Boliger for direktører og direksjonen i Sulitjelma - og litt til.

Av Andreas Spjelkavik

Det er i år 100 år siden at den første direktørboligen som ble bygd i Sulitjelma brant ned til grunnen natt til andre juledag. La oss derfor ta frem litt historie om det som en gang var i senteret av den gamle gruvebyen inne ved grensefjellene.

Første gang man hører om en bolig for lederen ved gruvedriften som begynte i 1887 oppe i Langvandsdalen er i en søknad fra mars 1890. Da søkte Persson til Forstvesenet, ved Forstmester Kiønig om tillatelse for å bygge et våningshus, respektivt villa eller tjenestemannsbolig på Granheia. Det ble bare med tanken og grunnmuren av dette byggverket.

På et kroki (håndtegnet kart) over Furulund fra 1890 er det tegnet inn en del bygning og en av dem har fått påskriften "Hus nr. 19", med betegnelsen "Tjenestebostad". På den samme oversikten er det også skissert et mulig planlagt byggverk med påskriften "Hus nr 12".
På et senere kroki over Furulund, fra 1892 så har "Tjenestebostad, hus nr 19" fra 1890 fått et mer konkret navn. Nå heter denne bygningen Direktørvilla. Huset var merket å

Det gamle fotoet fra Furulund viser trær uten blad og sneskavler etter den siste vinteren som ennå ligger igjen i lia øst for rydningsbruket Storli. Direktørboligen som man ser på dette bildet ble påbegynt bygget i 1890 og jeg vet at grunnmuren til Dampkjøkkenet som også er på dette bildet ble påbegynt samme året.
Av bygninger ellers på bildet er det en del sentrale hus som den gang var bygget eller var under bygging. På dampkjøkkenet ses at vegger og tak er kommet på plass, men det mangler vinduer og taktekke. Det første kontoret, påbegynt i 1888 er nå "ferdigbygget med begge fløyene i en og en halv etasje", med torv på taket og murte piper. Butikken, som også ble påbegynt bygget i 1888 vest for kontorbygningen ser ut til å være ferdig. Jeg mener at dette fotografiet må være fra forsommeren 1891. Butikken det her er tale om ble senere ombygget til bolig for en ingeniør før bygningen etter noen år igjen gjennomgikk en ny ombygging som gjorde huset om til postkontor. Dette postkontoret ble jo større etter som årene gikk, og er i dag tilbakeført til bolig, nå med tre boenheter.

Om handelen på stedet så vet vi at det var gruveselskapet selv som startet med dette fra først av i et rom i "Gammelbrakka". Bernh. Koch bygget så et steinhus vest for Gammelbrakka nede ved vannet og hans sønn Peder drev handel i dette huset en kort tid.
Etter hvert som antall ansatte ved gruveselskapet økte ble det behov for en større butikk og i 1888 overtok selskapet selv all handel på stedet og bygget som nevnt foran huset vest for kontoret. Også denne bygningen ble snart for liten og i 1894 bygget man igjen en ny butikk, nå nede ved vannet. Samtidig fylte man opp ut i vannet foran bygningen og murte en front av stein mot vannet. Det steinhuset som Koch tidligere hadde bygd overtok nå selskapet og brukte bygningen som lager for oljeprodukter. Den bygningen som var antydet på krokiene fra 1892 og 1894 som "Smeltehus" ble vel aldri noe smeltehus, hva nå det skulle være ment som. Dette kan derimot kanskje være tomten til det huset som Peder (Schjelderup Johansen) Aasbakk satte opp der. Det var ikke noe stort hus, men det hadde en oppmurt bakerovn innsatt. Det var det gruveselskapet som hadde satt opp fordi kona til Aasbakk, Lovise bakte brød til alle som var kommet for å arbeide ved gruven. Senere ble stedets poståpneri bygget på denne tomten, øst for kontoret etter at Sulitjelma fikk sitt eget poståpneri den 1. juli 1892.
Av de som var sammen med Hasselbom den første tiden hører vi også om andre foruten Aasbakk som hadde egen bolig i nærheten av arbeidsplassen og jeg vil nevne Johan Kirkhus, Paul Svee, Hans Joramo og ikke å forglemme Simon Hermanson, men det er en annen historie.

Men tilbake til det som skulle være den opprinnelige historien. Direktørboligen er på bildet jeg viser til for det meste ferdig bygget i 1891 og folk ser ut til å ha flyttet inn. På huset mangler det på en vegg noe utvendig panel, men det er kommet gardiner i et av vinduene. Vi vet, som nevnt at direktørboligen ble påbegynt bygget i 1890 og etter bildet å dømme kan huset ha blitt delvis ferdig og innflyttet tidlig på forsommeren 1891.

På krokiet fra 1892 er antydningen av et fremtidig hus nr 12 på krokiet fra 1890 blitt mer konkret. Husets grunnriss er tegnet inn og huset har nå fått påskriften "Direktions Villa". Dette huset kan ikke ses å være påbegynt våren 1891 på det fotografiet jeg foran viser til. Husets planriss på krokiet viser at langsiden ned mot vannet er påtenkt å få en langsgående, delt veranda med trappeoppgang på midten. Denne trappen ble ikke bygget i første omgang. Det viser et bilde av Direksjonsvillaen som skal være tatt i juli 1892, da med hel veranda langs frontsiden mot vannet. Men senere vet vi at det ble bygget trapp som planlagt og et lysthus og ei flaggstang ble satt opp foran huset.
Også på et kroki fra 1894 finnes fortsatt de samme bygningene inntegnet.

At gruveselskapet i 1890 kunne iverksette en slik større planlegging av fremtidige utbygninger i Furulund hadde sin årsak i at bedriften tidligere hadde inngått en avtale med forstvesenet om leie av et større område som de valgte å benevne som "Landstykke Furulund". Dette området ble grensesatt og avtalen ble underskrevet lokalt av forstvesenet og gruveselskapet den 17. september 1888 under forutsetning av at de sentrale myndigheter senere approberte avtalen. Den årlige leien var satt til å skulle være kr 30,00 pr. år.
Avtalen ble senere approbert og undertegnet av Den kgl. Norske regjerings Departement for det indre den 7. august 1889. Dermed hadde gruveselskapet sikret seg et større område i forbindelse med gruvedriften i "Mons Petter Uhren Gruvfe" og de tilstøtende engasjementer til drift av denne funngruven.
Men Persson stoppet ikke med Landstykke Furulund. Lengre vest, ved "Bursi Bæk" (nå Klarabekken) var det tidligere meldt om flere malmfunn og dette området var Persson nok interessert i å få hand om til en fremtidig gruvedrift. Han søkte derfor til myndighetene om å få bruksretten til de resterende friområdene på begge sider av Landstykke Furulund som grenset mot rydningsbrukene Sandnes og Grønli. Den 31. januar 1890 søkte han forstvesenet om å få " haand om de tvende landstykkene" ved siden av Landstykke Furulund. Den 24. mars 1890 ble avtalen underskrevet av partene. Nå var den årlige leien for hele området mellom Sandnes og Grønli satt til kr. 200,-.
Jeg innledet denne artikkelen med at det i 1890 ble søkt om å få bygge på Granheia. Dette er jo på sørsiden av Langvannet og følgelig ikke innenfor Landstykke Furulund eller det øvrige området på nordsiden av Langvannet som Persson nå disponerte.

Jeg vil gjøre nok et sidesprang fra den egentlige fortellingen og nevne et annet byggverk, også det nevnt på de omtalte krokiene. Det er en "Barack " uten nummerering, beliggende mellom "Barak 3" og "Barak 5" på krokiet fra 1890. På dette første krokiet er denne bygningen omtalt som Sjukhus. I 1892 er grunnplanet av dette byggverket fortsatt inntegnet, men nå uten noen anmerkning mens det på krokiet fra 1894 er omtalt som "Barakfundament". Jeg tror det fra først av var bygget et slags sykehus på denne tomten, men bygningen ble av en for meg ukjent årsak senere revet ned igjen. Denne påstanden begrunner jeg med at i protokollen fra bedriftens styremøte i Sulitjelma, den 1. juli 1894 hvor det ble vedtatt hvor kirkegården, etter befaring den forgående dag skulle anlegges, fremkommer det at man på kirkegården skulle bygge et bårehus, eller som det står i protokollen: "Den til difterilasaret benyttede barakke opsætetes som lighus." Dette huset mener jeg er det som i 1890 var betegnet som "Sjukhus" og som sto på det som senere i 1894 er benevnt som "Brakfundament". På dette Brakfundamentet ble det senere satt opp en bygning som huset de forskjellige fotografene i Sulitjelma opp gjennom årene med fotograf Amandus Abelsen som den siste beboeren.
Da gruveselskapet i 1893 ansatte lege og jordmor på stedet så ble et rom innredet til legekontor for behandling av syke i hus nr 12 - "Direksjonens Villa". I 1894 ble det så i en brakke i Ytre Furulund(?) innredet et rom med 2 sengeplasser for syke. Sykehuset slik vi kjente det fra våre dager ble tatt i bruk i 1899 med 16 sengeplasser. Huset var etter datiden svært moderne og hadde operasjonsstue, røntgen og var utstyrt for behandling av pasienter ved hjelp av lysterapi.
(Det er ofte med rette hevdet at det nye bergverket i Langvandsdalen i sine "ungdomsår" lå langt fremme på mange områder innenfor bergverksdrift. Også det nye sykehuset var en pioner innen sitt område. Vi vet at i 1903 fikk den danske legen Niels Ryberg Finsen Nobelprisen i medisin for sin forskning med lysbehandling av tuberkulose og lysets gode virkning på nervesmerter. Lysbehandling er i dag ansett som svært effektivt mot depresjon og søvnproblemer - sies det. Det kan også nevnes at tyskeren Wilhelm Konrad Røntgen oppdaget de strålene som senere fikk hans navn i 1895. Røntgen fikk som den første fysiker Nobelprisen i fysikk i 1901. Så det kan vel sies at det nye sykehuset var up to date da det sto ferdig og ble tatt i bruk i 1899.)

Natt til 2. juledag 1905 brant som nevnt direktørboligen, hus nr 19 ned til grunnen.
Direktøren med familie flyttet da til hus nr 12 - Direktionens Villa. Denne bygningen var sannsynligvis blitt påbegynt sommeren 1891 etter at det fotografiet jeg nevner foran ble tatt.

Men der kunne jo ikke direktøren med kone, 4 hjemmeværende barn og eventuelle tjenestefolk ha permanent bolig.
Det fantes en løsning, men løsningen lå langt oppe i nord.
I 1903 hadde Sulitjelma Aktiebolags Gruber kjøpt de bergverksinteressene Persson i 1896 hadde skaffet seg i Troms for 1.46 MKr. For gruveselskapet var vel det kjøpet en lite lønnsom investering, forekomstene var jo da på hell. Men oppe i Badderen, ei bukt i Kvænangsfjorden sto det et byggverk igjen etter gruvedrifta som et engelsk selskap i hovedsak dreiv der mellom 1844 - 1878 og som da ikke lengre var i bruk. Det var den gamle Direktørboligen. Den ble nå revet, fraktet til Sulitjelma og umiddelbart gjenreist. Dermed fikk man en ny direktørbolig i Sulitjelma og Direktionens Villa kunne igjen huse de høye herrer når de ankom stedet, som regel en gang i året.
(Det fortelles at i dag finnes et sted i Badderen som kalles for "Direktørhaugen". Det var kanskje her det huset sto i sin tid?)

Alle syntes å ha vært fornøyd med dette i om lag 6 år. I 1912 fikk gruveselskapet ny direktør. Det var en mann som hadde vært ansatt i forskjellige stillinger ved selskapet siden 1895. I årene mellom 1905 - 1911 ledet han selskapets gruvevirksomheter i Alta. Han kom i 1911 tilbake til Sulitjelma og hadde stillingen som underdirektør ved Sulitjelma AB Gruber, og det kan se ut som at han fortsatt hadde stor lengsel mot nord. Nok om det. I 1912 ble han direktør ved gruveselskapet og samme året ble kontorbygningen tilhørende Altens kobbergruver revet og materialene fraktet til Sulitjelma. Her ble huset gjenreist og innredet som familiebolig for den nye direktøren og dette huset ble bolig for gruveselskapets direktører frem til slutten av 1970-årene. Bygningen som tidligere var kommet fra Badderen fikk nå status som Direksjonsvilla for bedriften.

Da bygningen fra Badderen nå ble ny direksjonsvilla så ble den første direksjonsvillaen, "Hus nr 12" fra 1890 bolig for gruveselskapets overingeniør. I et par år var deler av bygningen også bolig for en av gruveselskapets første ingeniører som da var gått "over til pensjonistenes rekker". Da han flyttet derfra ble huset omgjort til enebolig.
Den siste gruveingeniøren som bodde i huset sluttet i 1959. Huset ble da innredet til bolig for to familier og var i bruk som tomannsbolig frem til gruvedriften ble nedlagt. Huset er i dag i privat eie.

Som antydet foran så lå den første direktørboligen på en høyde ved vannet i den sentrale delen av Furulund med forskjellige bygninger som etter hvert omkranset boligen. Det kan nevnes at messa, kontoret, butikken, poståpneriet og boliger lå mot vest. I skråningen opp mot "Mons Petter Uhren Grufve" lå det boliger og et lagerbygg. Mot øst var nærmeste nabo en hestestall og der kom også taubanen fra gruva da den var i drift ned mot vannet hvor kibbene ble tømt ved hjelp av en automatisk innretning. Deretter ble malmen skeidet nede ved vannet før den ble lastet om bord i prammene ved kaia som lå på sørsiden av direktørboligen. I 1905 var jo gruva stanset og taubanen var blitt revet i 1898, men kaia og alle bygningene langs vannkanten var der fortsatt.

Da den første direktørboligen til gruveselskapet ble reist først i 1890-årene forutså man neppe den kommende utviklingen i dette området. Når det nå skulle bygges en ny bolig for direktøren var det kanskje ikke så rart at den ble bygget langt fra den tidligere tomten. Man valgte da å bygge det nye huset vest for Festiviteten og et par andre funksjonærboliger som da var satt opp i lia ovenfor arbeiderboligene nede ved vannet i ytre Furulund. Da det i 1912 ble bygget ny direktørbolig ble denne reist i nærheten av "huset fra Badderen" som etter at direktøren var flyttet ut ble den nye boligen for direksjonen ved deres besøk på stedet. Om et større område her ble inngjerdet da huset fra Badderen ble reist eller om gjerdet først kom da også selskapets direksjon og direktør fikk tilhold her vet jeg ikke. Men et stakittgjerde ble oppsatt og det ble anlagt spaserveier omkring i terrenget rundt de to boligene. En av veiene gikk ned til vannet hvor jeg er blitt fortalt at det var bygget en kai vest for "Vaskeriodden". Utenfor gjerdet, ved det man vel kan betegne som hovedinnfartsveien til området ble det anlagt en bolig (Portnerboligen) og en vognremisse. I denne remissen var de parkert de mange staselige hestekjøretøyene selskapet eide den gang hesten var drivkraften når den lokale sosieteten skulle på tur. Det kan vel sies at hele anlegget hadde et snev av "svensk herskapelighet".

Bygningen fra Badderen ble som nevnt ny Direksjonsvilla og var det til de tyske okkupantene rekvirerte bygningen etter at de kom til stedet. Tyskerne hadde bygningen som sitt hovedkvarter i Sulitjelma frem til 10. mai 1945. Etter å ha huset de karene i fem år var huset blitt helt nedslitt og det ble aldri mer brukt slik det fra tidligere av hadde vært og var ment og være. Det sto derfor ubrukt frem til 1954. Da startet en totalrenovering av bygningen som ble avsluttet til åpningen av Sulitjelmabanens forlengelse til Finneid, den 14. juli 1957.
Det som da skjedde var at paneler, både utvendige og innvendige ble revet ned. Deretter ble det nedrevne lastet opp på biler og kjørt til Øyra på Sandnes og brent. Noe ble reddet av private og står i dag som deler av hytter oppe i fjellet, men det meste av "den gamle herligheten" endte på bålene ved Sandneselva.
Festlighetene blant selskapets ledelse i forbindelse med baneåpningen ble avholdt i den "nyreiste bygningen", samtidig som kronprinsregenten hadde sitt opphold der. Fra da av og frem til 1961 var nok huset benyttet som direksjonsvilla. I 1961 kom Christiana Spigerverk sterkt inn på eiersiden av gruveselskapet og senere, fra 1965 overtok jo Elkem det meste oppe i Sulitjelma og huset ble vel mer som en representasjonsvilla og regne, men det gamle navnet hang fortsatt med.

Mot slutten av 1970-årene overtok fagorganisasjonen bygningen. Huset gjenomgikk da en ombygging og fikk et tilbygg med bl.a. 47 dobbeltrom for overnatninger og fra februar 1982 ble bygningen tatt i bruk som kurssenter. Drevet som kurssenter/hotell gikk jo det foretaket stort sett i motbakke frem til 2001. Da ble bygningen oppkjøpt av Skagen Hotell, Bodø som ser ut til å ha funnet en driftsform som er tjenelig for et sted som Sulitjelma.
Når sant skal sies så har jo østre del av dagens hotellbygning vært Direksjonsvilla eller Representasjonsvilla i omlag 20 år mens det har vært Kurssenter/Hotell i omlag 24 år.