Rydningsbruket - Osbak

av Andreas Spjelkavik

- ble utvist som den foreløpige siste av rydningsplassene ved Langvannet, 24. juli 1851 til brødrene John og Nils Olesønner.
Det var en felles rydningsplass som grenset i nord mot høyfjellet. I øst gikk grensen ned til Langvannet ved "Baadhellaren". På et kroki, tegnet av forstassistent Nieuwjaur i 1891 kan det se ut som om denne båthellaren befant seg noe øst for det vi i ettertid kalte Hellarmo-odden. Mot vest gikk grensen fra høyfjellet ned langs Vaadvigelven. Mot sør gikk grensen langs og ved utløpet fra Langvannet. Men da gruveselskapet i 1892 fikk ekspropriert Langvandsdalen så var den sydlige grensen flyttet til høyfjellet mot syd. I det utvidete området så gikk grensen mot øst opp fra midten av Frostvika i litt vestlig retning og i vest gikk den langs bekken motstående av Vådvigelvas utløp. Når denne utvidelsen ble foretatt er ukjent.

Begge brødrene var født i Jokkmokk i Sverige. Nils, omkring 1809 mens John var 10 år yngre. Foreldrene flyttet til Røyrvasseid i Sørfold og guttene vokste opp der. John hadde først vært inderst på Ildhusmark fra ca 1844 før familien kom til Osbak. John var gift med Margrethe Andersdatter fra Sjønstådal i 1844 og de hadde to barn da de kom til Osbak. Senere fikk de også en datter. John døde den 13. februar 1857. Enken Margrethe fikk en sønn i 1858 som døde 1 måned gammel.
Hun ble, den 17. oktober 1859 gift med Tommas Olsen fra Sjønstudal. Tomas Olsen hadde den 9.juni s.å. fått bevilling på gårdparten etter John. De fikk to barn.

Nils Olson ble gift 11. oktober 1843 med Karen Johnsdatter fra Sjønstudal og de hadde også to barn da de kom til Osbak.
I det daglige ble Nils nevnt som "Tjukk-Nils" og utenom de forskjellige gjøremål på rydningsbruket var han en ofte benyttet slakter i dalen.
De to brødrene drev hver sin rydningsplass på Osbak. Det fremgår av et notat som lensmann Dessen skrev om rydningsbrukene i 1857. Det blir også fortalt at John bygde seg hus og fjøs etter at han kom til Osbak, men det var små bygninger. Nils bodde selv og hadde sine dyr i gammer.
Interessant er det å se hva de to rydningsbrukerne hadde av dyr og avling i 1865. Det var Tomas og Nils som da var rydningsmenn på Osbak og til sammen hadde de en hest, 17 sauer og 10 geiter og det ble sådd 1 ¼ tønne bygg og 1 ½ tønne poteter.
Hvor lenge Nils var på Osbak er ikke kjent. Han var jo der i 1865 under folketellingen, men 22. januar 1872 døde kona hans og da bodde denne familien på Laksåmark. Nils ble for andre gang gift på Tveråmo den 5. januar 1873 med Marta Eriksdatter fra Langsandmo i Saltdalen. Hun var i folketellingen fra 1865 oppgitt å være tjenestejente hos Hans Zakarias Andersen, Tveråmo. I folketellingen fra 1875 er Nils oppgitt å være inderst på en gård på Tveråmo og den 11.oktober 1877 døde han. Nils var da oppgitt å være inderst på Stormo. Det er ikke kjent når han flyttet dit og heller vet vi ikke noe om hans kone etter at ekteskapet ble inngått.

Om Tomas Olsen som etter at Nils Olson hadde forlatt Osbak drev hele bruket opplyses det i 1875 at han var gårdbruker og fisker og hadde en hest, tre kyr, 4 kalver, 12 sauer og 12 geiter. Han sådde ¾ tønne bygg og 1 ½ tønne poteter.
Tomas og Margrete fikk ei datter som vokste opp og som senere ble gift på Leivset.
Tomas ble enkemann i 1875, men ble gift igjen 1878 med Berith Dorthea som var fra Purkvik i Sørfold. De fikk to barn som begge døde samme året som de ble født.
Tomas Olsen døde den 19. november 1885 under rypejakt. Han ble senere funnet nedenfor en bergskrent oppe på fjellet sør for Sjønstådalen. Tommasvarden som i ettertid ble satt opp på ulykkesstedet står fortsatt i dag og kan ses fra Fjellveien ovenfor Bjørnmyr.
Det var ikke bare småvilt Tomas la ned. I 1965 fikk han skuddpremie for 4 bjørner og i 1867 fikk han skuddpremie for 3 dyr.

I 1876 og i 1879 ble det som kjent igangsatt prøvedrifter på noe av malmen som til da var funnet i Langvandsdalen. Det ble under den siste driften også påbegynt arbeidet av en veg fra Langvannet mot Sjønstå. Det kan være denne veien vi i dag ser spor av i terrenget fra Osbak og opp i høyden over til Bjørnmyr. Den siste prøveperioden ble avsluttet i 1881.

I 1887 begynte Persson med gruvedriften, han var her selv muligens første gang alt sommeren 1887. Han så jo at for å komme til Langvannsdalen måtte han forbi Osbak så den plassen måtte han prøve å få fatt på. Enken etter Tomas Olsen satt da på rydningsbruket for andre året i trange kår med 4 barn og Person søkte Forstvesenet om å få overta stedet. Men Forstvesenet svarte den 3. juni 1887 at enken på Osbak satt på plassen på åremål så det gikk nok ikke sånn uten videre og vi finner bl.a. følgende i svaret som Person fikk:
"Vil altså Grubebolaget nu erverve sig Bruksret til Pladsen, maate det ved en passende Erstatning affinde sig med Enken om Afstaaelse af hendes bruk - og Beboelsessret, hvilket muligens kan opnaaes da hun saavidt mig bekjent er i meget smaa Kaar."
Men enken, hun hadde andre planer, for hun giftet seg for tredje gang den 22. juni 1887. På ettersommeren fikk den nye ektemannen, som også var hennes tidligere dreng Marthinus Angel Johansen fra Hestdekker i Valnesfjord vedtatt Konditioner (foreløpig avtale mellom utleier og leietaker) for plassen Osbak til senere utarbeidelse av festekontrakt til forpaktning av Osbak på åremål.

Gruveselskapet vokste, sikkert til fortvilelse for brukeren på Osbak. Grunnet terrengets beskaffenhet i dalen så måtte jo alle folkene og alt utstyret som skulle til og fra gruveselskapet, gå over innmarka på Osbak. Men brukeren på Osbak og Hasselbom inngikk en avtale i september 1889 om erstatning for de ulempene dette medførte. Etter ordlyden i avtalen skulle gruveselskapet få anlegge vei over Osbak, det skulle anlegges opplagplass for malm, avgies tomt for vaskeri med fri adgang til vann, betales erstatning for skade på åker og eng, og husene på Osbak skulle istandsettes på selskapets regning for inntil 200 kroner. I tillegg skulle selskapet betale Johansen en årlig godtgjørelse av kr 20,-.
Jeg vet ikke, men den veien vi ser fra Hellarmo og hit til Osbak kan være den veien det i avtalen er snakk om. I så fall kan det ha vært meningen at denne veien videre skulle gå opp til Bjørnmyr slik vi i dag ser kontorene av en vei. Men veien som gruveselskapet til slutt bygde mellom Langvann og Øvrevann og som var ferdig i 1889 gikk fra Fossen og opp over fjellet til Tveråmo og vidre til Sjønstå.

Men tilbake til Osbak. Fogden var ikke innstilt på at Johansen skulle ha de 20 kronene så tiden gikk til en offentlig diskusjon med Forstvesenet som mente at Johansen skulle ha hele beløpet. Senere underkjente Person denne avtalen. Han utformet et nytt forslag til avtale, ikke så ulikt det første. Dette sendte han til den Kongelige Norske Regjering for det indre til godkjenning i april 1891. Slikt pleier jo å ta tid i departementet. Når vi så vet at gruveselskapet i 1892 fikk ekspropriert området så kan man vel gå ut fra at Marthinus Johansen aldri fikk utbetalt erstatning for det ubehaget han hadde hatt i de forgående år.

Høsten 1892 begynte videreføringen av jernbanen fra Fossen til Helarmo, men da var det gruveselskapet som selv rådde grunnen til rydningsbruket Osbak. Da ble banen ført bort fra elvebredden ved "Bonskjæringa" til fjellsiden og rundt "12a-kurven" inn i "Hellarmobukta". I forbindelse med denne byggeperioden reiste byggefirmaet ei brakke på Osbak med fire rom. Om hensikten med denne var bolig, kontor, lager eller hva vet jeg ikke, men da banen var ferdigbygget og arbeidet avsluttet så kjøpte Person byggverket av brødrene Lund. Etter at Person hadde overtatt bygningen så tilbød han den vederlagsfritt til Bodø og omegns Turistforening dersom foreningen ville benytte brakka som hotell for helårs drift til besøkende i dalen. Dette tilbudet kunne ikke turistforeningen ta i mot så bygningen ble stående på Osbak frem til 1897. Da ble "Turistbrakka på Osbak" revet og flyttet opp til Sandnes. I verkets papirer fortelles det at brakka ble gjenreist i nærheten av sjeidehuset. Sjeidehuset på Sandnes lå den gang nede ved Langvannet. Fra tidligere av lå "Snebrakka/senere Stallbrakka" ved sjeidehuset. Ei annen brakke som vi vet lå i nærheten av der det gamle sjeidehuset var "Sorgenfri". Om Sorgenfri var turistbrakka fra Osbak vet jeg ikke, men både navnet og størrelsen kan tyde på det.
Da jernbanen ble ombygd i 1914 ble det laget en ny trasè langs elva fra "Bonskjæringa" til "12a-kurven".

Om husene på Osbak som jeg og mange andre husker blir det fortalt at det var Tomas Olsen som bygde de etter at han ble bruker av Osbak. Vi vet at Marthinus Johansen døde 20. november 1930. Hans første kone, enken etter Tomas Olsen døde i 1909. De to hadde ei datter som 8 år gammel døde i ei drukningsulykke i Langvannet i 1896. Da Marthinus døde var han blitt gift for andre gang, den 21. september 1910 med Jakobine Hansen fra Leivset.
Jakobine Osbak som hun da ble kalt døde i juni 1943 og jeg vil tro at det er mange som ennå i dag minnes den damen.
Den siste som hadde Osbak var gruvearbeider Håkon Johan Andreas Hansen Osbak. Han var gruvearbeider i uka og bonde sammen med familien i helgene og i feriene fra bergverket. Som vanlig var den gang hadde kona, Petra Anne Pernille styringen med heimgåren når mannen var på arbeidet. Petra var datter til Ole Mikal Nilsen på Hellarmo. (Ole Nilsen brukte også navnet Ole Hellarmo.)

Men 26. mars 1957 brant våningshuset på Osbak ned til grunnen.
Familien var da tidligere flyttet opp til Sulitjelma. Det ble ikke gjenreist noe nytt hus etter brannen. De andre husene som tidens tann ikke fortærte ble revet ned. Og da det ble bygget veg til Sulitjelma først på 1970-tallet så ble matjorda på rydningsbruket for det meste kjørt til Sulitjelma og brukt til jordforbedring på de stakkarslige grønne flekkene som var der. En del av den øvrige grunnen ble benyttet til fyllinger på veien så det kan vel sies at det om lag 120 år gamle rydningsbruket sto og fortsatt står nokså ribbet tilbake.

Helt på tampen:
Vi vet at Ole Einersen fra Folla ble gift med Synne Andersdatter, Stormo den 28. desember 1764. De skal ha flyttet til "Langvandets vestende" omkring 1771 og bosatt seg på en "Skovplads eller Finnerydning". De flyttet senere til Cousmodalen i 1778. Det var flere slike små plasser i Sjønstudalen og Skoffeldalen på denne tiden.
I senere tid skal det være funnet rester av en gammel boplass på Osbak som antas og være det stedet Synne og Ole flyttet til. Det sies ikke når dette funnet er gjort.
Kan kanskje dette funnet ha vært Nils Olsons boplass? Sist men ikke minst viktig, kanskje Nils Olson som den eldste av brødrene tok bopel i de den gang 80 år gamle gammene som Ole Einersen hadde bygget da han kom til Osbak? Ikke vet jeg.

Får vi noen gang svar på dette spørsmålet?