|
Minner fra hoppbakken
Av Oskar Testad
Trykket i "MALM" 1949, nr 1,
årgang 3
(Medlemsblad for idrettslaget Malm)
digitalisert av Kjell L. Olsen
Jeg skal forsøke å skrive ned noen erindringer fra mine
guttedager og fremover, om det kunne stimulere interessen for skisporten
i Sulitjelma, som det nu ser ut til er i en bølgedal. Jeg tenkte
meg at det kanskje kunde virke ansporende for de unge av i dag å
høre hvordan man kan få minner for livet hvis man bare trener
- trener og atter trener, for så tilslutt å få reise
ut blant de store.
Vinteren 1916, for 33 år siden, jeg var den gang 11 år, var
mine kamerater og jeg i Odden og hoppet, da vi oppdaget at i Tangenhammeren
drev en hel del folk og tråkket. Vi var ikke sene om å stikke
bortover. Det var Otto Tangen med alle de voksne gutta som skulle trene.
Otto Tangen er vel den som Sulisgutta kan takke for at de har hevdet seg
såpass her i Nord-Norge, ja i hele Norge for så vidt. De skulde
altså trene. Tangen var alltid den som hoppet først, og så
stilte han seg på en plass der han kunde se hopperne under hele
svevet og nedslaget (det var ikke dommertribune den gang), for så
etter hvert som de andre hadde hoppet å komme med kritikk. Tangen
var dommer i alle skirenn som ble holdt i Sulis og omegn. Det saes den
gang at Tangen var sa god at han fikk ikke være med i konkurransen.
At han var god vidner i hvert fall Holmenkollmedaljen om.
Jeg skal nevne noen av dem som var med den gangen og hoppet, det var John
Hov, Bjarne Bråthen, brødrene Oscar og Gunnar Misvær,
Erling Engebø, Guttorm Jordbro, Vilhelm Hansen (far til Hartvig
Hansen), Otto Lunde, Sverre Grønli, Thomas Østensen med
to sønner, Arne og Torleif, den tredje, Sigurd, kom fra Odden i
lag med meg, vi var for små, sa de, til å hoppe. Vi stod en
stund og så på, så begynte vi å snakke oss imellem,
Sigurd og jeg, om vi skulde lure oss opp. Det ble en del diskusjon att
og fram, jeg hadde bare noen små stilker av bjørk til ski,
så de fleste av dem som var til stede sa at vi kom ikke over kulen
og da vilde vi slå oss fordervet. Tangenhammeren er blitt forandret
fire ganger siden den gang. Vi måtte da hoppe over en avgrunn for
å komme på kulen, og hvis du ikke klarte det, så måtte
du regne med et sykehusopphold. Engang i den tiden var det en saltdaling
som skulde være med i et renn her. På lørdag, dagen
før rennet, var han gått bortover for å prøve
bakken. Han måtte brøyte løype selv i overrennet og
fikk for liten fart så han havnet mot kulen, begge bena var brukket.
Sommeren efter fant vi den ene skien, eller stubbene av den, den var i
fire deler. Ingen skal undre seg over at det var diskusjon om å
slippe oss i vei. Gunnar Misvær tok mine ski og smurte dem hvite
med parafin, og så sa han, bare gå opp du, og det bar i vei
med både Sigurd og meg. I mellemtiden hadde Tomas, far til Sigurd,
som hadde vært nede i bakken, fått greie på hvad som
foregikk oppe ved hoppet. Han kom oppover, men da var vi på toppen
og stod og ropte "klart i bakken". Tomas stillet seg på
hoppet og ropte oppover at vi fikk ikke lov. Vi stod nu en stund og lurte
på hvad vi skulde gjøre. Så sier Sigurd: "Renner
du så kommer jeg etter, samme hvad gubben sier". Det var ikke
god sak, skulle jeg legge meg i tilløpet? Tomas stod midt på
hoppet og jeg var i fart. Men så tenkte jeg: "flytter han seg
ikke, så ta ham med utfor hoppet", og det tror jeg at jeg hadde
gjort hvis han ikke i siste liten hadde kommet seg vekk den gangen. Det
gikk godt, jeg kom over kulen og klarte å stå hele bakken
ned til overgangen men der satte jeg meg, enten overmotet blev for stort,
eller farten blev for stor vet jeg ikke. Nok var det, Tomas ble så
begeistret at han ropte til Sigurd "Kom igjen, kom igjen" flere
ganger, og han kom, og det gikk bra med ham også. Det var første
gang i Hammeren og siden gikk det slag i slag.
I den tiden foregikk treningen hele dagen, fra vi stod opp om morgenen.
Når vi gikk på skolen hadde vi ski på oss, og i hvert
eneste friminutt var det å hoppe, på veien hjem fra skolen
hoppet vi i alle de bakkene vi så, når vi kom hjem var det
såvidt vi hadde tid til a spise, så var det over vannet, til
Okshåla, Odden eller Rydningen, ovenfor Kirkegården, der lå
den gamle konkurransebakken fra tiden før Tangenhammeren ble funnet.
Når vi hadde vært på en av disse plassene så lenge
det var lys dag, og kom hjem og skulde lese leksene, så var det
å finne den beste unnskyldning til å komme seg ut igjen. Som
regel var det å si at du skulde ut i vedhuset og hugge ved, for
det var liksom den sikreste måten a slippe ut på. Så
var det å hugge noen kjepper, og så på med skiene. Det
bar da til en lyktestolpe et sted hvor det var en liten bakke, og der
holdt vi det gående til vi ble hentet hjem av foreldrene. Slik gikk
det hele vinteren gjennem. Jeg tror nesten jeg hopper på samme treningen
enda.
Neste vinter kom og denne vinteren skulde jeg også få være
med i premierenn for første gang. Det skulde være gutterenn
i Odden og jeg skulde få lov å være med. Spenningen
var stor, så stor som den kunne bli, for jeg hoppet visst hele natten
før rennet. Til slutt ble det da dag igjen, men for en skuffelse,
det regnet! Og jeg med mine trehvite, utslitte bjørkeski. Jeg må
prøve, hvordan det så går, tenkte jeg, men det skulde
jeg ikke ha tenkt, for det blev skuffelse nr. 2 den dagen, som nesten
skulde ha gjort slutt på hele hoppingen for mig. Tenk deg, kjære
leser, som 11-års gutt, og at du tror du er omtrent like god til
å hoppe som de andre gutta. Alle vet at Odden som den var før
hadde en flate i overrennet, en 10-15 meter lang, før du kom på
hoppet. Hvad tror du du hadde sagt og gjort om du hadde vært i mine
klær, og hadde stoppet mitt på hoppet og ikke kommet utfor,
og folk lo og koset seg så det var en gru. Det var allikevel en
barmhjertig sjel som smurte skiene mine, så fikk jeg gå opp
igjen. To ganger var jeg oppe, begge ganger hoppet jeg 7 meter og begge
ganger stod skiene fast i nedslaget så jeg for som en snøplog
ned i overgangen. Det skulde være tre hopp, jeg gikk ikke opp tredje
gangen, jeg lurte meg over isen og hjem. Jeg tror jeg gråt en liten
skvett over fornedrelsen og lovte meg selv at det skulde være siste
gang jeg var med i skirenn. Slik gikk den vinteren.
Vinteren efter var alt glemt, og treningen begynte på samme måten
igjen. Nu hadde pappa lovt meg nye ski, så det var bare stas. En
kveld kommer han og forteller at han har kjøpt ski til meg, å
for en glede. Men, da jeg fikk se dem, jeg kan ikke uttrykke i ord hvordan
jeg følte det. Skiene var et par lappski som pappa hadde kjøpt
på auksjon etter en gammel gubbe, dem skulde jeg ha å hoppe
på. Skiene var laget før jeg ble født, så gamle
var de, tviler du så kom til meg så skal du få se dem.
Det står inngravert årstallet 1904 på dem, og forskjellig
annet, blant annet en rein, og så er de spisse i begge ender og
den ene lengre enn den annen. Dette skulde være mine hoppski. De
ble stående i flere dager, men så fant jeg på noe lurt.
Hvis jeg klarte å brekke dem så måtte jeg vel få
ordentlige ski, og her ble det hopping skal jeg si, men å brekke
dem, det gikk ikke. En dag fant jeg ut at nå skal jeg ikke ha dem
lenger, for det skulde snart være renn i Tangenhammeren, og da måtte
jeg ha nye ski fant jeg ut. Vi var noen stykker som hoppet på en
sprett ved Strømhaugbrakka som lå der Charlotta tennisplass
ligger nu. Spretten hadde vi ved siden av kullkassa til Strømhaug,
og den kullkassa skulde altså bli min redning trodde jeg. Jeg tok
god fart og så traff jeg ikke hoppet, men kullkassa, og der gikk
skia. Men ho var seig, spissen hang fast. Jeg gikk nå glad hjem
og fortalte nyheten. Dere tror kanskje at nu fikk jeg nye ski, men nei
takk, ei jernbot oppå og ei under skia, så var ho like sterk
igjen, sa pappa, vær sa god. Ja, så måtte jeg jo fortsette
på lappskiene. En dag straks før premierennet var vi i Hammer'n
og trenet, det var kalt, antagelig 15-20 grader frost. Så var jeg
uheldig igjen, jeg hadde komager på føttene. De var stivfrosne,
og siste hoppet jeg skulde gjøre den dagen gikk jeg på hodet
og gikk rundt i tull hele bakken nedover. Da jeg stoppet på isen
var en ski og en komag borte, jeg hadde bare bjoren igjen på leggen.
Det var bare å gå hjem og grue seg til å fortelle dette,
men neste morgen var komagen på plass igjen.
Søndagen da rennet skulde avholdes kom endelig engang med godt
føre og vær, og allting gikk bra. Gunnar Misvær fikk
l. premie i 16-20 års klassen. Sverre Salamonsen fikk l. premie
i klassen 12-16 år, jeg fikk 2. premie i 12-16 år, og så
fikk jeg en liten sølvkniv i ekstrapremie for stiligste hopper
i min klasse. Det var Sandnes skiklubb som holdt rennet, og premieutdelingen
foregikk på barnehjemmet som den gang het skolekjøkken.
Etter dette rennet begynte pappa også å bli interessert i
hoppingen, han gikk fluksens innover til Koop på mandag morgen og
fikk bestyreren, Benjaminsen, til å telegrafere etter hoppski for
gutten, tenk hickory hoppski, fra lappski til ordentlige hoppski! Ja gutter,
dere som nu driver og hopper får vel aldri anledning til å
kjenne de følelser jeg hadde dengang. Nu til dags skal det jo være
splitkein fra 2-års-alderen og oppover, og det er jo bare bra, men
prøv å sette litt pris på det unge mann.
Jeg tror jeg får slutte her, men neste Malmblad skal dere få
høre om den tiden jeg fikk begynne å reise ut.
Oskar Testad.
© Sulitjelma historielag
|
|