|
Istid i Salten
av Kjell Lund Olsen
Gjennom jordas historie har mange istider kommet
og gått. Den nest siste tok slutt for ca 130 000 år siden.
Menneskes forfedre hadde for lengst kommet fra Afrika og kolonisert
Europa, for ca 700 000 - 1 000 000 år siden.
Mellomistiden Eemian
Den varme perioden mellom de to siste istidene
varte i 15 - 20 000 år. Perioden kalles Eemian.
Varmemaksimum i denne perioden var for ca 125 000
år siden, med en gjennomsnittlig temperatur ca 2oC varmere
enn i dag. Klimaet var fuktig i hele perioden. Havnivået gikk 4-6
meter høyere enn i dag. Store deler av Finland var oversvømmet av
hav, og Skandinavia var en øy.
På denne tida levde det mammut i Norge. Skjelettdeler
(støttenner) er funnet i Gudbrandsdalen. Etter bare noen få tusen
år ble klimaet gradvis kjøligere. Lauvskogen, som strakk seg lengre
mot nord enn hva som er tilfellet i dag, ble gradvis erstattet med
gran/furuskog.
Europa var i forrige mellomistid og under siste
istid befolket av det såkalte Neanderthalmennesket (Homo sapiens
neanderthalensis). Det er mulig at det også fantes mennesker i Norge
og i Salten i denne mellomistiden, men alle eventuelle spor er utvisket
av isbreen under den siste istida.
Siste istid, Weichsel
Den siste istida startet med en global nedkjøling for ca 115 000
år siden.
I løpet av de neste 40 000 år kom to litt
varmere perioder der isen smeltet noe. For ca 75 000 år siden
satte den store kuldeperioden inn for alvor. I løpet av (i et geologisk
perspektiv) kort tid var mesteparten av Skandinavia dekket av is.
De neste 60 000 år var preget av et kjølig klima. To litt mildere
perioder i løpet av denne tida, førte til at deler av kysten på
Vestlandet tinte frem under isen.
Den kaldeste perioden under siste istid var fra
ca 25 000 til 14 000 år siden og isen hadde sin maksimale
utbredelse for ca 21 000 år siden. I denne tida dekket isen
hele Norge, Sverige, Finland og de baltiske landene samt Nordsjøen,
deler av Polen, Nord-Tyskland, Danmark og størstedelen av England,
alt i en eneste sammenhengende isbre. Denne Nordeuropeiske isbreen
var ca 4 500 000 km2 i utstrekning, mens den
Nordamerikanske isbreen var ca tre ganger større. Isbreen nådde
helt ned til Berlin. På grunn av at så mye vann var bundet opp i
de enorme isbreene hadde verdenshavene sunket med 100-120 meter
i forhold til dagens nivå. På grunn av dette var det isfrie Sør-England
landfast med resten av Europa. Isen over Norge strakte seg helt
ut og dekte kontinentalsokkelen. Bare de ytterste delene av Andøya
i Vesterålen antar man var isfri under hele istiden. Her og der
var det fjelltopper som stakk opp over isen, såkalte Nunatakker.
I grenseområdet i Salten var det kun Nord-Saulo som stakk opp av
isen, selv Suliskongen var dekket av is. Om vinteren regner man
med at nordatlanteren var tilfrosset helt sør til Portugal.
For 18 000 - 17 000 år siden begynte
den nord-Europeiske isbreen å trekke seg tilbake. Vintrene var fortsatt
svært kalde, men sommerene ble noe mildere. For 14 000 år siden
var Magerøya i Finmark, de ytterste øyene i Lofoten og Vesterålen
og Lista på Jæren isfrie. Isens tilbaketrekking ble stadig avløst
av mindre, kortvarige fremrykkinger, som la en ny endemorene forran
seg for hver gang. For 13 000 år siden var havnivået 60-80
meter under dagens havnivå og i sør la den tilbaketrekkende isen
derfor en tørrlagt Nordsjø-havbunn bak seg.
Mellomistiden Holocene
En dramatisk endring av klimaet fant sted for
ca 13 000 år siden. Sommertemperaturene steg med 8-10 grader.
Golfstrømmen begynte som smått å bringe oppvarmet vann inn i Nordatlanteren
og Nordsjøen. For ca 11 000 år siden kom et betydelig fall
i temperaturene igjen. Fallet var 8-10 grader. På den isfrie yterkysten
av Vestlandet rykket isbreen frem 30 - 40 km, grensen for pakkis
og tilfrosset hav vinterstid, flyttet seg fra Nordkapp og helt sør
til Biskajabukta i Frankrike. Denne kuldeperioden varte i 1 000
år og kalles yngre Dryas. Perioden er oppkalt etter det latinske
navnet på planten reinrose (Dryas octopetala), som det ofte finnes
spor etter i avsetninger i Nordeuropa fra denne tiden. På grunn
av den voldsomme vekten av all isen hadde isbreen trykket ned jordskorpa
under seg. Dette førte til at havet gikk lenger opp over land enn
hva tilfellet er i dag. I Søreuropa, som ikke hadde hatt istid,
var havnivået ca 50 meter lavere enn i dag på grunn av alt vannet
som var bunnet opp i de enorme isbreene. Under denne perioden var
hele Salten dekket av is. For 12 300 år siden gikk iskanten
helt ut i havet utenfor Bodøhalvøya. For 10 700 år siden hadde
isen trekt seg tilbake slik at den nordlige delen av Bodøhalvøya
var blitt isfri, mens den sørlige delen av halvøya og hele Salten-
og Skjerstadfjorden fremdeles lå under isen.
Fauske titter frem under isen
For 10 100 år siden hadde isen trukket
seg tilbake til linja Kvandal-Øynes-Holstad. En arm av breen strakte
seg langs Misværfjorden og helt ut i Skjerstadfjorden. Ved iskanten
i Skjerstadfjorden gikk havet på denne tiden ca 100 meter høyere
enn dagens havnivå. Dette innebar at hele Fauske sentrum og Fauskeeidet,
da det tinte frem under isen for mellom 10 100 og 9 600
år siden, lå under vann. Det var da havforbindelse mellom Skjerstadfjorden
og Foldfjorden over Fauskeeidet, bare Seljeåsen, Vargåsen og Lundhøgda
stakk opp som øyer i fjorden.
For 10 000 år siden ble klimaet brått bedre
igjen og dette markerer starten på etter-istiden (holocene). Isbreens
tilbaketrekking ble fortsatt avløst av korte fremrykkinger, men
de siste endemorenene ble avsatt for ca 9 200 år siden og dette
var starten på en stabil varmeperiode.
Mennesket kom tidlig til Salten, de første spor man har funnet
er fra Saltstraumen og datert til 9 600 år før nåtid. På
dette tidspunktet strakte innlandsisen seg ned til Finneide, den
store morena her er datert til denne tida. Isen trakk seg ytterligere
tilbake, men rykket fram for 9 300 år siden og dannet
morena i Moen-Hjemgam.
De siste restene av is i Skandinavia forsvant
for 8 500 år siden. I de siste hundreårene før isen smeltet
bort, var høgfjellene mange steder blitt isfrie, mens i dalene,
der isen hadde vært tykkere, lå det fortsatt litt igjen. Denne isen
demte opp store insjøer innenfor seg og disse innsjøene ble på ett
tidspunkt drenert bort ved at en elv skar seg gjennom eller under
isen slik at innsjøen fikk et utløp. Enorme vannmengder skar seg
ned gjennom fast fjell og dannet dype kløfter og Canyons. Da isen
smeltet steg havet og Nordsjøen spiste seg inn over det tørrlagte
området mellom England og Danmark-Belgia. England ble til slutt
skilt fra resten av Europa for ca 8 500 - 8 000 år siden.
Under Yngre Dryas var det en alpin tundravegetasjon i de isfrie
delene av Skandinavia. Under Holocene innvandret de første trærne,
først bjørk, senere boreale treslag dominert av furu. Vekten av
den enorme isbreen hadde tidligere presset jordskorpen ned, men
nå da isbreen var borte startet landet å heve seg. Forbindelsen
mellom Skjerstadfjorden og Foldfjorden over Fauskeeidet ble på
denne måten brutt for 5 000 - 4 500 år siden.
Mot en ny istid?
For tre tusen år siden ble klimaet kaldere. Dette
førte til at eikblandinsskogen i sørskandinavia gikk tilbake og
grana vant terreng. Dagens isbreer i fjellene ble dannet for 3 000
- 2 500 år siden på grunn av dette klimaskiftet. For 600 år
siden kom en ytterligere nedkjøling som i årene 1700 - 1750 førte
til at isbreene vokste og noen steder på vestlandet la breen under
seg flere gårder. Denne tida kalles i Norge for den lille istid.
Temperaturen var da 1 - 2 grader kaldere enn dagens årsmiddeltemperatur.
|
|