Kirkegårdene i Sulitjelma,
litt historie

av Andreas Spjelkavik.

       Fra først av var det Skjerstad som var kirkestedet for de som bodde i Langvandsdalen. Det å oppsøke sin kirke for de som bodde rundt vannet her oppe medførte flere dagers ferd over fjell og sjø. Det måtte jo fortone seg som en svært strabasiøs reise for innbyggerne å kunne delta i noen form for kirkelige handlinger på kirkestedet. Vi hører om en dåp omkring 1840 av et barn fra østsiden av Langvandet hvor barnet skulle føres til kirken på Skjerstad for den hellige handlingen. Det var vinter og følget ble overrasket av uvær på ferden. Følget kom seg frem til Saltdal der barnet ble døpt. Da barnet tilhørte Skjerstads Herred så ble dåpen meldt til, og registrert i Skjerstad sogn.
       Også ved gravferder hvor den avdøde skulle bringes med på den lange ferden ble nok den reisen slitsom. Vi vet at den første rydningsmannen fra Langvandsdalen ble gravlagt på Skjerstad da han døde i 1854.
       Etter at gruvedriften tok til i 1887 med en påfølgende stor tilstrømning av mennesker til stedet syntes det vel derfor fra først av som noe av det mest nødvendige var å finne et egnet område for en kirkegård ved Langvannet.

       Fra historien ser det ut til at man lokalt entes om et egnet sted til å anlegge en kirkegård på, for etter søknad ble det "ved høyeste resolusjon av 23. september 1893" gitt tillatelse til å anlegge en kirkegård ved Lomi elv. Om kirkegården var planlagt på Fagerli - eller på Sandnessiden av elva er ikke kjent. Trolig var det på Sandnessiden der rydningsbruket på Sandnes hadde sin slåttemark som de omtalte som "Lomienga".
Med den rivende utvikling bergverket den gang hadde så skiftet bildet rundt Langvandet stadig. Da denne tillatelsen ble gitt så hadde bergverksselskapet andre planer for anvendelse av det tidligere omsøkte området enn det å anlegge en kirkegård der. Der ble det jo senere bygget en vinkelstasjon på taubanen inn til Fagerli, og sannsynligvis også ei torvbrakke som bolighus for de ansatte som arbeidet på taubanen.
       Et annet område måtte finnes og man fant ett.

       Den 21. juli 1894 uttalte "høyeste resolusjon" seg igjen om kirkegård i Langvandsdalen og nå var ordlyden at kirkegård "nådigst kunne tillades anlagt paa en dertil utseet tomt af gården Fagermos grund ved Langvandet".

       Denne siste uttalelsen kan nok ha kommet som følge av det vedtaket som tidligere var fattet av gruveselskapets styre på møte i Furulund den 1. juli 1894 hvor det heter:
"Kirkegaard anlegges mellom Granheia og Fagermo paa et dertil igaar utsett sted og ingjærdes med ståltråd etter haanden med Sten." Videre står det i styrets vedtak: "Den til driftslasarett benyttede barakke opsettes som likhus."

       Kirkegården ble tilrettelagt av gruveselskapet som omtalt på styremøtet foran og den ble innvigd den 21. oktober 1894 av Prost Holter, Bodin assistert av Sogneprest Amundsen, Skjerstad og Stiftskapellan Rynning, Sulitjelma.

       Stiftskapelan Rynning var da kommet til Sulitjelma den 1. september 1894 som den første prest på stedet. I tillegg til Sulitjelma skulle han også ha fiskeværsbetjening i Berlevåg, Finnkongkjeilen og Makkaur. Hans fravær til fiskeværene gjorde at jordfestelse av de begravde i Sulitjelma de første årene ble utført når Rynning var tilbake i Sulitjelma mellom sine øvrige betjeninger i fiskeværene eller at Sogneprest Amundsen var i Sulitjelma. Først etter at Rynning hadde forlatt stedet i 1899 og res. kapellan Kjerval Bull-Hansen hadde overtatt prestegjerningen på stedet (alt uken etter at Rynning forlot Sulitjelma, skriver Rynning i 1949) ble jordfestelsene nå utført samtidig med begravelsene.

       Første begravelse på kirkegården fant sted den 2. desember 1894. Fra den gang og fram til våre dager er så denne kirkegården blitt benyttet som det siste hvilested for mange. Hittil er den siste gang benyttet ved nedsettelse av en urne den 30. mai 2005.

       Den gang kirkegården ble anlagt ble det også oppført et bårehus på kirkegården som omtalt på det nevnte styremøte foran. Bårehuset ble bygget på vestsiden av kirkegården der sannsynligvis også inngangsporten til kirkegården var anlagt. At jeg nevner at inngangen til kirkegården var mot vest begrunner jeg med at det i dag sees rester av en vei opp til venstre når man kommer utover mot kirkegården fra Hundhammeren. Restene av en oppgang fra vannet kommer også til denne veien som går bak kirkegården. Den bygningen som først ble bygd viste seg i ettertid å være for liten. Bygningen ble derfor i 1903 utvidet og fikk fra samme året funksjonen av å være et kapell.

       I 1906 fikk man tillatelse til å utvide den eksisterende kirkegård.

       Når man i ettertid ser på kartet over denne første kirkegården så er Felt B et område hvor det mangler den orden i rekkene av graver man forventer å finne på et slikt sted. Årsaken til denne nokså forvirrende plassering av de enkelte graver og mangelfull nummerering er ikke kjent, men de kan ha vært flere. For de andre feltenes vedkommende synes de enkelte gravers plassering å være slik man forventer det på en kirkegård. Der hvor grunnen består av et område av kompakt fjell er det en "åpning i rekken av graver", likevel er gravenes fortløpende nummerrekkefølge fulgt.

       Da også denne utvidelsen nærmet seg å bli fult besatt, ble det nok en gang spørsmål om en ny utvidelse eller muligens et nytt kirkegårdsanlegg. Et tilbud fra gruveselskapet om Hellarmotangen som sted for ny kirkegård ble behandlet av kirketilsynet. Men kirketilsynet var ikke stemt for Hellarmo. Kirketilsynet anbefalte enten utvidelse av den allerede eksisterende kirkegården eller en ny kirkegård anlagt ved Granheibukta. Også Glastunes ble nevnt som et mulig sted for den nye kirkegården. Et menighetsmøte gikk med 50 mot 1 stemme inn for Hellarmotangen som det neste stedet for kirkegård. Da under forutsetning av at gruveselskapet ga fri transport for lik og likfølge og at det ble oppført et venetrom på stedet. Men da verkets direktør ikke kunne gi et slikt skriftlig bindende løfte for framtiden, frafalt menighetsrådet planen om Hellarmo som sted for den neste kirkegården. Til slutt entes man om en kirkegård med likkapell ved Kisthammeren.

       Man fikk Kirkedepartementets godkjennelse til plasseringen og den 14. november 1920 ble denne kirkegården innvigd.

       Den første som ble gravlagt her, på det som var bestemt å skulle bli den nye kirkegården var lærerinnen Anna Støbseth, den 8. oktober 1920. (Denne gravleggingen ser ut til å ha blitt gjort ca tre uker før kirkegården var blitt innvigd.)
       Nok en begravelse ble utført på kirkegården den 5. desember 1920. Det var en gutt som da ble gravlagt, Tomas Eugen Olsen var sønn av kjører Andreas Olsen, Fagerli. Hans grav er i dag merket med et kors av tre, uten navn i veikanten til høyre når man kommer inn gjennom den nye porten til kirkegården.

       Den første reguleringsplanen for den nye kirkegården ble vedtatt og iverksatt i 1923. Gjennomføringen av dette arbeidet på kirkegården var det Sulitjelma Ungdomslag som besørget. Planen omfattet inndeling av kirkegårdsarealet i et nett av veier slik at kirkegården ble inndelt i flere felt. Inngangen til kirkegården ble da anlagt gjennom en portal av tre midt på den langsiden som gikk langs veien fra Fagermo til Sagmo og Jakobsbakken. Ved øvre ende av denne inngangsveien lå kapellet. Rundt den nye kirkegården ble det samtidig også anlagt et stakittgjerde.

       Kapellet som var bygget for denne kirkegården viste seg å være for lite og det ble utvidet i 1931. Utvidelsen besto av at det ble bygget et klokketårn mot øst og et sideskip med alter mot syd. I forbindelse med denne utvidelsen ble det gitt som gave til kapellet et orgel og en klokke av ing Carlson (Gruv-Kalle) og frue. Det ble også gitt en lysekrone av Martha Persson Henning (Konsulens datter). Lysestaker til alteret ble arbeidet av Olaf Nicolaysen og forært til kapellet, samt en del andre ikke nevnte gjenstander. Kapellet ble innvigd den 6. desember 1931.

       Fra tidligere av, var det av en kvinneforening her på stedet som på denne tiden samlet inn penger til en bårevogn som skulle trekkes av hest og uniform til kusken.

       Omkring 1947 ble det for kirkegården opprettet et blomsterfond. Tanken bak dette fondet var at det ved begravelser kunne gis et pengebeløp til fondet i stedet for å gi en krans til båren. Pengebeløpets størrelse ble antydet til et beløp som for en krans. Fondets midler skulle så benyttes til forbedringer og forskjønnelse av kirkegården. Det første beløpet til dette fondet kom inn ved nedsettelsen av fru Klara Carlson og hennes sønn Arne Carlsons urner. Begge døde i 1947. Pengene som kom til fondet er senere anvendt til legging av en vannledning frem til kirkegården.

       Sommeren 1958 startet et forskjønningsarbeid av kirkegården. Budsj. Kr 40.000.-. I det vesentligste kan man si at dette arbeidet besto av at alle betongkarmene over gravene ble fjernet og at gravminnene som til da hadde hatt skriftsiden vendt mot øst ble snudd slik at skriftsiden nå vendte ned mot vannet. Samtidig ble områdene ved gravene planert og tilsådd. Stakittgjerdet rundt kirkegården ble utskiftet med et lavere, mindre dominerende gjerde.
       Inngangen til kirkegården ble også flyttet til kirkegårdens kortside, vendt mot Fagermo samtidig som veien til den nye inngangen ble omlagt med en rundkjøring foran denne. Det ble murt opp port-stolper av skifer ved inngangen til kirkegården som nå fikk en dobbel smijernsport. For gående ble det anlagt en smalere, åpen adgang ved siden av hovedporten. På begge sider av inngangspartiet ble det murt opp et gjerde av skifer i lik lengde til begge sider ut fra hovedporten.

       I 1959 anskaffet Sulitjelma kirkeforening en gravferdsvogn til å trekke etter bil for bruk ved begravelser.

       Fra 1962 ble alle begravelser flyttet fra kapellet på kirkegården til da å bli foretatt fra kirken. Hovedårsaken til denne endringen var at kapellet var for trangt, det var dårlig luft og en begravelse der kunne rett og slett oppleves som fysisk ubehagelig. Mange syntes også det var ubehagelig, slik kapellet var innredet, at de pårørende ble satt som på utstilling fremme i sideskipet ved begge sidene av båren foran alteret. Også oppfatningen av klasseskille ved begravelser var nok ett av momentene ved denne endringen ved begravelser. Presten vår den gang, Johannes Berg har i ettertid uttalt: " Jeg ville ikke at det skulle oppleves som forskjell på folk, og jeg tror alle ble fornøyd da vi gikk over til å bruke kirken ved alle begravelser." Etter at denne ordningen var blitt innført ble det gamle kapellet benyttet som lagersted for utstyr og verktøy til bruk ved arbeidet på kirkegården. Bygningen ble også benyttet som oppholdssted for de som var beskjeftiget med arbeider på kirkegården.

       Det gamle kapellet brant ned til grunnen 14. juni 1986. Alle utsmykninger som var samlet i kapellet gikk da tapt ved denne brannen.

       Elektrisitet var tidligere lagt fram til kirkegården i 1968 av gruveselskapet. Denne tilførselen ble i 1990-årene forsterket for at man kunne benytte teletiner ved graving av graver i vinterhalvåret. Før dette benyttet man ordningen med et vist antall oppgravde vintergraver for den kommende vinter.

       Et nytt kapell ble bygget etter en del "om og men". Kapellet som ble bygget lengre vest enn den plassering det gamle tidligere hadde, fikk tilnærmet den samme form og utseende slik det gamle kapellet hadde.
       I beretningen for Kirkens 100 år i Sulitjelma fremgår det at både teknisk etat og kulturstyret i Fauske kommune sto fast på at den nye bygningen skulle brukes som redskapsskuer. Men 15. mars 1995 var en kapellforening etablert i Sulitjelma med 4 driftige damer i spissen. "Snart hadde damene samlet inn kr 66.000,- i et lokalsamfunn som støttet fult opp om foreningens arbeid. Stoler, gardiner, lysglobe og alter var på plass i løpet av neste høst". Alteret var laget av malmsteiner fra stedets gruveganger, mens sokkelen var av tre. Begge deler var laget av to lokale håndverkere. Det ble lagt inn elektrisitet i det nye kapellet for belysning og oppvarming. Kapellet ble innvigd den 11. oktober 1996.

       Etter at det nye kapellet ble reist er det flere som igjen har ønsket og fått den kirkelige handling ved begravelser utført fra kapellet. Også Gudstjenester og Barnedåp er hittil blitt utført i kapellet.

       I tidligere år er dagens kirkegård blitt utvidet i 1967, 1970 og 1990?

       Et permanent redskapshus er bygget og ble tatt i bruk i 2005. Dette til erstatning for den gamle brakka som tidligere var hensatt mellom kirkegårdsgjerdet og Stordalsbekken og som i de siste årene har hatt funksjonen som redskapbod.

       En fjerde utbygging av kirkegårdsanlegget i Sulitjelma er også gjennomført, vest for Stordalsbekken. Ved denne utvidelsen er det satt av 600 gravplasser og 60 urneplasser. Denne utvidelsen ble i oktober 2009 første gang tatt i bruk som gravsted.

       Det er også montert belysning langs hele kirkegårdens hovedvei, også langs veien som går gjennom den siste utvidelsen.

       Den fjerde og hittil siste utvidelsen av kirkegården ble vigslet den 10. september 2006 av Prost Bjørg Helen Finnbakk, Fauske assistert av Sogneprest i Sulitjelma og Valnesfjord Thor Arne Ervik Johansen.

Etterord.
       På kirkegården fra 1920 ble det den 26. november 1947 gravlagt levningene av to navnløse menn i en felles grav, funnet i området ved Jottavarre en av de første dagene av juli 1947 (Den 4. juli). Jordfestelsen fant sted ved en enkel anledning, den 30. november s.å.
       Senere samlet Sulitjelma Faglige Samorganisasjon inn penger til et felles gravminne for de to. Beklageligvis er årstallet for denne hendelsen blitt satt til 1946 på gravminne og ikke 1947 som er det riktige årstall.