Husdyrhold i Sulitjelma 1890 - 1950.

av Wenche Spjelkavik
Foto; Sulitjelma historielags fotosamling og Wenche Spjelkavik.

Spør man folk, født i Sulis etter 1950, om noen i deres slekt har hatt kyr eller geiter her oppe, vil de aller fleste benekte det. De fleste stiller seg sterkt tvilende til tanken på at gruvearbeiderfamilier, klemt sammen i fire-, seks- eller åttemannsboliger har drevet med husdyrhold i Sulis. Hvor skulle de i så fall ha plassert kua? I dag er så å si alle provisoriske fjøs borte, kun en geitfjøs i står igjen i Glastunes (Angel Karlsen) og "Bentsen-fjøsen" like ved Storbrakka i Fagerli.

Ikke alle husdyr fikk egen "fjøs", Karl Bottenvann hadde sin geitbesetning i uthuset på Inner-Sandnes, den første tiden. Uthusdøra var så smal at den hornprydede bukken ikke kunne spasere rett inn, hodet på bukken måtte vris 45 grader for å kunne passere døråpningen. Bukken gikk under navnet "motorsykkelen hans Bottenvann", fra spiss til spiss mellom horna var det 78 cm.

Geithola. Brødrene John, Guttorm og Sigvart Johansen med geitene "Krita" og "Elegante".

Gjengrodd historie
I dag er det få spor igjen etter et ganske omfangsrikt husdyrhold i Sulis. Men noen stedsnavn kan fortelle om andre tider, for eksempel "Kufjellet" mellom Furulund og Glastunes, "Okshåla" på andre siden av Langvatnet - der det var en hoppbakke i gamle dager. Inne i Fagerli har vi "Geithola", og "Jorda", og på Jakobsbakken heter det "Fjøshaugen". På Giken snakker eldre lokalkjente om "Gjersvoll-hagen", "Gullesen-hagen" og "Aleksandersen-hagen", i Fagerli beskriver eldre folk at de har plukket tyttebær i "Oskar Jakobsen-slåtta", "Spjelkavik-slåtta" osv. I dag er disse navnene, både i konkret og overført betydning, så godt som gjengrodd. Det samme er kunnskapen om det spesielle "arbeiderjordbruket" som ble utøvd i Sulitjelma fra 1890-tallet og frem til 1954.

Fersk melk på Ny-Sulis
Den første som beskrev husdyrhold blant arbeidere i Sulitjelma var den kjente svenske kunstmaler og forfatter Pelle Molin. Slik beskrev han sitt første besøk ved Ny-Sulitjelma gruve, vinteren 1895;

Giken. Geiteflokken på vei hjem fra beite.

Behovet for fersk melk til folket var naturligvis til stede fra gruvedriftens oppstart. Sulitelma Aktiebolag startet selv med fjøs og kyr tidlig på 1890-tallet, men melka herfra skulle først og fremst forsyne bedriftens høyrere funskjonærer og deres familier. Etter hvert skulle også dampkjøkkenet i Furulund og på Ny-Sulitjelma, samt sykehuset ha forsyninger.

Gruveselskapets kyr
Verkets melk fikk tidlig et dårlig rykte, i 1896 ble det tilfeldig oppdaget at de fleste kyrne i verksfjøset hadde fått tuberkulose. Krisen ble i første omgang løst ved at verket fikk en avtale med sogneprest og ordfører Olaf Amundsen på Skjerstad, om å få tilsendt melk for en tid. Det ble en lang reise for dyrebare dråper.

Sommeren 1897 var verkets kyr friskmeldt og i tillegg økte Verket nå sin besetning. Disse skulle få utnytte beitene ved Fagerli og Fagermo, som ellers ville bli ødelagt av rostrøyken. Hensikten med å øke besetningen var i følge verksdisponent Wenström "at bereda arbetarne ett tilfälle at köpa mjölk i större utsträkning än hittils".

Slåttonn. Slåttonn for verkets fjøs på "jordbruket" i Fagerli, like ved dagens kirkegård.

Verkets makt
Arbeiderne selv holdt seg nok først og fremst med geiter, men etter hvert kom også ei og anna ku til Sulis. Verksledelsen var ikke udelt begeistret over at folk tok seg slike friheter, og gruveselskapets råderett over folk og fe ble dermed grundig demonstrert; arbeiderne måtte søke verket om tillatelse til å ha husdyr. Våren 1897 ble følgende oppslag satt opp på alle arbeidsplasser;

Skogsarbeider Petter Olsen Vinje meddelte at han hadde en hund, som han hadde betalt 5 kr i skatt for. Hunden berget livet ved at skogforvalter Albert Helland påtok seg ansvaret for den. Samtidig søkte en del arbeidere og formenn om tillatelse til å holde kyr på beite, og disponent Wenstrøm innvilget formann Andersen, Hauge og Westly, samt Henrik Johnsen og Tore Aas fri havnegang for sine private kyr i Balmidalen. I Furulund fikk Johan Brekke, Edvin Fellingfors, Anders Erikson, Ole Bäck, Oskar Henriksen, Johan Nygren og Anders Lund fri havnegang vest for sykehuset. Skomaker Holmsen måtte derimot betale for beite. Som betingelse for samtlige stilte Verket krav om at kvegeierne måtte holde en gjeter "der nøie maa paase at ikke körne gaar på veiene og omkring husene".

Avgift og bøter
Arbeiderbøndene i Sulis ble forsøkt holdt i ørene av verket, i et forsøk på å begrense dyreholdet. Noen entydig "landbrukspolitikk" hadde verksledelsen problemer med å utforme, for i det ene øyeblikk ble arbeiderbøndene truet med å måtte betale "et hestedagsverk, eller kr 5 per ku" for å få kvitte seg med gjødselen fra sine provisoriske fjøs. I neste omgang fikk folk tillatelse til å oppføre "fjøsbygninger" mot at verket fikk all gjødsel til sitt jordbruk.

Møkkerspreding på "Jorda". Alf Spjelkavik er sin egen hest og kjører møkker fra fjøset og ut på "egen" jord i Fagerli.

Verket forsøkte også å innkreve en avgift for beiting på verkets grunn, og de varslet om bøter til folk som slapp dyrene på beite før 15 juni. Fra verkets side ble det meste av tiltak mot husdyrhold begrunnet med hensynet til skogen og skogplantingen.
At husdyrholdet var viktig for arbeidsfolkets levevilkår er det ingen tvil om. Så pass viktig at verket brukte det som pressmiddel da det brøt ut streik (og senere lockout) i 1911. Verket satte opp oppslag med ordlyden "forbud mot all slaat på værkets eiendom i aar". Formenn, stigere og skogforvalter ble oppfordret til å påse "at ingen arbeidere overtræder forbudet."

Høyberging. Olav Moljord og Åge Gullesen bærer høyet fram til fjøset på Giken.

Kvegdriften øker
Alle forbud og advarsler mot husdyrhold som verket utstedte synes å ha hatt svært liten effekt på kvegeierne, for husdyrholdet økte stadig i omfang. I 1897 var det 12 personer som holdt kyr, rundt 1908 hadde antallet økt til 55 personer. Dyrtiden under 1. verdenskrig gjorde det enda mer populært med kuhold, og kuflokken besto da av ca. 140 kyr. Geitflokken oppgis å ha vært på mellom 800 og 1000. Tallet kan synes høyt, men en telling av geiter i Fagerli rundt 1920 viser 103 geiter fordelt på 21 eiere. Hvis en tar Fagerlis antall geiter og plusser på med geitene på Furuhaugen, Grønli, Glastunes, Furulund, Charlotta, Sandnes, Giken, Jakobsbakken og Sagmo, så stemmer det nok. Neste gang verket fikk gjennomført en "fortegnelse over eiere av husdyr i Sulitjelma"  ble dette foretatt av det lokale politi, Leif Sandnes, i 1934. Fortegnelsen viser at det da var 63 personer som alt hadde 116 kyr og 373 geiter.

Opprinnelsen til geit- og kuhold i Sulitjelma hadde utvilsomt sammenheng med behovet for stabile forsyninger av melk og ferskt kjøtt. Etter hvert ga særlig kuhold et økonomisk tilskudd til husholdningene, fordi en solgte melk til faste kunder i nabolaget. Men tilgangen til beite og slått medførte at en snart nådde et grense for hvor mange som kunne drive denne geskjeften. Man fikk en "kuadel" i Sulis; d.v.s. folk som hadde uskreven hevd på beite i spesielle områder. De som prøvde å komme seg inn "på markedet" fikk dra langt til fjells for å finne slåttmark og beite.

Fagorganisasjonen og melka
I 1918 satte verket i gang bygging av en stor fjøs med plass til 50 kyr i Grønli, den dag i dag kalt "Grønlifjøsen". Samtidig tok fagorganisasjonen i Sulitjelma initiativet til å få faste melkeleveranser fra en del bønder nord for Fauske. På bakgrunn av disse melkeavtalene startet fagorganisasjonen opp et nettverk av melkeutsalg rundt om i Sulis. Melkeutsalget ble etablert med eget styre, økonomi og ansatte utmålere. I 1923 var gruvearbeiderforeningen på Jakobsbakken også i gang med eget melkeutsalg, en virksomhet som varte til siste mann forlot Jakobsbakken i 1969. Da Fauske meieri ble etablert i 1925, avviklet Verket sin fjøsdrift for godt, og dermed ble planene for Grønlifjøsen skrinlagt. Huset ble senere ombygd og innredet som bolighus med plass for 11 familier.

Fagerli. Else Spjelkavik og Kristofa Wikströms kyr.

Meieri på Fauske
Fra 1925 fikk fagforeningens "Melkeutsalg" sine leveranser fra Fauske meieri. Men meieriet klarte ikke å levere all den melk som Sulisfolket hadde behov for. Distriktslegen var dessuten svært bekymret for at et meieri skulle ende med at bøndene selv bare fikk noen få liter skummet melk til egen forsyning. Etterspørselen var stor, og meieriet kunne altså ikke levere all den melk distriktet hadde behov for. Sulisbøndene så derfor ingen grunn til å avvikle sitt kuhold og beregninger viser at for Sulitjelmas del var det Suliskyrne som sto for den største melkeleveransen til lokalsamfunnet, hele 69%.

Kuadelen organiserer seg
Antakelig var det etableringen av et meieri på Fauske som ga støtet til at kueierne i Sulis fant at de måtte organisere seg bedre. I 1926 startet de en gjensidig husdyrforsikring, der en kollektivt sto ansvarlig for å erstatte kyr som ble syke eller drept. Ikke sjelden falt kyr utfor hamrene og slo seg i hjel, og tapet kunne nå erstattes. I 1930 var om lag halvparten av alle kueiere i Sulis medlemmer i husdyrforsikringen. En annen viktig sak som måtte løses etter at verket la ned sin fjøs, var bedekningen av kyrne. Tidligere kunne en få bedekt kyrne av verkets okser. Nå var dette en saga blott, så forsikringsforeningen startet i tillegg opp med egen stamokse, og alle medlemmene hadde da gratis bedekning av kyrne. Kyr utenfor foreningen fikk bedekning mot betaling. Forsikringsforeningen ble snart omtalt som "Oksforeningen" og stamoksen bar gjennom alle år navnet "Truls". Foreningens drift gikk bra, og da "oksforeningen" ble avviklet tidlig på 1950-tallet kunne overskuddet brukes til å feire et skikkelig gravøl over historien om Sulitjelmas kvegdrift. Her er oversikten over medlemmene og kyrne i "Oksforeninga" for 1926 - 1951.

Besøk hos oksen. Joakim Vasshaug og kua på vei hjem til Glastunes etter bedekking i Charlotta.

Kriser, motgang og ny vekst
Mot slutten av mellomkrigstiden var verkets motstand mot ku og geithold hard, samtidig som gruvedriften og fremtidsutsiktene var lysere enn på lenge. Flere og flere ga opp binæringen med geiter og kyr, men snart skulle en ny krise endre på dette. Utbruddet av 2. verdenskrig medførte at melk, melkeprodukter, kjøtt, flesk og egg ble rasjonert allerede fra 1941. Fra 1942 ble poteter og alle typer grønnsaker rasjonert. Matvarerasjonering og krisetid medvirket til at mange skaffet seg ku igjen, etter flere års opphold. Noen holdt også gris og mange hadde høner. Potetdyrking ble også en meget populær hobby i Sulis, og hver ledig jordflekk ble etter hvert utnyttet. Nå var også rabarbra blitt en lokal handelsvare, og på høstene ble terrenget støvsuget for bær.

Potetdyrking. Åse Strand, Gunnar Eriksen og Marit Erikstad setter poteter ved Eriksens hytte i Ydalen ved Kjelvatn, 1941.

Etter at krigen var over gikk kuholdet raskt tilbake, og i 1954 ble den siste Sulis-kua slaktet. Året før, i 1953 ble kua "Kari" sendt til Sulitjelma Kooperative selskaps slakteri, og eieren kunne innkassere en gevinst på kr 795,83. Kiloprisen for kjøttet var kr 4,90, og kua var 152 kg tung.

Kunavn
De fire mest populære kunavnene i Sulis gjennom tidene var Rosa, Stjerna, Krona og Staselin. Okskalvene hadde kort levetid, men fikk navn de også frem til slaktetid; Petersburg, Prins, Aron, Hulle og Sulty. En kalv som kom til i slutten av krigen hadde det treffende navn Truman, og eieren var en kommunist som med største glede kunne servere familien utmerket oksekjøtt det første året med fred. Ellers merker en seg kua Leda  som fikk navn etter et frakteskip som forliste utenfor Vestlandet tidlig på 1930-tallet.Gjøa  fikk sitt navn etter polskuta, mens en må beundre fantasien hos eierne av kyrne Rypa  og Fjellgås.

Kua Kari. Kua ble slaktet i 1953, og eieren innkasserte en gevinst på kr 795,83.