Skiklubben "Malm" Sulitjelma
45 år.

Av Eivind Sandnæs
1939

(Innskrevet av Gunnvor Johansen)

      Sulitjelma Skiklubb blev stiftet i mars 1893. Til styre valgtes: Dr. Møller, formann, Lindquist, kontorist Fr. Larsen og E. Sandnes.
      Dr. Møller valgtes til formann, Fr. Larsen til kasserer. Allerede i april samme år avholdtes første konkurranserenn. Det var ikke tale om forutgående trening. Nei, man gikk direkte fra sitt arbeide i gruben eller kontorkrakken og deltok i hopp- og langrenn på nordlands- eller lappeski av bjørk og helst med bløte lappebindinger.
      De første par ski av telemarktypen kom høsten 1893 til Sulitjelma, idet to av klubbens medlemmer fikk hver sitt par askeski fra L. Hagen & Co. Kra. Disse ski blev knekket samme vinter i et hopp mellem posthuset og hotellet hvor man hoppet over veien ned på flaten ved "Messen" og derfra et nytt hopp ned på isen på Langvann. Dette var det første øvelseshopp i Sulitjelma. Blant de som øvet sig der var også en svær baker med tilnavnet Columbus, altså ikke ham som fikk egget til å stå på ende, men derimot gjorde denne ende på de første telemarkski i klubben. Konkurransehoppet blev henlagt til Granheibakken, omtrent der hvor 300 m. holdet for skytterbanen nu er. Der blev hopprennet avviklet i en årrekke. Senere blev det avholdt nogen år i store "Rydningsbakken" til det i 1912 blev henlagt til "Tangenhammeren", hvor det siden har vært, når ikke vær og føreforhold har vært til hinder.
      Den første konkurranse foregikk som nevnt i april 1893 med start i langrenn fra Granheipynten efter veien til Jakobsbakken, rundt nuværende kontorbarakke, ned til Fagerli, over isen tilbake til startstedet. Dr. Møller var arranggør. Han kom direkte fra Kra., hvor han hadde vært tilstede i Husebybakken og sett telemarkingene hoppe. Natten før langrennet falt ca. ¾ m. sne. En halvtime før start, blev to mann sendt av gårde for å gå op løipa; da det var skikk i Kra. at en av styret åpnet hopprennet, mente doktoren at en av vårt styre skulde åpne åpne langrennet. Dette var en meget prisverdig skikk som dessverre er blitt avglemt, men som herved anbefales det ærede nuværende styre i Sulitjelma Skiklubb. Det vilde sikkert bli en garanti for at løipa ikke blev for tung. - Da Sandnæs var den eneste av styret som deltok i rennet, måtte han starte først.
      Der deltok ca. 15 à 16 mann, som startet med et halvt min. mellemrum. Det snedde og blåste jevnt under løpet, så det var såvidt man så hvor løipegåerne hadde gått. Nogen merking av løipa var ikke foretatt. De fleste løpere klarte turen til Jakobsbakken, og fortsatte ned mot Fagerli. Midt nede i skogen nådde første mann igjen løipegåerne, som nu hadde gitt seg over og forlanget å få gå i sporet efter løperne. For å redde disse stakkars utkjørte karene, blev det besluttet å vente til alle løperne var kommet efter, så man kunde skiftes om å brøite spor. På denne måte kom alle samlet inn i mål.
      Der blev ikke satt nogen rekord i denne første konkurranse i Sulitjelma, men resultatet blev at startnummer 1 blev siste mann, og siste startnummer blev først i mål. En ny konkurranse i bedre vær og føre blev mer vellykket, og svensken Eric Holmbom blev førstemann. I hopprennet blev ikke utdelt premier, da flere av løperne ikke turde hoppe og flere av de som deltok brukte stav.
      Også i 1894 avholdtes klubbrenn med serskilt hopp og langrenn. Heller ikke dette år gjorde nogen løper sig verdig til premie i hopp. En hederlig undtagelse gjorde imidlertid herr handelsbetjent Lund. - senere kjøpmann Lund - som blev tildelt damenes premie for absolutt morsomste fall.
      Først i 1896, da den unge ingeniør A. Quale, - nuværende direktør - som var kommet hit til Sulitjelma sommeren 1895, blev valgt inn i styret, kom der mere fart og sveis i arrangementene. Han var nemlig både hopp- og langrennsløper. Allerede i 1896 blev kombinert renn innført med ekstra langrenn for de som ikke hoppet.
      Høsten 1895 reiste dr. Møller, og den nye værkslæge dr. L. Severin Petersen blev valgt til formann og ing. Quale til nestformann. Våren 1896 innbød klubben til renn åpent for alle nordlendinger, men bare løpere fra Bodø skiklubb møtte. Langrennet foregikk 1.påskedag f. m. også denne gang med start fra Granheiodden, efter veien til Brobakken, gjennem Fagermoskogen til Balmi, tvers over Rapis, over Lomi ved Mellemstasjonen over Giken, forbi Charlotta, under Mons Petter til Dampkjøkkenet hvor innkomsten fant sted, idet folk kom ut fra Gudstjenesten som den gang blev holdt i en av Dampkjøkkenlokalene. Stiftskapellan Rynning var en forståelsesfull mann som ikke tok nogen forargelse av dette, tvertimot, for samme eftermiddag var han dommer i hoppbakken ved Granhei. På grunn av det hårde skareføre hendte det under rennet at flere løpere ikke klarte en ishård skavl som måtte passeres midt oppe i Rapis, men ramlet utfor og ned i en dyp dal, hvorfra de fant det håpløst å fortsette løpet. To løpere skaffet sig til og med hesteskyss og kom kjørende som førstemenn til mål. - Førstemann i langrennet blev lensmannsbetjent Storjord.
      Da formannen i 1897 forlot Sulitjelma, blev ing. Quale valgt til formann og fortsatte som sådan til han i 1905 blev bestyrer av Kåfjord Gruber og flyttet til Alta. I hans formannstid avholdt klubben hvert år åpne renn for deltagelse fra hele Nordland. Der var nu allerede dannet skiklubber i Rana, Fauske, Saltdal, Bodø og flere steder. I 1898 blev en tropp Sulitjelma-løpere sendt til et stort renn i Tromsø, hvor Sulitjelma løperen, kjører Johan Rognmo erobret kongepokalen, den første til vår klubb. Senere er 4 kongepokaler til erobret til Sulitjelma-løpere. Samme år fikk også Rognmo Sulitjelma-medaljen, den første som blev utdelt. I 1899 blev støperiarbeider T. Østensen 1.mann i ekstra hopp og fikk Macks bryggeris ekstrapremie med ½ m. lengere hopp enn nestemann. Han fikk også damenes premie og var siden i flere år Sulitjelmas Tulin Thams med mange dame og ekstrapremier for hopprenn. I 1900 deltok flere løpere fra Bodø i vårt kretsrenn, deriblandt ing. Hans Horn, senere president i Oslo Lysverker. - Hopprennet foregikk om formiddagen i Granheibakken og langrennet om eftermiddagen med start fra kirken. Løipen var oprinnelig merket til Kjellvann, men da ing. Horn nektet å gå så langt, gikk våre løpere med på å korte løipa til det halve. Den gikk så fra kirken over Langvannet til skytterhuset, rett op på høiden under Sagmo, derfra til bakken ovenfor Stordalsbarakken, ned Stordalen med innkomst ved Losjelokalet. Da bare Horn og en av våre løpere hadde stående hopp, stod kampen mellem disse to om første plassen. Som den flinke løper Horn var, vant han med nogen sekunders forsprang i langrennet, og fikk første premie og Sulitjelma-medaljen. Dette var annen og siste gang denne medalje er blitt utdelt.
      Man kan vel derfor si at denne medalje har hengt høit i motsetning til mange merker og medaljer som drysses ut innenfor idretten. Visstnok har der av senere og nuværende løpere vært utført like bra og kanske vel så gode prestasjoner, men da også med bedre kunnskaper og erfaring om trening både for hopp og langrenn og med et utstyr som våre løpere den gang ikke drømte om. Helt til 1900 gikk våre løpere med de samme parr nordlandski med løs eller spanskrørsbinding. Senere fikk man litt om sen jernører med langrem. Denne binding blev også benyttet av den kjendte løper Otto Tangen under hans ophold i Sulitjelma.
      Foruten det årlige klubbrenn, avholdtes også hvert år treningsrenn, sløiferenn og klubbutflukter, som oftest til en ledig barakke på Jakobsbakken. En gang til Sjønstå. Disse utflukter var preget av sund livsglede og kameratslighet. Der var ingen forskjell på ingeniøren, doktoren og grubearbeideren. Vi var alle idrettskamerater. Under disse utflukter blev der drevet trening i hopp. Dette var i sær tilfelle på Jakobsbakken hvor terrenget nettop innbød til denne øvelse. Her fantes bl.a. et naturlig sprøithopp (sprøitlåm), en styrtbratt bakke med høi avsats i midten. Mange av våre løpere hadde lenge sett på dette naturhopp uten å våge å forsøke det, inntil ingeniør Quale på en tur dit op i 1898 gjorde forsøket. Både tilrenn og undarenn var uten spor eller tråkning, og ca. 1 m. løssne. Mens de andre løpere stod nedenfor spendt på resultatet, kom han i susende fart. En sprøit av sne på hoppet og tilværs bar det, beskrev så en stor bue som dalende rakett og havnet langt nede i bakken hvor han forsvant i den dype sne. Alle hjalp vi til med å grave ham frem, høilig forbauset over at så vel løper som ski og staver var hele og i orden. Så høit i luften på ski har visstnok ingen av klubbens medlemmer hverken før eller siden vært.
      At skiidretten og skiklubben var populær heroppe fikk vi et smukt eksempel på da vi begynte å arbeide for å skaffe oss en skihytte. Det hadde vi lenge ønsket oss, men trodde ikke at vi magtet det. I en tilstelning hvor ing. Quale var primus motor, fikk vi inn over kr.1 600.- netto og dermed var hyttespørsmålet nesten løst. Vi fikk fri tomt av verket på "skihyttodden" ved Kjellvannet, fri frakt fra Finneid til Kjellvann og skogforvalteren skulde skaffe gratis ved til hytten o.s.v.
      Høsten 1903 stod hytten under tak på tomten, men den blev først ferdig og innviet i august 1904. Dette foregikk med en festlig tilstelning med dans i hytten for medlemmene. På hjemturen fra festen inntraff et intermesso som lett kunde fått alvorligere følger. Tre mann som rodde i en liten båt fikk på en eller annen måte denne til å kantre og to av dem som ikke kunde svømme, vilde sikkert druknet om ikke den kjente idrettsmann Paul Reklev var kommet tilstede og observert ulykken. Han gikk straks på hodet i vannet og fant efter endel søkning på bunnen den ene som blev brakt på land på Rundholmen. Den andre tok det lengere tid for å finne. Først efter en spasertur rundt Rundholmen fant Reklev ham også og fikk ham op på holmen. Beretningen om denne redningsdåd har vi fra Reklev selv, så ingen bør tvile på dens sannferdighet.
      Et år (1901-1902?) var formannen på stipendiereise i utlandet, og nestformannen måtte ordne med klubbrennet. Det år hadde klubben en deltager i rennet helt fra Harstad. Verkslæge Barth delte ut premiene og holdt tale for idretten og klubben. Det heter med et gammelt ord: Den som går foran i en alvors dyst o.s.v. Dette får også anvendelse på klubbens første formenn. Således brakk dr. Møller begge fotblad så tærne stod rett til værs. Han lå syk i flere uker før han kunde bruke bena igjen. Nestformannen, dr. Petersen slapp fra sporten med brukne ski, så han måtte va i meterdyp sne fra Sagmo til Furulund, - en tur han visstnok sent glemte. Den tredje formannen, ingeniør Quale var så uheldig å brekke leggbenet i et utforrenn fra "Lasarettet" og ned til tennisplanen, hvor man den gang - 1905 - drev øvelse i "Abfahrt". Han måtte holde sengen i ca.1 ½ måned, så nestformannen måtte træ i funksjon. Dette resulterte i at han på en øvelsestur til hytta forvred foten i et hopp i Balmidalen, og måtte innstille skisporten for det år. Både formann og nestformannen var altså kampudyktig samtidig. Ingen av dem fikk imidlertid noget varig mén, og begge er "still going strong". - Senere formenn har formodentlig vært heldigere, - kanske mindre aktive.
       I 1905 reiste herr Quale til Kåfjord i Alta, og nestformannen forrettet som formann i to år til han sa fra sig plassen på grunn av andre gjøremål.
      Efter at klubben hadde fått egen hytte, blev klubbutfluktene henlagt dit. I påsken lå således mange av medlemmene der hele helgen. Enkelte ganger hadde man også fakkelturer dit. Om sommeren var også hytten meget brukt av medlemmene, av og til også med dansemoro.
       Omkring 1912 kom den kjente skiløper Otto Tangen til Sulitjelma. Han overtok efterhånden ledelsen av klubben. Under hans førerskap blev mange dyktige skirekrutter oplært, hvorav flere blev blandt Nord-Norges beste løpere. På Tangens initiativ blev hoppet flyttet til "Hammeren", som efter ham har fått navnet Tangenhammeren. Den var dog ikke egentlig hans "opfinnelse". "Hammeren" var allerede på et meget tidligere tidspunkt brukt til øvelse. De første som prøvet den var ing. Quale og noen løpere fra Bodø. De drev trening der før vårt ordinære renn. Siden blev den også prøvet av andre, når der var tilstrekkelig med sne. De fleste syntes vel den var for svær, og man fortsatte i den gamle bakke. "Hammeren" kunde for så vidt likegodt blitt kalt "Qualehammeren".
      For oss som var med fra begynnelsen, har det alltid vært en glede å følge skisportens utvikling i Sulitjelma, dette eventyrets arbeidsland hvor alle arbeider i samme båt og har de samme interesser, slik at når verket har vind i seilene, da trives alle i Sulitjelma, - like til sporten.
       Vår klubb har nesten alltid hatt et styre som har innsett at den finansielle side ikke er det minst viktige for en idrettsklubb. En sørgelig undtagelse var det styre som besluttet rivning og flyttning av klubbens første skihytte som de ikke engang klarte å få op igjen i brukbar stand, men efterlot klubben i stor gjeld. - Så megen mere ære tilkommer det nye styre og hyttekomite som overtok falittboet og fikk gjenreist både finansene og hytten som nu er et hyggelig tilfluktssted, ikke bare for klubbens medlemmer, men for hele det skiløpende publikum i Sulitjelma. Her bør først og fremst nevnes hyttekomitéens formann, herr. Oskar Misvær og Guttorm Jordbro samt klubbens daværende styre.
      Av flinke og til dels fremragende løpere har klubben hatt mange. Først av disse vil vi nevne: Klubbens første æresmedlem, frøken Anna Anfindsen. Hvis slalåm og utforrennn hadde vært konkurranserenn den gang hun deltok, vilde vår klubb antagelig vært Norgesmester i disse renn. Hun vilde sikkert vært en slem konkurrent for Laila Schou-Nilsen. Frøken Aanfindsen deltok dessuten også i hopp.
       Av kongepokalvinnere har klubben: 1)

£££
________       _______
  0

1)

Av Andreas Spjelkavik

Sandnes tar nok feil når han sier at Johan Rognmo ble vinner av en kongepokal i 1897. Om Rognmo deltok i Stiftsrennet i Tromsø det året vet jeg ikke, men det var Tomas Østensen fra Sulitjelma Skiklubb, som var vinneren av kombinert det året. Det ble ikke delt ut premie fra den svensk/norske kongen i dette rennet. Derimot fikk Johan Rognmo, fra Sulitjelma Skiklubb, Kongens pokal i stiftsrennet i Tromsø i 1905. Det var første gang kongens pokal ble delt ut i et skirenn i Nord-Norge. Det skal også ha vært den siste pokalen som den svensk/norske kongen satte opp i et idrettstevne, unionsoppløsningen inntraff jo senere på året.
(Et stiftsrenn omfattet Tromsø stift, dvs. løpere fra fylkene Nordland, Troms og Finmark.)

Sverre Salamonsen fikk kongepokal i 1933, ikke i 1934.

Korrekt oversikt over kongepokalvinnere fra Sulitjelma skal derfor se slik ut;