Finnebryllupet i Store Charlotta

En historie fra det gamle Sulitjelma
Erling V. Ingebrigtsen

Ivar Kristiansen satt en gang hjemme på kjøkkenet hos min mor i brakke 20, like øst for kirken. Han hadde i gang båndopptakeren sin, og hun fortalte villig om løst og fast, - om saker og ting som hun husket fra sin ungdoms tid i det gamle Sulitjelma.
Blant annet spurte han om hun kjente noe til "Finnebryllupet". Da klasket hun seg på kneet og lo. Hun husket nok den historien, sa hun - "men, efter som flere av de som var med, ennu lever og bor i Sulis, så er det ikke noe å fortelle".
Mor hadde sans for det komiske i enhver situasjon, om den var aldri så grotesk, og at hun alltid så levende beskrev ting, - på sin egen måte, det gjør at historien, nu, - over hundre år etter at det skjedde, bør bli tatt vare på. Så her er den, slik hun fortalte den til meg:

     Jeg var 24 år da din far og jeg kom til Sulis i 1898. Vi kom fra Båsmo gruver som ble lagt ned det året, og vi ble tilvist bolig i den nye brakka som året før var bygget på haugen, øst for verkstedet i Furulund. Navnet på denne brakka ble aldri noe annet enn "Stor-Charlotta på Charlottahaugen".
     Her bodde en broket forsamling av anleggsfolk, såvel gifte som "lauskarer", - betegnelsen på ugifte menn. Det var norske, svenske og finske, - en salig blanding, Og man bodde trangt, - ja bokstavelig talt over hverandre, - man sov i doble køyesenger, det var slikt arbeidsfolk måtte finne seg i den gang.
     Denne dagen jeg skal fortelle om hadde jeg vasket noen filleryer, men da det regnet hadde jeg ikke fått hengt dem ut til tørk. Nu var det blitt opphold, så jeg gikk ned i kjelleren for å hente dem.
Pussig nok lå de ikke der jeg hadde lagt dem. Nu var de slengt, liksom tilfeldig over en trekasse, helt innerst i kroken. Kassen var ikke stor, men den var tung, og i sprekkene mellom bordene tøt det ut halm, så det var tydelig at innholdet var knuselig. Den måtte være kommet dit nylig, - hadde ikke stått der dagen før.
     Mens jeg sto der med ryene mine, kom nabokona. Hun var finsk, og språket hennes forsto jeg ikke mye av; men hun lurte også på denne kassen. Hun prøvde å løfte den, og fant som jeg ut at den var tung. Så gikk hun opp og hentet mannen sin, han kom sjokkende ned, skjeggete og urven, hadde vært på natt-skift og var grinete. Også han var finsk, og kjeften gikk på dem begge. Når finner snakker, så høres det for meg ut som når en guttunge drar en trepinne bortover et stakittgjerde,og jeg oppfattet, mest av fjeset hans at han likte dårlig å bli vekket. Men da han fikk se kassen, våknet han. Han løftet på den, dro litt i halmen og så kom kniven frem. En finne gikk alltid med kniv, den hang i beltet og kom lett ut av slira når det ble fyll eller krangel. Mens svensker og nordmenn brukte knyttneven i slike situasjoner, så trakk finnene kniven, - faren din hadde arr på ryggen efter bråk med en finne, husker du? Med knivbladet brakk han opp et bord og stakk neven nedi, - og opp kom ei flaske! - Dette var ikke hjembrent, nei. Ekte polvare var det, helflaske med fin etikett og gull- og sølvpapir ved korken.
      Jeg sto der bare og var stum. Men finneparet var ikke stumme, - nu gikk pinnen langs stakittgjerdet verre enn verst. Jeg har jo med årene lært å telle til tolv på finsk, - "yksi - kaksi - kolme - nelja", og så videre, - så jeg oppfattet så mye som at de diskuterte hvor mange flasker som skulle stjeles. Så jeg tok filleryene mine og kom meg vekk.
     Faren din var på dagskift i gruva, - så jeg hadde ikke noen å betro meg til, men jeg fulgte jo med i vinduet resten av dagen. Rykter og sladder løper fort, - særlig på et lite sted som i Sulis, så utover kvelden ble det mye trafikk nede i vaskekjelleren vår. Snart kom en, så en annen. De kom opp trappen med noe under busserullen, så seg forsiktig rundt og lusket stille bort. Dette ble den gamle historien: "Det merkes ikke så mye om en mann tar ei flaske, men når mange gjør det, - da merkes det". Det ble senere sagt at kassen opprinnelige inneholdt fireogfemti flasker, - det skal ha blitt to igjen.
     Nu begynte det å skje rare ting på Charlottahaugen. Snart en, så en annen veivet ustø rundt på gårdsplassen. Og stien bort til utedoen, den var blitt så alt for smal og svingete. Og det hele tok virkelig av etter at dagskiftet kom hjem ut på eftermiddagen. Denne kvelden og natta gikk siden inn i Sulitjelmas historie som "Finnebryllupet i Stor-Charlotta"!
     Nei, det var ikke noe bryllup, - navnet kom vel bare fra at det var så mange finner med, - mange flere enn det paret jeg har nevnt. Det ble festet hele natten, på alle brakkerom, også ute; og det ble sunget. Og når anleggslusken sang, - ja så sang han, såvel til arbeide som til fest. Når feiselen danset lystig på mineboret, så var det jo alltid en slusk som satt og snudde på boret, - og han sang med malmfull røst. Så også denne kvelden, - det ljomet i fjellsidene. Såvel visene om "Pelle Carlsson Tordenbrag" og om "Josefina, som var trettisju och hadde krusigt hår, men var falskelig som skum på havets våg". De ga gjenlyd i natten, - og mannsrøstene? - ja, nu var de nok både fyldige og fulle..
     Men, som jeg har sagt, - rykter og sladder løper fort. Administrasjonen der ute i Furulund hadde nok tidlig fått beskjed. Og "Bolaget" hadde sitt eget ordensvern, det var som regel to mann og de var selvfølgelig funksjonærer og "uniformert" med lue med skjerm og blank Sulitjelma-S. Dette var myndige karer som det sto respekt av, de hadde jo selveste "Bolaget" i ryggen! Det var blitt tidlig morgen da de dukket opp, håndheverne av ro og orden. Det var materialforvalter Eivind Sandnes og snekkerformann Ole Dobak. De kom, - med hendene på ryggen, morgensola blinket i S'en på uniformsluene. Og her oppe, - på plassen foran Stor Charlotta brakke, møtte de et selsomt opptog. En gjeng godt påseilte mannfolk som bar en avrevet dodør mellom seg. På døren lå en urørlig mannsperson, - som død. Og de sang, klart og unisont: "Napoleon, han var en tapper kriger som du og jeg og alle vet", - sangen bar så fint i den friske morgenluften.
     Lovens håndhevere stanser "opptoget" med myndige armbevegelser, og sangen om Napoleon og hans Crambamboli-drikkende kompani stilner gradvis av. Dodøren med den "døde" settes ned på bakken og videre samtale foregikk omtrent slik:

"Hva F... er det som foregår her?"
"Jo, - vi har en død mann her på døra, og så hadde vi tenkt å begrave ham."
"Tullprat, mannen er ikke død, han er drivende full, og det er dere alle. Dere har skrevet under på ærklæring om ikke å gå på fylla midt i uka, brudd på det er grunn til oppsigelse, - det vet dere alle sammen, se til å ha dere inn! Er det noen her som ikke bor i brakka?"
Den "døde" på dodøra kommer seg møysommelig opp i sittende stilling og rister forsiktig på hodet.
"Hvem er du og hvor bor du?"
"Trumfmasse heter jeg, - alle kaller de meg bare Trumfmasse, - og jeg bor på Giken."
"Så se til å ha deg opp på Giken, du må passe arbeidet ditt, - når skal du på skift?"
"Å, jeg skal være i gruva klokka seks."
"Det er langt på dag, se å kom deg av gårde! Eller vil du bli rapportert? Da får du svartkatt!"

     Slik tonet Finnebryllupet i "Store Charlotta" sakte ut. På veien opp mot Giken vandret Trumfmasse, - ør i skallen, og sikkert i godt følge med flittige tømmermenn. Det var nok ikke første gangen han gikk slik. Nu skulle han rett i gruva, det ble nok et langt skift inne i Olavsstollen den dagen.
     Noen dager senere dukket det opp en svenske i blådress og skalk. Han het Johansson og var "knallar" fra Gälivare, (det svenske navnet på skreppekremmere som reiste rundt på anleggene med sine varer). Han ville snakke med meg om noe viktig, han lurte på om jeg kjente til hva som hadde foregått. Jeg spilte dum og spurte hva han mente. "Ja, du vet, - de der buteljarne i tvättkällaren?", sa han.Da jeg fortsatt var til liten hjelp, ristet han bedrøvet på hodet, tok med seg det som var igjen i kassen og gikk.
     Å anmelde tyveriet turte han nok ikke, "Bolaget" så nemlig meget strengt på omførsel og salg av sprit til arbeiderne, og de førte en streng kontroll med alt som ble fraktet til Sulis av slike varer. "Bolaget" hadde til og med avtale med Vinmonopolet i Bodø: "Oppgave over all sprit som sendes til Sulis skal berettes til stedets politi". Og det ble nok aldri oppklart hvordan kassen med de 54 flaskene kom til Sulis, - forbi "Bolagets" strenge kontroll. Kanskje kom den over fjellet?

PS.
Om Trumfmasse sier historien at han satt i kortlag på Giken da det kom bud, - Maja, kona hans lå på det siste, og nu måtte han komme! Han skal da ha sagt: "Å, hun får vente, - nu har jeg fått så gode kort på handa at jeg må spille kula ferdig".