Et påskeminne
Påsketur for 36 år siden

av Magne Arnestad

       Påskeonsdag, 3. april 1912, startet 6 stykker av oss på en lengre skitur til Kvikkjokk i Sverige, en tur på ca. 220 km. Deltakerne var Otto Tangen. Karl Bjelke, også "Mavas" kallet, ingeniør Rosenquist, Nils Landstrom, frøken Gudrun Knudsen og undertegnede. Ski og oppakning hadde vi på formiddagen sendt med linbanen til Ny-Sulitjelma, og her hentet vi sakene på ettermiddagen og bega oss i vei til gamle Lomihytta hvor vi skulle overnatte. I hytta var brensel og en del sengeutstyr, som verkets folk av og til benyttet under arbeide ved Lomidammen. Vi koset oss litt i hytta etter å ha spist, men vi skulle starte tidlig neste morgen, så vi kom snart i køya. På en eller annen måte fikk jeg en seng alene, og trodde jeg skulle få det riktig bra for natta. Det eneste jeg ikke riktig likte var at der til hodepute bare var en striesekk med noe hardt i, men jeg var søvnig og det tok ikke lang tid før Jon Blund var der. Dessverre ble det ikke lang søvn for mitt vedkommende. Jeg våknet ganske snart med en hodepine så jeg var redd hele øverste etasje skulle sprenges, og dette skulle vise seg å være nokså nære sannheten bokstavelig talt. Det var ikke hodepine i vanlig forstand, men noe utenom all begripelse, og vi studerte lenge på årsaken. Ved undersøkelse viste det seg at min kjære hodepute var opplagsstedet for dam-arbeiderenes dynamitt - fem kilo. Sekken ble forsiktig båret ut og lagret utenfor veggen for natta.
       Skjærtorsdags morgen kl. 7. startet vi i et temmelig tvilsomt føre. Over Lomivann hadde vi klabbføre og tåke, men det gikk da framover, og vi kom oss opp på høyden mellom Lomi og Lairodalen. Her holdt vi krigsråd. Skulle vi fortsette eller snu? De moderne smørekunster hadde vi på den tid ikke hatt føling med, det eneste stoff i den retning var tørrparafin og "Fyk" - en slags tjærevoks som bruktes som hoppsmurning. Resultatet av overlegningene ble at vi fortsatte ned Lairodalen, og på parafinsmurte ski gikk det bra nedover. Men da vi hadde rundet fjellet "Labba" fikk vi motbakke innover mot gamle Varvekhyddan og da skal jeg hilse og si vi fikk henge på stavene. Hytta lå ved Varvekelva i åpent terreng og var ikke så liketil å få øye på, men omsider fant vi den da. Vår mening var å raste litt her og fortsette helt frem til Tarasjøhyddan. Varvekhyddan var forfalt og utgått av Svenska Turistforeningens fortegnelse over fjellhytter. Det hadde vært to rum, men forrummet var uten dør og vindu, så det var pakket fullt av sne, og da vi endelig hadde karret oss vei til det innerste rummel sa var der bare jordgulv og ingen ovn. Vi spiste litt og studerte kartet. Grubeingeniør Carlson hadde avmerket hytta på vart kart og vist retningen vi skulle tatt videre. Etter dette hadde vi en stigning på ca. 200 meter før terrenget lutet nedover igjen mot Vaimoksjøen. Ja, vi ga oss i vei, men disse 200 meterne begynte å ga oss på nervene. Vi gikk og gikk oppover i sterk stigning i ca. 4 timer og var enda i motbakke. Her oppe i høyden var det tåke og sneyr så vi kunne ikke orientere oss, og det begynte å lakke på ettermiddagen. Påny krigsråd. Tangen foreslo at vi skulle grave oss ned for natten og fortsette når det lysnet. Rosenquist var mere stemt for å dra tilbake til Varvek. Ved avstemning fikk dette forslag flertall, og vi gjorde helomvending. Det tok oss ikke mer enn 20 minutter nedover til foten av fjellet, men hvor var hytta? Våre spor var gjenføket og det så unektelig trist ut, men etter en del leting viste det seg at vi sto så å si like ved hytteveggen.
       Ja, så måtte vi overnatte her da, og det var ikke videre kjekt, uten varme og på bare jordgulvet, den eneste som smakte litt søvn var undertegnede.
       Om natten røk det opp til en veritabel storm fra øst, så da vi kikket ut ved 6-tiden om morgenen sto fjellet i kok, og vi bestemte oss for å prøve å komme tilbake til Su lis, da vi da ville få stormen i ryggen. Ved 9-tiden stilnet stormen, men været var overskyet og lite siktbart. Allikevel ble vi enige om å fortsette turen, og startet ved 10-tiden naturligvis i samme retning som dagen før. Det bar oppover på nytt, og etter ca. 4 timers marsj hadde vi følelsen av at terrenget begynte å helle nedover, men tåka var tett som en vegg. Landstrøm var nå i teten. Plutselig så vi ham hive seg overende, og da vi kom frem til viste det seg at han sto ytterst på kanten av et veldig stup, som vi ikke kunne øyne noen bunn i. Jeg husker at jeg ble sa nervøs at jeg la meg ned og "grøvlet" tilbake i sikkerhet, skjønt, terrenget så å si var flatt, og vi leiret oss under en liten knaus for å diskutere situasjonen. Etter en times forløp så vi plutselig tåka begynte å lette, og vi hadde hele det mektige fjellpanorama foran oss i all sin prakt. Vaimoksjøen - som vi skulle passere - hadde vi rett under oss, og vi forsto at vi var havnet helt Cippe under Saggotind, som visstnok er sine 1800 meter høy, vi hadde altså tatt en unødig stigning på ca. 900 meter. "Gruv-Kalle" hadde merket av Varvekhyddan ved feil dalsenkning. Da farten økte lettet hun i stedet på baken og farten ble uhyggelig, tilslutt så vi bare en sky av sne og alt forsvant. Jeg bremset meg nedover til stedet der hun var forsvunnet, og det eneste jeg kunne oppdage av jenta, var en stav og en arm som pekte opp av sneen. Det var med bange anelser jeg begynte å grave, men frøkna var hel og skiene likeså. Resten av nedstigningen tok oss omtrent en time, og jeg har senere mintes denne nedstigning med et visst sug i magen. Komne vel ned hadde vi en herlig tur over Vaimoksjøen. Brødrene Holmbom i Njunjes hadde lovet å sette opp flagg der vi skulle ta av fra sjøen, men dette hadde de ikke gjort da været hadde vært slik at de mente det var utenkelig at vi ville legge ut på en slik tur.
       Ja, det var vel og bra at vi visste hvor vi var, men hvordan skulle vi komme oss velberget ned det ca. 400 meter høye stup for å nå ned på Vaimoksjøen? Vi begynte å gå langsmed stupet - i ærbødig avstand - og kom tilslutt til en revne som så ut som et bekkeleie. Her så det ut til å være ganske jevnt nedover, men fryktelig bratt, og etter flere om og men ser vi Tangen hive seg på stavene og sette utfor, og på et øyeblikk så vi ham som en liten prikk nede på flata. "Mavas" funderte og frk. Knudsen gråt, og det var heller ikke så greit for en dame med nær sagt fotside skjørter å greie et slikt "Trysilknutrenn". Vi fikk henne overtalt til å "ri" på stavene som Tangen hadde gjort, og hvis farten ble for stor måtte hun sette seg tyngre på stavene for å bremse, men det var det hun ikke gjorde. Da farten økte lettet hun istedet på baken og farten ble uhyggelig, tilslutt så vi bare en sky av sne og alt forsvant.
       Jeg bremset meg nedover til stedet der hun var forsvunnet, og det eneste jeg kunne oppdage av jenta, var en stav og en arm som pekte opp av sneen. Det var med bange anelser jeg begynte å grave, men frøkna var hel og skiene likeså.
       Resten av nedstigningen tok oss omtrent en time, og jeg har senere mintes denne nedstigning med et visst sug i magen.
       Komne vel ned hadde vi en herlig tur over Vaimosjøen. Brødrene Holmbom i Njuanjes hadde lovet å sette opp flagg der vi skulle ta av fra sjøen, men dette hadde de ikke gjort da været hadde vært slik at de mente det var utenkelig at vi ville legge ut på en slik tur.
       Føret var nu helt fint, og overgangen til dalføret som fører ned til Tarasjøen fant vi lett - og vi hadde en koselig tur utover, bort-sett fra at vi nær hadde mistet Tangen i et elvestryk. Vi holdt oss etter et elveleie nedover og hadde god fart, Tangen var foran, og plut-selig ser vi ham gjøre et hopp og bli borte. Det viste seg at der var et stup på et par meter men åpent stryk under. Heldigvis hadde hans hoppferdighet reddet ham over på sikker is. Hadde han ikke satset slik ville han ha kommet under isen og vi ville aldri ha sett ham mer. Nå krabbet vi oss opp fra elveleiet og kom inn i bjørkeskog - den første hilsen fra skogen på svensk side.
       Til Tarasjøhyddan kom vi i mørkningen om kvelden, og her var brensel og sengklær i lange baner, så vi hadde en fin natt med god og velfortjent søvn. En liten morsom duell utspant seg mellom Tangen og "Mavas" da vi skulle køye. Stridens eple var en hodepute, og disse to skulle dele sengeplass. Tangen ville som ri-melig var ha puta under hodet, men "Mavas" mente på at den skulle plasseres ved beina, og han kom med disse bevingede ord: "Så lange jag kan skota den stora kniven, skall kudden ta mei tusan ligga vid fötterna".
       I herlig sol forlot vi Tarasjøhyddan påskeaftens morgen og rastet hos Holmboms i Njunjes. Her ble servert middag: Spekesild og varme poteter, skjønt stabburet bugnet av kjøtt, vilt og fjellørret. Spekesild var det fineste disse mennesker mente å kunne by, da denne vare sikkert er en sjelden kost for fjellbøndene.
       Etter middag tok vi fatt på turen mot målet Kvikkjokk. Nå kom vi ned i barskogen og underveis traff vi to av brødrene Holmbom som var ute etter ett lass skogshøy. Her kom kaffelars i bruk, og det ble en liten karsk på samtlige.
       I Kvikkjokk ble vi mottatt med åpne armer på gjestgiveriet, men det var sprengkalt ute og lite sengetøy da huset mest var beregnet på sommerbesøk. Vi hadde nå en koselig påskeaften og syntes alt var såre vel.
       Påskedag var vi til Gudstjeneste i kapellet, hvor klokketårnet var plassert ved siden av kirken, og om jeg ikke minnes feil var presten i lappedrakt, med skaller og alt tilbehør, han var dog ikke lapp.
       Om kvelden tok vi fatt på hjemturen, og kom til Tarasjøhydda og overnattet der. Kl. 8. mandag morgen var vi på skiene igjen, og skulle eter bestemmelsen ha middagsrast ved Varvek for så å fortsette hjem på dagen. Føre og vær var strålende, og det var fristende for oss unge og sette farten opp. Tangen, Bjelke og jeg dro straks fra de øvrige, passerte Varvekhyddan uten å raste, og kl. 5 em. Var vi på Sandnes, mens de andre først kom til Lomi kl. ½ 10 om kvelden. 80 km på 9 timer var en pen prestasjon, men føret var ypperlig. "Mavas" og jeg hadde startet i langrenn på Fauske før på vinteren, og ikke gjort det synderlig rart. Da vi nærmet oss Lomihytta og jeg omtrent hele tiden hadde gått foran - Tangen var sårbeint på begge beina - sa "Mavas": "Hadde du hatt den här träningen när vi tevlade på Fauske, så hadde du ta mej tusan blivit etta".
       Som sagt kom vi til Sandnes kl. 5 på ettermiddagen etter en meget begivenhetsrik tur som aldri vil bli glemt av noen av deltakerne.

Sulitjelma påsken 1948.

M. Arnestad.