komme til å bli avviklet. Han var nemlig også innfødt saltdaling og kjente både forhold og folk der, hvor militærnekteren for tiden etter sigende oppholdt seg der. Han var også lokalkjent på snarvegen over fjellet fra Sulitjelma til Saltdal for militærets eventuelle overmarsj. Det var derfor bare han fra politiet som ble adjunktert oberstløytnant Kierulf til fagmessig hjelp og støtte for hans lite misunnelsesverdige oppgave. Og en bedre mann kunne han som sagt ikke fått.
     Det var ikke stort igjen av den tidligere feststemning i Sulitjelma, da militæret rykket inn i sluttede rekker. Tvertimot forteller Brenne at folket deroppe var meget blide og omgjengelige og forsøkte endog å fraternisere litt med de menige soldater: "Dere skyter nu vel ikke på fredelige folk?" Svaret de fikk var: "Det beror på dere selv. Vi skyter når vi blir kommandert til det." Dette svaret likte de nok ikke særlig godt, "for det var som det skulle være et helt annet folk å komme til denne gang," forteller Brenne. Det ble gått stilt i dørene overalt.
     Selv flokken av finner som vi forrige gang vi var der så for siste gang gjennom togvinduet da vi kjørte forbi nedover etter bataljen, der de stod trofast vakt på det sted kuvogna hadde stått og skar tenner over at den var blitt tømt for dem selv disse gikk stilt i dørene, da de hadde sett de norske uniformer.
     Det lyktes også under militærets besettelse av stedet å få brakt på det rene, hvem som hadde vært hovedmenn for oppstanden mot politiet, og de fikk sin dom ved lagmannsrett
     Men de virkelige hovedmenn var nok ikke blant dem som ble dømt. De oppholdt seg sikkert heller ikke i Sulitjelma under opptøyene, men andre steder i landet, hvorfra de bak kulissene og i personlig trygghet dirigerte den røde fronts operasjoner. Alt sammen i god mening, naturligvis under parolen: "Et friere og lykkeligere folk."
     Men for oss fåtallige politifolk, som hadde den sure oppgave å håndheve norsk lov og rett og ble bokstavelig talt slått ned "og trådt med jernskodd hæl", var det slett ikke noe særlig morsomt. Jeg hadde ikke fått noen legemlig skade riktignok, men bare takket være at ryggspennen i min vinterkappe var så solid og tykk. Ellers ville nok det knivrispet som hadde skåret nesten tvert av hele spennen ha gått inn i ryggen. Og det skyldes nok atter travelheten med å slipe finneknivene oppe på Fagerli grube, da vi var deroppe for å hente arrestanten. Det var nok en av knivsoddene som ikke var blitt ordentlig slipt. Og ny bakstroppe i kappen var jo ingen uoverkommelig omkostning. Verre var det for de andre som hadde fått større skade på klærne. Og særlig for politibetjenten i Sulitjelma, som for anledningen hadde tatt på seg en spiller ny, flott sportsdress. Det var ikke meget igjen av hele dressen da han kom inn på vogna for å kjøre med oss ned. Og det som var, det hang og slang om ham som bare tøystrimler og filler. Hele mannen så ut som en staur med flaksende filler som man bruker å sette utpå åkeren om høsten for å skremme kråkene med. Men lite eller meget, vi var alle undergitt samme vilkår den gang, vi måtte betale det selv. Der eksisterte ikke noe slikt som uniformsgodtgjørelse i politiet den gang.
     Nå ja - for de som nu lever i en helt ny tid med velferdsstat og "fred på jorden" vil nok denne historien fortone seg som et helt usannsynlig eventyr. Men den er nå likevel sann og pålitelig i hver eneste detalj.
     Slik kan altså dagligdagse, rolige og fornuftige folk settes i massehypnose så de skummer om munnen og deretter neppe selv er seg bevisst hva de foretar seg når de først kommer i trance.
     Jeg har selv sett det, og det var intet oppløftende syn ...
     Det skulle være straffbart for sleipe og pågående agitatorer å benytte seg av denne farlige egenskap.