Den gamle kirkegården i Sulitjelma

Av Kjell L. Olsen

I november 1999 feiret Sulitjelma kirke 100 år. Sulitjelma historielag og Sulitjelma velferdsfond gikk i den anledning sammen om en gave til menigheten. Gaven var en tavle med navn på alle de som ble begravd på den gamle kirkegården i Fagerli. Denne artikkelen er skrevet som en tale i forbindelse med den høytidelige overrekkelsen av gaven.

     Larmen og støyen fra industrien hadde stilnet av og søndagsfreden hadde senket seg over Sulitjelma. Det var den 21. oktober 1894. Natta hadde vært kald, det var fortsatt kuldegrader og frost i bakken, men snøelingene som hadde gått de siste dagene hadde stoppet opp og utover dagen sendte sola av årets siste stråler ned fra en skyfri himmel. På sørsida av Langvatn, i utmarka til Fagermogården var det samlet en del folk. Mange hadde hørt om at man var i ferd med å anlegge en kirkegård i Sulitjelma, og nå skulle kirkegården innvies. I spissen for folkemengden sto prost Holter og ledet seremonien. Til stede var også sognepresten i Skjerstad, Olav Amundsen, som også var kommunens ordfører, samt Peder H. Rynning, som var kommet til Sulitjelma som prest halvannen måned før.
     Den første begravelsen i Sulitjelma fant sted søndag den 2. desember samme år. Det var den 60 år gamle gruvearbeideren, enkemannen Berger Larsen som ble lagt i grava. Larsen kom opprinnelig fra Solør i Hedmark, men hadde tidlig flyttet til Flakstad i Lofoten. Her hadde han giftet seg med Jensine og stiftet familie. Etter at kona døde dro han til Sulitjelma og tok arbeid i gruvene. Berger Larsen døde lørdag den 24. november.
     Høsten samme år ventet et ektepar fra Giken barn. Dessverre døde barnet i mors liv. Som skikken var den gang ble dødfødte barn, og barn som døde like etter fødselen, begravd sammen med en voksen. Dette barnet ble begravd sammen med Berger Larsen.

     En av pionerene i Sulitjelma var Marie Lovise Niska fra Finnmark, som kom fra en familie med lange bergverkstradisjoner. Marie Lovise var oppkalt etter bestemoren i Kåfjord, bestefaren arbeidet i gruveselskapet der, og faren hennes var født der. Marie selv vokste opp på Senja, der faren jobbet ved Senjen nikkelverk. Noen år etter at Marie hadde giftet seg og fått de første barna, flyttet familien til Vågan i Lofoten. Rundt 1892 brøt familien atter opp, denne gang satte de kursen mot Sulitjelma. Direktøren ved verket i Sulitjelma var den godt likte Olav Corneliussen. Denne mannen kjente de til, han hadde vært direktør for nikkelverket på Senja i noen av årene da mannen til Marie, han Lars Einarsen, hadde jobbet der. Lars døde i 1907, bare noen uker etter det berømte møtet på Langvansisen, der det ble besluttet å danne fagforening. Marie selv døde i Fagerli, 63 år gammel. Hun ble begravd 20. februar 1921. Etter dette ble den gamle kirkegården tatt ut av bruk. Det har senere blitt begravd fire personer på spesielle familiegravsteder, den siste i 1942. Det er totalt gravlagt 556 personer på kirkegården.
     Den gamle kirkegården i Sulitjelma er først og fremst en barnas kirkegård. Den er et taust vitne om en barnedødelighet som for de fleste av oss i dag er helt fjernt. Til sammen er det gravlagt 277 barn under 10 år. Dette utgjør over halvparten (56 %) av alle gravlagte. I tillegg til disse er det gravlagt 61 dødfødte barn. Selv blant de voksne var de fleste unge folk. 82 % av de gravlagte døde før de hadde fylt 40 år. Bare 4 av de 556 opplevde sin egen 80 årsdag. Dette viser at Sulitjelma hadde en ung befolkning.
Det er 40 svensker og 6 finlendere som er begravd på denne kirkegården. Mennesker som brøt opp fra hjemlandet og reiste til Sulitjelma for å finne et utkomme og som endte sine liv her.
     Man kunne ha trukket fram utallige enkeltpersoner. Det er Fredrik Larsen som mistet 3 barn og kona i løpet av kort tid. Det er det såkalte "Kjelvannsliket", en uidentifisert død person, mulig offer for et mord ved Kjelvatnet. Det er hedersmannen Asbjørn Aartun. Hans begravelse er vel det nærmeste man kommer en "statsbegravelse" i Sulitjelma. Og det er mange, mange andre. Kirkegården består av 556 enkeltpersoner som hver har sin egen historie. Denne tavla er ment som en heder og et minne til alle de som ligger begravd på kirkegården. Samtidig håper vi at tavla også kan være til hjelp for etterkommerne som ønsker å besøke stedet der noen av familien ligger begravd, eller andre som bare oppsøker stedet av ren nysgjerrighet, det er lov det óg.
     Da historielaget startet på prosjektet ante vi ikke hvor mye arbeid som måtte til for å få reist denne minnetavla, både når det gjelder utarbeidelse av teksten, som er den største delen av arbeidet, og bygginga av selve tavla. Hadde vi vist det, er jeg i tvil om noen ville ha påtatt seg dette. Når tavla nå står ferdig er jeg likevel glad for at arbeidet er gjort og jeg vil rette en stor takk til alle de som på forskjellig måte har bidratt til at dette kunne gjennomføres. Jeg håper at tavla vil komme til nytte og det er med ikke så lite stolthet at jeg på vegne av Sulitjelma historielag og Sulitjelma velferdsfond kan si til Sulitjelma menighetsråd; Vær så god.

For Sulitjelma historielag
Kjell Lund Olse