FRA FOLKETS HUS
TIL SULITJELMA SAMFUNDSHUS A/L

Av Andreas Spjelkavik.

Da Sulitjelma Arbeiderforening var blitt en realitet etter møtet på Langvannsisen i 1907, meldte behovet seg for å få adgang til et lokale hvor de kunne avholde sine møter i tiden fremover. All bebyggelse på stedet tilhørte den gang den andre parten i arbeidslivet, men et sted måtte den nystiftede fagorganisasjonen få avholdt sine møter. "Det stedlige styret" som ble navnet til Sulitjelma Arbeiderforenings arbeidsutvalg bestod etter hvert av i alt 26 representanter, så brakkerommene var nok i minste laget for en slik virksomhet. Dessuten ville man neppe få avholdt møtene uten forstyrrelser fra de øvrige beboerne, og "friskiftet" skulle jo ha sin kvilestund mellom de enkelte arbeidsøktene. Arbeidsutvalget hadde vedtatt at det skulle avholdes et møte hver 14. dag, og ved behov ble møtene avholdt med kortere mellomrom.
At utvalget ble såpass mannsterkt ble vedtatt alt fra starten av da Hans Berntsen var med å tilrettela den fremtidige arbeidsformen for fagorganisasjonen i Sulitjelma. Arbeidsutvalget skulle bestå av de enkelte foreningers formenn med en representant i tillegg. Fra først av var det stiftet foreninger for Furulund, Charlotte, Sandnes, Giken, Hankebakken, Hanken Fagerlid, Jakobsbakken, Sagmo og Furuhaugen. Berntsen stiftet Fineidets losse- og lasteforening i slutten av februar, mens Martin Tranmæl og O. K. Sundt fikk stiftet foreninger på Hellarmo og Sjønstå i midten av april.

Det fantes den gang to større forsamlingslokaler i Sulitjelma. I Furulund lå det nyreiste festivitetslokalet. Bygget lå i Sulitjelmas vestlige ytterkant og var tatt i besittelse av "mellomlederne" i bedriften, dvs. stigre, formenn og butikkfunksjonærer og bygningen syntes derfor å være lite egnet som lokale for fagforeningsmøter. Det andre lokalet, som bedriften også hadde støttet økonomisk under byggingen, var losjebygningen i Charlotta. Dette huset lå "midt i" Sulitjelma, og ble styrt av en nøytral organisasjon - Losje Sulitjelma. Derfor syntes dette å være det best høvelige til Det stedlige styrets virksomhet. Styret hadde derfor, før sitt 6. møte den 24. mars, henvendt seg til dir. Knudsen med spørsmål om å få leie et av losjens forværelser. Direktøren hadde ingen innvendinger dersom losjeforeningen ønsket fagorganisasjonen som leietaker. Det var derfor, forut for nevnte møte, sendt søknad til Losje Sulitjelma om leie av et egnet møterom, men svar på søknaden forelå imidlertid ikke til møtet denne dag.
Til det påfølgende møte, den 7. april, forelå det svar på søknaden. Losje Sulitjelma var villig til å leie ut et rom til organisasjonens møter. Rommet kunne også disponeres under eventuelle fremtidige arbeidskonflikter. Husleien for hvert enkelt avholdt møte var satt til kr. 5,-. (Det må nevnes at timelønnen for fagorganiserte senere samme år ble, avhengig av arbeidets art, satt til fra kr. 0,275 til kr. 0,45 pr. time.) Dette tilbudet godtok Det stedlige styret under forutsetning av at de fikk avholde sine møter uforstyrret. Men 14. april var det igjen kommet et brev til Det stedlige styret fra Losje Sulitjelma. Losjen meddelte i dette brevet at de nå hadde satt ned husleien til kr. 3,- pr. møte.

Den husleien som Losje Sulitjelma forlangte syntes nok å være i høyeste laget for de nystiftede foreningene. På styrets møte den 7. april 1907 tok man opp tanken om bygging av et felleslokale for fagorganisasjonen i Sulitjelma. Det ble derfor utpekt en komite, bestående av Helmer Olsen, Jørgen Ingebrigtsen og Ole Vesterlid til å forhøre seg med dir. Knudsen om tomt til et eget hus for fagforeningene i Sulitjelma. Henvendelsen til direktøren ga nok ingen grunn til stor optimisme. Spørsmålet om en tomt på stedet måtte forelegges bedriftens direksjon i Helsingborg til avgjørelse. Det kan også se ut som om dir. Knudsen overfor komiteen hadde antydet at søknaden ville bli avslått, for på styremøte den 26. april besluttet man å tilskrive den "socialdemokratiske stortingsfraction" og be denne foreta en undersøkelse for å få fastlagt hvilke tomterettigheter som var gjeldende for Sulitjelma.
Til styremøtet den 27. april forelå svaret fra Helsingborg. Direksjonen avslo styrets søknad om tomt til et hus for fagorganisasjonen. Dette ble begrunnet med at "Bolaget" hadde som prinsipp ikke å tildele byggetomter til private på bedriftens områder. Dermed ble de fagorganiserte henvist til fortsatt å benytte losjelokalet til sine store og små arrangementer. Slik ble det i mange år fremover.

I 1913 ble tanken om å bygge et Folkets Hus igjen tatt fram. Året før hadde man etter årelang kamp greid å skaffe tomt til en kooperativ forretning i Sulitjelma. Så nå gjaldt det også for andre å smi mens jernet var varmt. Det stedlige styre utpekte en komité som fikk i oppdrag å fremskaffe en plan med et for stedet tjenlig Folkets Hus. Komiteen skulle også gi et overslag over omkostningene for det planforslaget som den ville fremme. Og sist, men ikke minst viktig; komiteen skulle også legge fram forslag til løsning av den finansielle delen av prosjektet. Komiteen som ble utpekt besto av Hans Hamnes, Daniel Rødset, Marius Bendiktsen, Alfred Brandt og Julius J. Moljord.
Komiteen gikk straks i gang med å planlegge bygging av et Folkets Hus i Sulitjelma. Tegninger av et slikt bygg ble verkets ingeniører invitert til å utføre. Det ble utlovet kr. 100,- til den som fikk sitt forslag antatt. "Konkurransen" ble vunnet av ing. Ydstie som fremla det utkastet komiteen bestemte seg for å gjennomføre. Etter å ha innhentet et anbud på byggearbeidene ville et slikt bygg koste kr 30.000 ferdig oppsatt, da uten grunnmur. Komiteen la videre frem planer for et landsomfattende lotteri for å skaffe penger for å kunne realisere bygget. Planen var å legge ut til salg 120.000 lodd á kr. 0,50. I dette lotteriet skulle det være gevinster til en samlett verdi av kr. 30.000,-. Den overskytende inntekt av lotteriet, kr. 30.000,- skulle tilfalle byggesummen. Komiteen ville selv administrere lotteriet vederlagsfritt.
Før komiteen tok fatt på sitt arbeid hadde den hatt forbindelse med Arbeidernes faglige Landsorganisasjon. Det ble der spurt om lovligheten og om fremgangsmåten for et slikt stort lotteri. Arbeidernes faglige Landsorganisasjon hadde da besvart spørsmålet med at det var ingen fare med å starte et lotteri av denne størrelse og de anbefalte lotteriet gjennomført. Arbeidernes faglige Landsorganisasjon hadde selv, drevet lignende lotterier og intet hørt. Dessuten skulle jo loddene bare selges av fagforeninger til deres egne medlemmer og da kunne politiet ikke forby et slikt lotteri.
Nødvendig antall lodd ble bestilt i trykkeriet til "NY TID" i Trondheim, og trekningen ble bestemt å skulle være i august 1914. Alt var godt tilrettelagt og komiteen begynte å sende ut loddene i oktober 1913. Det måtte ha vært inspirerende for komiteen at lotteriet gikk så godt som det i virkeligheten gjorde den første tiden. Utsolgte loddbøker kom i retur, og til dels kom det nye rekvisisjoner fra en del foreninger.

Men så kom tilbakeslaget. Til generalforsamlingen i Det stedlige styret i 1914 var det innvalgt til dels mange nye representanter. Disse hadde et helt annet syn på "Folkets Hus - komiteens" arbeid enn hva styrerepresentantene fra 1913 hadde hatt. Flertallet i det nye representantskapet var av den oppfatning at komiteen i sitt arbeid var gått langt ut over det mandatet de var gitt. Det ble hevdet at det arbeide komiteen til da hadde utført kunne påføre fagforeningene i Sulitjelma ubotelig skade. Eneste måten å råde bot på de til da påståtte skadeverkene var å trekke lotteriet tilbake ble det hevdet av lotteriets motstandere. Med knapp margin vedtok så generalforsamlingen at lotteriet skulle stanses, for som det ble uttalt: "Å redde det som reddes kunne". Pengene for de lodd som var solgt skulle tilbakesendes de respektive fagforeninger over det ganske land. Det som var gått med av utgifter til komiteens arbeid skulle utredes av Det stedlige styrets kasse.
Dette var et hardt slag for komiteens medlemmer. De var til stede på generalforsamlingen og deres uttalelser i debatten var ikke nådige. Etter at generalforsamlingen var over møttes komiteens medlemmer og de besluttet å gjøre en direkte henvendelse til de enkelte fagforeninger i Sulitjelma og legge frem sitt syn på generalforsamlingens vedtak. I denne henvendelsen het det også bl.a. at lodder fortsatt ville bli lagt frem for salg inntil de enkelte fagforeninger på stedet ga sin tilslutning til Det stedlige styrets vedtak om å stanse lotteriet. Komiteen uttrykte håp om foreningenes støtte til sitt videre arbeid, og slik støtte fikk de til fulle.
Neste gang lotteriet var på dagsorden i Det stedlige styret forlot de representantene som tidligere hadde stemt for å trekke tilbake lotteriet dette møtet. Men de berørte foreninger som hadde motstandere av lotteriet erstattet motstanderne med valg av nye representanter, eller de faktisk tvang representantene til å fortsette, men nå med et endret syn på lotteriet. Det hele endte med en feide mellom stedstyrets medlemmer fra 1913 og de nyvalgte fra 1914, en feide som faktisk Norsk Arbeidsmandsforbund måtte megle til fred i.
Etter dette skulle man tro at det ble stille omkring lotteriet. Men en av de som ved sin stemmegivning om lotteriet i styremøte hadde lidt nederlag anmeldte lotteriet til lensmannen. Dermed kom lensmannen og tok beslag i lotteriet med den begrunnelse at det var ulovlig. Komiteen protesterte mot dette og hevdet at loddene bare ble solgt gjennom fagforeninger til organiserte medlemmer. Dette kunne jo ikke lensmannen benekte, men da denne påstanden ikke var nevnt verken på loddsedlene eller noe av lotteries øvrige materiell, mente han at man ikke hadde garanti for at loddene ikke ble solgt til andre.
For å få lotteriet i gang igjen måtte komiteen tilskrive alle landets politikamre å be om tillatelse til salg av lodder i de enkelte politidistriktene. Dette arbeidet tok tid, og først i august 1914 da lotteries trekning fra først av var planlagt å skulle finne sted, kunne man begynne å selge loddene igjen. Så kom krigsutbruddet i 1914, og pengene sluttet å sirkulere blant folk. Det ble søkt om å få utsatt trekningen til 1916.
Et spørsmål var ikke avklart da man bestemte seg for å bygge et Folkets Hus i Sulitjelma. Hvor skulle huset reises? Gruveselskapet som i utgangspunktet var uvillig til å avstå tomteplass tilbød tomt ved munningen av stoll 6 i Charlotta. Men Sandnes arbeiderforening protesterte iherdig. Foreningen mente at et Folkets Hus ikke kunne ligge lengre vest enn ved skolen. Andre forslag om stedsvalg for plassering av bygget var blant annet Kirkebakken, Reesehammeren og i Charlottadalen. Som vi vet ble det bygget senere reist ved munningen av stoll 6 i Charlotta.

Lotteriet som startet i medvind, og som fra først av så ut til å bli en fulltreffer økonomisk sett, ble en fiasko. Dette på grunn av intern uenighet og krangel mellom de ulike fagforeninger i Sulitjelma. Da trekningen ble avholdt i 1916 var ikke mer enn knapt halvdelen av loddene solgt slik at lotteriet bare innbrakte omkring kr. 10.000,- til lotteries opprinnelige formål. En del av gevinstene ble ikke avhentet til fastsatt tid, og tilfalt derfor lotteriet. To basarer ble senere avholdt, hvor de ikke avhentet gevinstene ble solgt og det innbrakte totalt kr. 7.000,-. Derved ble lotteries samlede overskudd kr. 17.000,-. Dette var jo 13.000 kroner mindre enn det som var forutsett da man startet arbeidet med lotteriet tre år tidligere. I den tiden som var gått med krangling om lotteriet generelt og tomtespørsmålet spesielt så hadde det vært en større prisstigning i Norge. Prisstigningen var årsak til at anbyderne fra 1913 nå frafalt sine anbud om bygging av et Folkets Hus. Dermed så ikke byggekomiteen seg i stand til å få reist et bygg som tidligere planlagt, på det daværende tidspunkt.
Byggekomiteen ble derfor løst fra sitt verv og Politimesteren i Bodø utnevnte Helmer Olsen, Alfred Brandt og Marius Bendiktsen til å bestyre lotteries midler videre fremover.

Da Det stedlige styret foreløpig ga opp sitt arbeide med å fremskaffe et forsamlingslokale tok Sandnes arbeiderforening sammen med to andre aktører opp tanken om å skaffe seg et lokale for egen regning. Tanken ble forsøkt realisert i Lomibakken. Huset lå med sin plassering lite sentralt til og som felleslokale for fagforeningene i Sulitjelma var denne bygningen for liten. Da det senere ble nedgangstider med innskrenkninger viste det seg at huset var for stort for Sandnes arbeiderforening med sine samarbeidspartnere. Foreningene greide ikke å få fullført byggingen eller å vedlikeholde det som til da var bygget og tatt i bruk. Det stedlige styret vurderte en tid å kjøpe bygningen for så å flytte den til en mer sentral tomt for der med dette som grunnlag å bygge opp et større hus. Men etter en nærmere vurdering gikk man bort fra den tanken. Huset ble senere solgt til et ungdomslag i Misvær, hvor det var i bruk som "lokale" inntil Misvær fikk sitt samfunnshus. I dag er bygningen i bruk som snekkerverksted.
På den tomten i Lomibakken hvor huset sto ble det senere anlagt et tennisbane som det ennå vises rester av. Som et apropos kan det nevnes at huset her i Sulitjelma fikk klengenavnet "Aspmo-kjerka", oppkalt etter Hans Aspmo som var en foregangsmann for dette bygget.

Vendepunktet i forhold til et Folkets Hus i Sulitjelma kom i 1925. Normalt når noen fyller år, får den som har bursdag gaver, men den gang ei. Daværende direktør ved bedriftens hovedkontor i Göteborg, Claes Andersson skjenket i anledning sin 50-årsdag i 1925 Nkr. 10.000 til fagorganisasjonen i Sulitjelma. Pengene var øremerket til et Folkets Hus på stedet.
Sulitjelma Arbeiderforening med det stedlige styret fra den gang da ideen så dagens lys var i februar 1917 avløst av Sulitjelma Faglige, Kooperative og Socialdemokratiske Samorganisasjon. (Fra 1936 Sulitjelma Faglige Samorganisasjon.) Det ble nå nødvendig å ta opp sammensetningen for en ny arbeidskomité. Helmer Olsen var på denne tiden avgått ved døden. Komiteen fikk nå følgende sammensetning; Alfred Brandt (form.), Bernhard Dobakk, Julius Leivset, Hans Furnes, Hermann Hansson og Peder Høgset. Hans Furnes deltok i det forberedende arbeidet i komiteen. Senere ble han opptatt på annet hold og dermed forhindret i å delta i det videre arbeide.
Ing. K. J. Tangen ble benyttet som teknisk rådgiver for de byggearbeider som nå ble igangsatt. Først av alt måtte ing. Ydstie´s tegninger forandres en del. Det ble tidlig klart at det huset som var planlagt bygget i 1913, ble for kostbart å realisere i 1925. Byggets lengde ble derfor avkortet med 3 meter, samtidig som inngangspartiet og innredningen i første etasje ble forandret. Dermed ble det på nytt ulyst til anbudskonkurranse for byggearbeidene, og denne gangen var det Byggmester Rognan fra Bodø som fikk tilslaget for kr. 60.000,-. I denne summen var alle trearbeidene og tegelsteinsmuringene tatt med. Likeledes var også alle leveranser av trematerialer, dører og vinduer medregnet i anbudet.
Husets grunnmur ble anslått til å koste kr. 10.000,-. Grunnmuren skulle reises på dugnad av Sulitjelmas egen befolkning. Og igjen viste det seg at når man står samlet og løfter i flokk så gir det de beste resultatene. "Hele Sulitjelma" deltok i det dugnadsarbeidet som nå ble satt i gang. Lasting av sand på jernbanevognene ble på Sjønstå utført av medlemmene i Sjønstå Arbeiderforening. Alle grøfter til og fra byggetomten ble gravd ut av jordarbeiderne. Rørleggerarbeidene ble utført av medlemmene i jernarbeiderforeningen. De elektriske installasjonene var det medlemmer av elektrikerforeningen som utførte. Medlemmer av bygningsarbeiderforeningen laget alle benkene til huset. Det var 225 sitteplasser i "Storsalen" som ble husets storstue med både scene og galleri. Alle materialer som kom til byggeplassen ble losset og tatt vare på gratis av medlemmene. Alle elektriske ovner som ble montert i bygget var en gave fra gruveselskapet, og Sulitjelma Kooperative Selskap skjenket dekketøy til huset til en verdi av kr. 4.000,-. Alle foreninger med sin medlemmer sto nå sammen og gjorde en innsats på det området hvor de best kunne tjene saken. Det hele ble galant ledet i havn av byggekomiteen. Da dette storstilte arbeidet tok til hadde man kr. 27.000,- til rådighet. Huset, ferdig bygget var beregnet å koste i alt kr 70.000,- ferdig oppsatt på grunnmur.
For å dekke det resterende ble det tatt opp et lån på kr. 10.000,- i Arbeidernes faglige Landsorganisasjons Folkets Hus Fond. Man oppnådde også å få et lån i Riksforsikringsanstalten på kr. 25.000,-. Dette lånet var det verkets norske juridiske rådgiver R. M. B. Schjølberg som fikk i stand, og gruveselskapet stilte som kausjonist for lånet. Det ble også gitt et rentefritt lån av Sulitjelmas befolkning. I form av obligasjoner, pålydende kr. 10,- kom det inn kr. 6.220,- til byggeformålet.
Det er gjennom årene siden den gang blitt fortalt for etterslekten at det var de fagorganiserte som kjøpte alle obligasjonene, ingen nevnt, ingen glemt. Men to av kjøpere som aldri ble nevnt i denne sammenheng bør likevel i dag nevnes. Det var bedriftens direktør, Andreas Quale, som kjøpte 10 og gruvesjefen, Fredrik Carlsson, som kjøpte hele 50 obligasjoner som støtte til bygging av et Folkets Hus i Sulitjelma. Det er navn som fremkommer i oversikten om kjøperne av obligasjonene.

Dermed ble huset ferdig og kunne tas i bruk 1. mai 1926. Det var da gått 19 år og 3 uker siden tanken om et eget felleslokale for fagorganisasjonen i Sulitjelma var lagt frem første gang på møte i Det stedlige styre den 7. april 1907. Det var et praktbygg som nå ble tatt i bruk. Festtalen som ble holdt ved åpningen var det formannen i Norsk Arbeidsmandsforbund Johs. M. P. Ødegård som holdt.
Utenom i Trondheim var det ikke bygget et større Folkets Hus nordenfjells enn det som ble reist i Sulitjelma. Det var ment som, og det ble stedets kulturelle sentrum. Høsten 1926 flyttet stedets kino inn i bygget med faste forestillinger. Sang og musikklivet fikk her sitt faste tilholdssted. Likeledes kom det meste av møteaktivitetene i Sulitjelma til å foregå i dette bygget. Det ble startet kafedrift under vanskelige forhold i bygningen høsten 1926. Huset var ikke beregnet for slik permanent drift og det manglet utstyr til slik virksomhet, noe det ble rettet på ved en senere utbygging i slutten av trettiårene.

Etter at det mann og mann imellom i flere år var blitt snakket om alle manglene Folkets Hus var belemret med, inntraff det forandringer fra våren 1938. Foran møtet den 19. april hadde styrets formannen gjort en henvendelse til en av bedriftens ansatte, ing. Jakob Meidell med forespørsel om han ville gi et utkast til utbygging av Folkets Hus.
En eventuell utbygging skulle omfatte følgende:

1. Storsalen utvides
2. Idrettslokale
3. Større kafelokale med kjøkken
4. Melkeutsalg med kjølerom
5. Leilighet med kontor til bestyrerinnen
6. 3 pikeværelser og felles stue
7. ca. 2 møtesaler og 2 kontorer
8. Lovlig nødutgang fra kinolokalet med dobbel dør

På styremøte den 21. april deltok Meidell. Han la frem forslag om et tilbygg på 10 x 16 meter langs husets østre del mot syd. I husstyret var det stor uenighet om Meidells forslag. Flere av stedets fagforeninger gikk også sterkt i mot forslaget da det senere ble fremlagt for uttalelse. Ubyggingen ble heller ikke godtatt av gruveselskapet på grunn av den korte avstand det da ville bli mellom bygningen og jernbanetraseen.
Dermed søkte man andre løsninger og på styremøte den 29. mai deltok Byggmester Rognan, Bodø. Styret la frem sitt ønske om en utbygging av Folkets Hus og sammen foretok partene en befaring av huset og tomten utenfor bygningen. Etter dette framla Byggmester Rognan, til styremøte den 28. juni, en plan for utbygging av huset.
I hovedsak kan det sies at hans forslag omhandlet to utbygginger av huset. I vest skulle det bygges et tilbygg som omfattet et idrettslokale. I østre ende foreslo han å lage et tilbygg som i hovedsak skulle romme en kafé. Begge tilbygg skulle være utformet i samme utvendige stil som den opprinnelige bygning med valmtak og stående kledning. Det kan se ut som hans forslag virket å være for pompøs for styret. Heller ikke dette forslaget falt i god jord og Rognan påtok seg å fremlegge et nytt utkast til neste dag.
Til styremøte den 29. mai hadde Rognan utformet et endret forslag etter møtet den foregående dag. Han hadde nå også konferert med husets bestyrerinne om sitt nye utkast og hun hadde sagt seg fornøyd. Hans forslag nå var et tilbygg på 184 kvm. i husets hele bredde med innredet kjeller påbygget tre etasjer. Rognan var ved et overslag kommet til at en utbygging som fremlagt ville komme på omkring kr. 28.500,-. En nærmere beskrivelse med spesifikasjoner ville foreligge senere.
Dette var et forslag til utbygging uten at det innbefattet rom for idrettsaktiviteter, noe Giken gruvearbeiderforening ikke kunne godta. Men, dersom idretten kunne benytte storsalen til sine aktiviteter så kunne gruvearbeiderforeningen akseptere dette forslaget. Sulitjelma Bygningsarbeiderforening kunne ikke gå inn for det fremlagte forslaget. De begrunnet sitt standpunkt med at romløsningen ikke var tilfredsstillende og ikke minst viktig, den arkitektoniske utformingen var så stygg at tilbygget aldri måtte gjennomføres.
Ved avstemming vedtok styret med 4 mot 1 stemme at en utbyggingen skulle gjennomføres etter de sist fremlagte planer.
Etter denne avgjørelsen tok styrets formann telefonisk kontakt med en av stedets fagforeningsformenn som da befant seg i Oslo på et møte. De avtalte at vedkommende neste dag skulle oppsøke Arbeidernes Landsbank og der søke om et lån i en størrelse som var nødvendig for å gjennomføre den planlagte utbygging.
13. juni var styret i forhandling med verkets direktør om hvorvidt bedriften ville stille som garantist for den planlagte bygging og at man senere ble innvilget fri frakt av byggematerialer fra Finneid og opp til byggeplassen. Direktøren stilte seg positiv til begge deler.
8. august kom det melding fra et av styrets medlemmer, som samtidig også var styrets kasserer at han la ned sitt verv med øyeblikkelig virkning. Han begrunnet sitt standpunkt med å vise til utbygningens planløsning og utseende.
9. august ble byggekontrakten for byggingen undertegnet av partene.
10. august meldte Arbeidernes Landsbank at de hadde godkjent den garanti A/S Sulitjelma Gruber hadde gitt for byggelånet.

Videre kan man i styreprotokollen lese at styret den 20. oktober tinget to mann til å påføre bygget det første strøk med utvendig maling. En av stedets foreninger avholdt sitt juleball i den fremtidige musikk- og sangsalen tidlig i det nye året 1939 og den 1. mai 1939 ble kafeen åpnet for drift. Fortsatt var det arbeide som gjensto slik at det var håndverkere i bygget ennå en tid utover året.

Med 225 sitteplasser i storstua og en relativ stor scene kom det i løpet av årene også strømninger av kulturell karakter til Sulitjelma. Utallige er de ensembler som på sine turneer i vårt langstrakte land besøkte stedet. Det er vel ingen av de ledende norske scenekunstnere fra slutten av 20-årene og frem til slutten av 50-tallet som ikke en eller flere ganger har gjestet scenen på Folkets Hus. Jeg skal ikke nevne navn, men de var her de fleste. Også flere skandinaviske artister besøkte Sulitjelma. En av de siste, om ikke den siste som besøkte Sulitjelma av broderfolket var Carl Jularbo. På sin avskjedsturne gjennom Norge greide han nesten å fylle storsalen to ganger på samme dag! Det vil si at omlag 450 personer overvar hans forestillinger. Og alle som kom hit for første gang reagerte på utsmykningen som møtte dem på sene og i salen. Dekorasjonene på scenen og i salen ble utført av ingen ringere enn maleren Rudolf Krogh da huset ble bygd. Han utførte dette arbeidet for den nette sum av kr. 1.700,-.

Bestyrelsen av huset ble gjennom alle år utført av Arbeidernes Økonomiske Fellesorganisasjon, et representantskap som var utgått av stedets ulike fagforeninger. Representantskapet hadde et styre som foresto den daglige ledelse og drift. Det var trauste og dyktige tillitsmenn, men de var ikke det vi i dag vil kalle for økonomer. Foreninger og lag som soknet til fagorganisasjonen i Sulitjelma betalte nesten ikke leie for bruk av huset til sine gjøremål før først i 50-årene. Man var jo i eget hus! Utkomme til det mest nødtørftige vedlikeholdet fikk man med leieinntekter fra andre foreninger og lag. Da huset begynte å nærme seg 30-årsalderen var slitasjen blitt så stor at en omfattende restaurering hadde vært nødvendig. Da hadde et oppspart fond vært midlet, men det fantes ikke penger. Gruveselskapet og andre støttet opp, men det monnet lite.
Nå måtte man ta opp lån, noe det var vanskelig å svare renter og avdrag for.

I 1954 åpnet Sulitjelma Samvirkelag kiosk i husets første etasje. Det ga en liten fast inntekt. Av andre som benyttet huset over kortere eller lengre tid må nevnes en dame- og en herrefrisør som var her i flere år. Fauske forsyningsnemd hadde kontor her fra 1940 og så lenge det var restriksjoner på varer. Biblioteket lånte ut bøker fra et lokale i kjelleren på tilbygget. Fauske Meieri hadde sitt utsalg av melk i bygget, og en privat middelskole hadde undervisning på Folkets Hus så lenge skolen varte. A/S Sulitjelma Gruber ominnredet og brukte garderoben som suppekjøkken i 1943. Her ble det daglig kokt suppe til alle ansatte fra Finneid og opp til det høye fjell. Alle fikk hver dag en halv liter suppe av bedriften. Ellers var det bare kafeen som ga litt innkomme, sammen med sangkorene, musikkorpset og kinoen.
Et og annet omreisende teater eller en revyturne var også innom, men det monnet så lite. I en periode fra 1960 leide samvirkelaget kafélokalene og drev kafeen for egen regning, men de ga etter kort tid opp den geskjeften på grunn av lønnsomheten - eller rettere sagt mangel på lønnsomhet. Dette selv om leietakeren hadde eget konditori som leverte produktene til kafedriften.
Styret i Arbeidernes Økonomiske Fellesorganisasjon "kjørte en vinter" med møsbrømlefser en gang i uken, men så var stedets befolkning visstnok forsynt, for de uteble!
Dermed gikk det som det måtte gå - forfallet på Folkets Hus i Sulitjelma ble stadig mer synlig etter som tiden gikk.
Rundt 1950 oppsto tanken om en utvidelse av Folkets Hus med en kino- og teatersal blant befolkningen på stedet. Ønsket om en ny sal i forbindelse med huset ble til slutt så sterkt at Sulitjelma Faglige Samorganisasjon ved sitt utvalg i 1953 nedsatte en komite som skulle forsøke å utrede saken nærmere og komme med en innstilling. Fra først av gikk arbeidet i komiteen tregt, men den hadde en konferanse med daværende kommuneingeniør som resulterte i et grunnriss for tilbygg til Folkets Hus i 2 alternativer.
I 1955 fikk komiteen ny leder og det ble da litt mer fart i saken. Det kom i stand et par konferanser med bedriften om tomtespørsmålet, samtidig som spørsmålet om finansiering ble drøftet. Man var klar over at en utvidelse av huset med kino- og teatersal og restaurering av den gamle bygningen ville komme på et meget betydelig beløp. Det eksakte beløp var på det tidspunktet ikke mulig å fastslå, men fra faglig hold ble det antydet omkring 1 mill. kr.
Bedriften gikk med på i første omgang å bekoste arkitekt, slik at man kunne få et mer nøyaktig overslag på de planlagte arbeider. Bedriften signaliserte samtidig at den ville yte tilskudd til den fremlagte planen under forutsetning av at utbyggingen ville skje etter "samfunnshusprinsippet". Dette betydde at alle organisasjoner og institusjoner i Sulitjelma måtte slå seg sammen i et andelslag for den fremtidige utbyggingen samtidig som også stat og kommune ville komme inn i bildet. Fagorganisasjonens innskudd i et eventuelt andelslag ville da kunne bli det bestående Folkets Hus.
I oktober 1956 gikk komiteen ut til fagforeningene på stedet å fremla rapport om sitt arbeide til da, samtidig som de ønsket medlemmenes svar på om komiteen skulle fortsette sitt arbeid med sikte på en utbygging av Folkets Hus etter samfundsprinsippet. Tanken om et Samfunnshus på stedet var sådd.

På et folkemøte søndag 6. juli 1958 på Folkets Hus ble det nedsatt en Samfunnshuskommite som fikk i mandat å skaffe stedet et "nytt" forsamlingshus med det gamle Folkets Hus som grunnstamme.
Etter en innledende periode med teknisk- og økonomisk planlegging tok byggearbeidene til omkring 10. juni 1965. Forutsetningen var at arbeidene skulle være avsluttet 31. mars 1966. Men spørsmålet om restaurering av østfløyen ble tatt opp under byggearbeidet og ble vedtatt utført med utsettelse av dato for byggeslutt. Dette merarbeidet, sammen med alle uforutsette arbeider i det gamle huset gjorde at man fikk en vesentlig forlengelse av byggetiden. Men lørdag den 3. desember 1966 kunne innvielsen av Sulitjelma Samfunnshus finne sted. I et ca tre timer langt program for publikum og inviterte gjester ble huset formelt overlevert fra byggekomiteen til styret i Sulitjelma Samfundshus AL.
Seremonien ble ledet av byggekomiteens sekretær som også presenterte de som hadde hatt ledelse av de utførte arbeider:

Konsulentene fra stedet var stilt til disposisjon av A/S Sulitjelma Gruber. Konsulentarbeidene i forbindelse med trappetilbyggene ble utført av Firma Bonde & Co, Oslo.

Da styrets formann overtok nøkkelen var det til et gjeldfritt hus hvor de samlende byggekostnader hadde vært kr 1.114.000.- . Disse var finansiert slik:

Så noen utdrag av talen til adm. Dir. Fredrik Qvale ved åpningen:

For at publikum umiddelbart skulle få et inntrykk av de to instrumenters klangfylde, ble flygelet prøvet av Mary Hugaas mens hennes sønn, Ketil lot hammondorgelets muntre toner lyde utover salen.

Det var den gangen da alt virket rosenrødt.
Senere fulgte mange år med store utgifter til løpende vedlikehold av huset. Det berettes om takreparasjoner, innsetting av vinduer i østfløyen, reparasjoner av gulv og malerarbeid til beløp med 6 siffer. Dette i et hus med liten inntjeningsevne. All ære til de som var styremedlemmer og som skulle holde det hele i gang.
Festsalen som var anlagt i først etasje viste seg å være i minste laget. Folk følte det som om de var "sild i tønne" ved tilstelninger i salen og behovet for en større sal var tilstede. Det ble derfor bestemt at det skulle reises et tilbygg langs det opprinnelige husets ene langvegg mot vannet. Tilbygget sto ferdig i 1979, da var salen i første etasje blitt utvidet fra 100 kvm til 259 kvm. Tilbygget som var på 180 kvm grunnflate var ikke fullfinansiert da arbeidene tok til. Man fikk bidrag fra flere hold, men da det ble snakk om en daglønn fra de ansatte for å dekke byggeomkostningene var det bare en tredjedel som sa seg villig til å være med på det løftet.
I en uttalelse fra daværende formann kom utbygget til å koste om lag 1.000.000,- kroner. I slutten av 1980 hadde samfunnshuset en lånegjeld på kr 350.000.- Lånet som var gitt med kommunal garanti hadde låntaker på det tidspunktet ikke økonomi til å betjene.

Dette var for vel 20 år siden.
Om det har skjedd noen forandring med husets økonomi siden den gang er ikke kjent, men jeg tviler på det. Det er ikke mange som benytter huset i dag. Kinodriften er opphørt. Sangkorene er borte, men det er fortsatt mulig å høre korpsmusikk i bygget. Driften av kafeen er redusert fra hva den engang var til nå å være en "Miljøkafe" hvor unge og de som ikke lengre er riktig så unge lengre møtes. Et prisverdig tilbud som holder åpent mellom kl 10.00 og kl 14.00 fem dager i uken. Det er også mulig å "fiffe seg på håret" i en dame- og herresalong som er åpen tre dager i uken. En kiosk er det også i huset. Sulitjelma Pensjonistforening avholder møter og seniordans for sine medlemmer i huset. Ungdomsklubb er det også her. Og de sprekeste av oss har muligheten til å leske sine struper i "Bolsar´n", en pub med det nostalgiske navnet som åpnet i den gamle garderoben med tilstøtende rom i året 2000. Den er åpen enkelte fredagskvelder gjennom året og drives på dugnad av forskjellige lag og foreninger i Sulitjelma.
Ellers kan det vel sies at det er svært langt mellom aktivitetene i det huset som engang lag og foreninger sto i kø for å få adgang til.

La oss håpe at det fortsatt er optimister blant oss som kan stå på, for vi trenger dette huset her på stedet. Selv om det er nok slitsomt med konkurransen fra hotell og skole.