FJELLVEIEN

Av stasjonsmester Thorvald Hugaas
(Redigert av Wenche Spjelkavik)

Fjellveien ved Barfjell, Sulistoppene i bakgrunnen

       Jeg vil gå tilbake til 1903 og se på forholdene den gang - særlig vinterstid. Jernbanen var en tertiærbane, som med sitt lette materiell ikke kunne holde det gående om vinteren. Når isen la seg på vannene og malmtransporten stoppet i desember, ble trafikken lagt om til hestetrafikk, såfremt det var snø nok.
       Jernbanen snødde igjen, og trafikken ble lagt over fjellveien fra Sjønstå til Fossen dam. Derfra kjørte man langs jernbanelinjen forbi Osbakk og videre over bukten til Hellarmo. Det var totalt en strekning på 13 km, den ble inndelt i 5 roder med en mann på hver rode, som skulle passe veien og holde snø og skavler borte. Av og til måtte det også ekstrahjelp til.
       Far var baneformann og hadde tilsyn med fjellveien om vinteren, og det ble mange basketak i storm og uvær. Trafikken fra Finneid til Sjønstå ble avviklet med hester -vesentlig fra Vatnbygd, Solvik og Engan. De kjørte bare til Sjønstå. Fra Sjønstå ble det kjørt med to hester fra Fjeld, fire fra Stormo, to fra Tveråmo og fire fra Sjønstå, av og til også med hester fra Laxå. Verket hadde også en hest på Sjønstå om vinteren. Det måtte være flere hester i kjøringen over fjellet enn på isen, da lassene her var mindre. I godt vær og føre kunne lassene bli fra 500 til 700 kilo.
       Betalingen oppover var kr 0,70 pr. hundre kilo og nedover kr 0,50. Det var mest unggutter som kjørte. Lassene besto av matvarer, kjøtt og fisk samt utstyr for gruvedriften m. m. Nedover var det kobber. Kobberbarrene var 25-30 kilo den gang. Kobberpartiet for hver dag ble likt fordelt på antall hester. Det ble som regel små lass på 200 til 400 kilo.

Johan P. Lakså og Jens Jensen, Tverråmo frakter matvarer til Sulitjelma, ca 1890.

       Hestene kjørte fra Sjønstå i 7-8 tiden. Første stykke langs elven var flatt, men opp over Trolldalen var det en lang og tung stigning. Kjørerne var utstyrt med en tykk stav med flat, skarp pigg. Med denne stoppet de lasset når hestene skulle hvile. Slik gikk det opp bakkene 60-70 meter og så hvil. Det gikk ikke fort, men skulle det bli daglønn, måtte man laste så mye som hesten på noen måte kunne klare. Var føret dårlig og sledestålet iset, måtte man stadig legge et spett under for å rense isen bort. Kommet opp Trolldalen, ble det flatt og fint innover til Tveråmo, men her begynner oppstigningen til fjellet. Veien går gjennom en stor sving, "Krubbå", og videre opp rundt Snøveiberget (Sneaberget; av snett = skrått), hvor veien ligger høyt over Tverelven. Her er det smalt og bratt, og i Snøveiberget renner det ofte vann over veien og lager en farlig is, slik at det måtte hugges spor for sledemeien før man kunne kjøre over dette partiet.
       Jeg var slemt ute her en gang. Ole Olsen Fjeld, som hadde hest og kjørte for verket, ble syk, og jeg som hadde drevet og kjørt en del på gården, skulle kjøre for ham. Jeg var glad i hester. Hoppen og jeg kjente hverandre så det skulle nok gå. Det var sist i mars, godt vær, men litt kaldt. Kramkaren Hammarin (Anders Andersson Hammarin f. 1843 d. 1915) skulle bli med meg nedover. Vi surret skreppa på lasset, 400 kg kobber, og dro avgårde, men vi gruet for Snøveiberget da vi visste det var farlig der, og så tidlig på dagen regnet vi ikke med at det var blitt hugget spor.
       Vi kjørte fint nedover fjellet, men da vi kom til høyden ved Snøveiberget, stoppet vi og gikk nedover for å se hvordan det så ut. Jo, isen gikk skrått over veien, og her var intet som stoppet. Alle stabbesteinene var under isen.
       Jeg husker at jeg sa til Hammarin: "Vi losser lasset her. Med tom slede kommer vi oss over." "Nei, jag har en god piggstav. Den setter jag for meien, " sa Hammarin. Men det holdt på å bli vår siste tur. Da sleden var forbi staven, begynte den å rase i vei, slo benene unna Hammarin, og jeg så ham seile utfor, 60-70 meter og rulle som en tønne helt ned på elvisen. Selv kastet jeg meg på lasset, ga hesten et slag med tømmen og svingte den mot fjellet. Sleden rutsjet. Halvparten av den var ute i luften til den stoppet mot en stabbestein på nedsiden av isensvullen. Så fikk jeg den på veien igjen.
       Hammarin hadde ikke skadet seg og kom krabbende opp. "Er det bra med deg?" sa jeg. "Ja, men er det bra med deg?" "Jo, det svir litt i en fot, men det er nok ikke noe å bry seg om." Jeg kledde av foten, og like under kneet var det et sår på 12-13 cm, men det blødde ikke. "Det måste du til läkaren med", sa Hammarin. Vi kjørte til Tveråmo og losset og kjørte tilbake igjen. På Fjeld fikk jeg stelt meg litt og fikk med en som kusk, og kom meg til dr. Barth, som sydde igjen såret, og så nedover igjen. Jeg lå på Fjeld i 4 uker før jeg kom meg hjem. Hadde vi ikke hatt en så god og klok hest, kunne det blitt en stor tragedie. Kanskje vi slapp billig fra det. Heldigvis hørte slike hendelser til sjeldenhetene.
       Vi skal igjen følge kjørerne oppover fjellet - med stadige hvilepauser hele formiddagen - til de passerer Storsnøskavlen og kommer opp i mot Barfjellet. Dette er en fjellrygg som går fra Skoffeldalen og rett syd mot Langvannselven. I stygt vær - særlig i østavind - kunne det være vanskelig å ta seg frem. På Barfjellet hendte det at hest og lass ble kastet av veien. Storsnøskavlen ligger like nedenfor og er en fryktelig sperre på veien. Skavlen kostet meget arbeid da den kunne bli syv - åtte meter.
       Men herfra og innover tok kjørerne plass på lasset og kjørte i lett lende til ovenfor Fjeldgårdene der veien går i fall ned mot Fossen dam. På strekningen fra Fjeld er der et par meget farlige snøskredfar, og det var ikke sjelden at det kunne stå om liv. Likeså i Foslia hvor det er meget farlig for ras (stein og is) og hvor en av verkets fineste hester satte livet til da en stor isklump slo foten av hesten så den måtte avlives på stedet.

Hellarmo stasjon

Fremme på Hellarmo fikk hestene sin havrepose og kjørerne sin kaffe og medbrakte mat på jernbanens venteværelse.
       Ja, dette var i store trekk den viktigste trafikken, men det var også annen trafikk. Posten ble kjørt med hest fra verket. Den gikk direkte til Sjønstå hvor privat kjører overtok. Dag som natt kunne turen gå alt etter Saltensbåtens ankomst til Finneid. Postkjøreren hadde mang en strid jobb, ofte om natten i stygt vær. Han var også utstyrt med våpen.
       Der var ingen offentlig kommunikasjon for publikum, men en del private skysskarer kjørte på bestilling. På Langvannsisen gikk fem hester to turer hver dag. De tok jo større lass og klarte som regel å holde unna for hestene over fjellet. Doktorskyss og verkets skyss utførtes med verkeshester. Verket hadde ca. 60 hester.
Dette skulle gi et inntrykk av Sulitjelmas kommunikasjoner den gang.