Istid i Salten

av Kjell Lund Olsen

   Gjennom jordas historie har mange istider kommet og gått. Den nest siste tok slutt for ca 130 000 år siden. Menneskes forfedre hadde for lengst kommet fra Afrika og kolonisert Europa, for ca 700 000 - 1 000 000 år siden.

Mellomistiden Eemian

   Den varme perioden mellom de to siste istidene varte i 15 - 20 000 år. Perioden kalles Eemian.
   Varmemaksimum i denne perioden var for ca 125 000 år siden, med en gjennomsnittlig temperatur ca 2^oC varmere enn i dag. Klimaet var fuktig i hele perioden. Havnivået gikk 4-6 meter høyere enn i dag. Store deler av Finland var oversvømmet av hav, og Skandinavia var en øy.
   På denne tida levde det mammut i Norge. Skjelettdeler (støttenner) er funnet i Gudbrandsdalen. Etter bare noen få tusen år ble klimaet gradvis kjøligere. Lauvskogen, som strakk seg lengre mot nord enn hva som er tilfellet i dag, ble gradvis erstattet med gran/furuskog.
   Europa var i forrige mellomistid og under siste istid befolket av det såkalte Neanderthalmennesket (Homo sapiens neanderthalensis). Det er mulig at det også fantes mennesker i Norge og i Salten i denne mellomistiden, men alle eventuelle spor er utvisket av isbreen under den siste istida.

Siste istid, Weichsel

Den siste istida startet med en global nedkjøling for ca 115 000 år siden.
   I løpet av de neste 40 000 år kom to litt varmere perioder der isen smeltet noe. For ca 75 000 år siden satte den store kuldeperioden inn for alvor. I løpet av (i et geologisk perspektiv) kort tid var mesteparten av Skandinavia dekket av is. De neste 60 000 år var preget av et kjølig klima. To litt mildere perioder i løpet av denne tida, førte til at deler av kysten på Vestlandet tinte frem under isen.
   Den kaldeste perioden under siste istid var fra ca 25 000 til 14 000 år siden og isen hadde sin maksimale utbredelse for ca 21 000 år siden. I denne tida dekket isen hele Norge, Sverige, Finland og de baltiske landene samt Nordsjøen, deler av Polen, Nord-Tyskland, Danmark og størstedelen av England, alt i en eneste sammenhengende isbre. Denne Nordeuropeiske isbreen var ca 4 500 000 km² i utstrekning, mens den Nordamerikanske isbreen var ca tre ganger større. Isbreen nådde helt ned til Berlin. På grunn av at så mye vann var bundet opp i de enorme isbreene hadde verdenshavene sunket med 100-120 meter i forhold til dagens nivå. På grunn av dette var det isfrie Sør-England landfast med resten av Europa. Isen over Norge strakte seg helt ut og dekte kontinentalsokkelen. Bare de ytterste delene av Andøya i Vesterålen antar man var isfri under hele istiden. Her og der var det fjelltopper som stakk opp over isen, såkalte Nunatakker. I grenseområdet i Salten var det kun Nord-Saulo som stakk opp av isen, selv Suliskongen var dekket av is. Om vinteren regner man med at nordatlanteren var tilfrosset helt sør til Portugal.
   For 18 000 - 17 000 år siden begynte den nord-Europeiske isbreen å trekke seg tilbake. Vintrene var fortsatt svært kalde, men sommerene ble noe mildere. For 14 000 år siden var Magerøya i Finmark, de ytterste øyene i Lofoten og Vesterålen og Lista på Jæren isfrie. Isens tilbaketrekking ble stadig avløst av mindre, kortvarige fremrykkinger, som la en ny endemorene forran seg for hver gang. For 13 000 år siden var havnivået 60-80 meter under dagens havnivå og i sør la den tilbaketrekkende isen derfor en tørrlagt Nordsjø-havbunn bak seg.

Mellomistiden Holocene

   En dramatisk endring av klimaet fant sted for ca 13 000 år siden. Sommertemperaturene steg med 8-10 grader. Golfstrømmen begynte som smått å bringe oppvarmet vann inn i Nordatlanteren og Nordsjøen. For ca 11 000 år siden kom et betydelig fall i temperaturene igjen. Fallet var 8-10 grader. På den isfrie yterkysten av Vestlandet rykket isbreen frem 30 - 40 km, grensen for pakkis og tilfrosset hav vinterstid, flyttet seg fra Nordkapp og helt sør til Biskajabukta i Frankrike. Denne kuldeperioden varte i 1 000 år og kalles yngre Dryas. Perioden er oppkalt etter det latinske navnet på planten reinrose (Dryas octopetala), som det ofte finnes spor etter i avsetninger i Nordeuropa fra denne tiden. På grunn av den voldsomme vekten av all isen hadde isbreen trykket ned jordskorpa under seg. Dette førte til at havet gikk lenger opp over land enn hva tilfellet er i dag. I Søreuropa, som ikke hadde hatt istid, var havnivået ca 50 meter lavere enn i dag på grunn av alt vannet som var bunnet opp i de enorme isbreene. Under denne perioden var hele Salten dekket av is. For 12 300 år siden gikk iskanten helt ut i havet utenfor Bodøhalvøya. For 10 700 år siden hadde isen trekt seg tilbake slik at den nordlige delen av Bodøhalvøya var blitt isfri, mens den sørlige delen av halvøya og hele Salten- og Skjerstadfjorden fremdeles lå under isen.

Fauske titter frem under isen

   For 10 100 år siden hadde isen trukket seg tilbake til linja Kvandal-Øynes-Holstad. En arm av breen strakte seg langs Misværfjorden og helt ut i Skjerstadfjorden. Ved iskanten i Skjerstadfjorden gikk havet på denne tiden ca 100 meter høyere enn dagens havnivå. Dette innebar at hele Fauske sentrum og Fauskeeidet, da det tinte frem under isen for mellom 10 100 og 9 600 år siden, lå under vann. Det var da havforbindelse mellom Skjerstadfjorden og Foldfjorden over Fauskeeidet, bare Seljeåsen, Vargåsen og Lundhøgda stakk opp som øyer i fjorden.
   For 10 000 år siden ble klimaet brått bedre igjen og dette markerer starten på etter-istiden (holocene). Isbreens tilbaketrekking ble fortsatt avløst av korte fremrykkinger, men de siste endemorenene ble avsatt for ca 9 200 år siden og dette var starten på en stabil varmeperiode.
Mennesket kom tidlig til Salten, de første spor man har funnet er fra Saltstraumen og datert til 9 600 år før nåtid. På dette tidspunktet strakte innlandsisen seg ned til Finneide, den store morena her er datert til denne tida. Isen trakk seg ytterligere tilbake, men rykket fram for 9 300 år siden og dannet morena i Moen-Hjemgam.
   De siste restene av is i Skandinavia forsvant for 8 500 år siden. I de siste hundreårene før isen smeltet bort, var høgfjellene mange steder blitt isfrie, mens i dalene, der isen hadde vært tykkere, lå det fortsatt litt igjen. Denne isen demte opp store insjøer innenfor seg og disse innsjøene ble på ett tidspunkt drenert bort ved at en elv skar seg gjennom eller under isen slik at innsjøen fikk et utløp. Enorme vannmengder skar seg ned gjennom fast fjell og dannet dype kløfter og Canyons. Da isen smeltet steg havet og Nordsjøen spiste seg inn over det tørrlagte området mellom England og Danmark-Belgia. England ble til slutt skilt fra resten av Europa for ca 8 500 - 8 000 år siden. Under Yngre Dryas var det en alpin tundravegetasjon i de isfrie delene av Skandinavia. Under Holocene innvandret de første trærne, først bjørk, senere boreale treslag dominert av furu. Vekten av den enorme isbreen hadde tidligere presset jordskorpen ned, men nå da isbreen var borte startet landet å heve seg. Forbindelsen mellom Skjerstadfjorden og Foldfjorden over Fauskeeidet ble på denne måten brutt for 5 000 - 4 500 år siden.

Mot en ny istid?

   For tre tusen år siden ble klimaet kaldere. Dette førte til at eikblandinsskogen i sørskandinavia gikk tilbake og grana vant terreng. Dagens isbreer i fjellene ble dannet for 3 000 - 2 500 år siden på grunn av dette klimaskiftet. For 600 år siden kom en ytterligere nedkjøling som i årene 1700 - 1750 førte til at isbreene vokste og noen steder på vestlandet la breen under seg flere gårder. Denne tida kalles i Norge for den lille istid. Temperaturen var da 1 - 2 grader kaldere enn dagens årsmiddeltemperatur.