Praktikantplass i Sulitjelma 1907

av Robert Herzenberg
Til norsk ved Kjell L. Olsen
Bearbeidet for internett ved Kjell L. Olsen

Robert Herzenberg ble født 6. september 1885 i Libau, Kurland (Liepaja, på Østersjøkysten i dagens Latvia). Herzenberg startet studier i metallurgi ved bergakademiet i Freiberg i tyskland. Her forteller han selv;

Sommeren 1907 kom nærmere og jeg hadde fortsatt ingen praktisk arbeidserfaring. Tyskerne fikk stillinger uten problem. Gruve- og smeltestudentene fikk også lett en plass, disse feltene innebar ingen hemmeligheter. Derimot hadde de utenlandske studentene i metallurgi nesten ingen muligheter til å få en stilling. Bare studenter som kom fra allierte land kunne få plass, etter eksamen. Til slutt fikk jeg beskjed fra kobbersmelteverket i Sulitjelma, Norge, om at jeg kunne få min praksis der.

Dette var en gledelig melding. Far ga tillatelse og reisepenger. En studentvenn, Ivan Bredichin fra Nishnetagilsk i Ural fikk også praksis i Sulitjelma, og i slutten av juli reiste vi. Vi syntes vi hadde rikelig med reisepenger og dro gjennom København, Helsingborg og deretter Røros for å besøke et kobbersmelteverk der, videre til Trondheim der et skip skulle ta oss til Bodø. Jeg hadde med meg en hel del fotoutstyr og av en eller annen uforståelig grunn, min fiolin som jeg ikke kunne spile på. Ingen av oss kjente landet eller folket, jeg hadde studert norsk i tre måneder og kunne lese flytende, men hver gang jeg åpnet munnen svarte folk øyeblikkelig på tysk. Ukjent med land og skikker stoppet vi i et moderne hotell i Trondheim i stedet for i et norsk pensjonat. Vi måtte vente i flere dager på at båten kunne ta oss nordover, med det resultat at da vi gikk om bord var reisepengene så å si oppbrukt. Turen til Bodø tok to dager og på grunn av pengemangel hadde vi ikke råd til å kjøpe måltidene om bord, bare noen skiver brød med smør og noen pakker sigaretter. På denne måten reiste vi, med blandede følelser, på det som vanligvis er en fantastisk reise gjennom det nordlige landskap. Så ankom vi Bodø. Handbagasjen sto ved siden av oss på kaia, i regnet. Vi var sultne og kalde, hadde ingen penger og ingen ideer om hvordan vi skulle komme oss til kobbersmelteverket vårt i Sulitjelma, som skulle ligge innover i landet mot Sverige.

Redningen kom på en merkelig måte. Det var mange folk som sto på kaia, sjøfolk og byboere. Så oppdaget jeg en sjømann i gul oljefrakk. Luemerket var en blå vimpel på, inni dette en sirkel med et kors under i gull. Dette var det gamle symbolet for planeten Venus, og også det metallurgiske symbolet for kobber. Jeg antok at det blågule betydde Sverige og at Venussymbolet betydde kobber og at mannen derfor hadde en eller annen tilknytning til Sulitjelma og jeg spurte ham om hvordan vi kunne komme oss dit. Disse ordene virket som magi og vi viste ikke hvordan vi skulle forholde oss til resultatet. Sjømenn skyndte seg å hente bagasjen vår og ba oss om bord i en fantastisk dampyacht "Orion". Vi ble budt inn i salongen og forsynt med forfriskninger og sigaretter. Vi forsto ikke helt hvorfor dette skjedde oss, men lot det bare skje. Puslespillet ble snart oppklart men magien fortsatte. Det tok ikke lang tid før et eldre ektepar ble brakt inn i salongen. Vi presenterte oss, han var en tysk gruveingeniør, direktør for Siemens kobbergruver og smelteverk i Kedabeg i Kaukasus, hans kone en innfødt russer. Vi var lykkelige over å ha fått slik et behagelig reiseselskap. Vi pratet, nøt en fyrstelig middag og hadde en fantastisk tur til Sulitjelma. Yachten og mottagelsen var beregnet for direktøren, men sjøfolkene trodde vi var inviterte gjester. Vi ble ikke fornærmet av det, og da vi ankom Sulitjelma var vi ikke de fattige tiggende studentene med tomme pengebøker, men hørte til den russiske direktøren og deltok automatisk i all festivitas i hans anledning. Vi bodde i ingeniørboligen i den østre enden av Langvatn der smelteverket lå.

Direktør Knudsen, kalt Sulitjelmakongen, hadde funnet opp en ny smelteprosess for å konvertere svovelholdig kobbermalm direkte fra råmalm til kobber og dette var ikke gjort noen andre steder. Det gikk heller ikke i Sulitjelma. I stedet for å få kobber i Knudsenovnen, ble den smeltede massen helt ut over en jernplattform. Den avkjølte massen ble deretter smeltet i en blesterovn til skjertein [Kupferstein] og det siste ble deretter blåst til blisterkobber [schwartzkupfer] i en konvertor. Det var en kostbar prosess og alt i alt et høyt spill av en stor, vanvittig tulling. Sommeren 1907 kom det store kobber-crashet i USA. Kobberprisene falt så mye at [the playing] på Finneid måtte stanse. Kobberproduksjonen ble stanset og bare kobbermalm ble skipet til Helsingborg. Men mens vi var der oppe merket vi ingen ting til krisen. Smelteverket interesserte meg svært lite. Jeg var svært ivrig med å fotografere, lese og studere norsk, slik at da jeg forlot kunne jeg snakke norsk flytende. Vi tilbragte mye tid sammen med to norske ingeniører og deres familier, dro på ekskursjoner - en gang til en lappleir med tusenvis av reinsdyr. Ingen andre steder i verden har jeg møtt folk så vennlige og gjestfrie som nordmenn. Det var en svært fin tid, og avreisen i oktober var vanskelig. Jeg ville ikke ha ønsket å tilbringe vinteren der. Sulitjelma ligger nord for polarsirkelen, først levde vi under midnattssol, men om vinteren bruker man kunstig lys i tre uavbrutte måneder og snøen kommer i september. Siden den gang har jeg ofte forsøkt å skrive, men aldri fått svar, unntatt for smelteverkssjefen Westly, som en gang sporet meg opp i Hamburg etter første verdenskrig.

Herzenberg fortsetter fortellingen fra sitt liv med videre studier og eksamen i Freiberg (i september 1908 ble han diplomingeniør i metallurgi). Gryende antisemittisme, han utvandret etter hvert til Sør-Amerika og senere til USA hvor etterkommerne bor i dag. Dette utdraget av hans erindringer ble skrevet i 1940.