Minner i forbindelse med Sulitjelma

Familie og oppvekst

Av
Aagot (Lillan) Lund Engebretsen

Morfar Anfind O. Anfindsen (foran til venstre) på glassverandaen med sin familie, inklusive mor og far som nyforlovet (bak).

   Da mine foreldre, Aagot og Kjell Lund, flyttet til Sverige omkring 1920 med mine to eldste søstre som var født i Sulitjelma - Signe og Anne-Karine (den gang 5 og 3 år) - var det for at min far skulle tiltre stillingen som overingeniør ved Sulitjelma Grubers hovedkontor i Stockholm.
     Til Sulitjelma kom min far første gang i 1906 som 17-årig praktikant. Bare avbrutt av et kort studie-opphold i Dresden i Tyskland, fikk han hele sin arbeidsdag i A/S Sulitjelma Gruber helt frem til han gikk av med pensjon i 1957.
     Min morfar, Ing. A. O. Anfindsen, kom til Sulitjelma i 1892, da min mor var 2 3/4 år gammel, så hun hadde sin barndom og oppvekst der. Hennes eldre søster Anna hoppet i Tangenhammeren som 17-åring, med lange, flagrende skjørt! Den yngste av søstrene, født i 1897, fikk navnet Sulithelma, men ble alltid kalt Thelma.
     Min far traff min mor allerede under den tidlige praktikant-tiden, men stormforelskelsen kom senere. De forlovet seg i 1912, og bryllupet sto i Sulitjelma Kirke i 1914.

Mor med Signe på fanget.		Far foran huset på Sandnes.

     I Stockholm ble Inger født i 1921. Litt senere i 20-årene hadde Grubene kontor noen få år i Göteborg, for igjen å etablere seg i Stockholm hvor jeg ble født i 1928. I den anledning kom en knapt 18-årig jente til oss fra Sulitjelma - Asbjørg Strømhaug - som min barnepike, og hun ble hos oss i flere år. Hun giftet seg senere i Sverige, og bor nå utenfor Stockholm som enke. Vi snakker rett som det er i telefonen sammen! Hun er snart 96 år, "Assa" som vi kaller henne, full av liv og morsomme minner.

"Assa" med meg på armen.

     Naturligvis var vår hverdag i Stockholm preget av Sulitjelma. Far hadde daglig kontakt pr. telefon eller telegram (foruten korrespondanse) - ikke bare fra kontoret sitt, men også hjemme. Særlig ofte med Verksdirektør Andreas Quale. (Han og hans kone Kate var mine gudforeldre.) Den gang var telefonlinjene ikke så klare. Når far skulle bestille "personlig samtale", måtte han bokstavere som man gjorde den gang: Quintus, Urban, Anders, Lars, Erik (= QUALE). Vi barn trodde lenge at han faktisk hadde alle de navnene!
     Sulitjelma-kontoret lå i Regeringsgatan 10, midt nede i byen. Ettersom trafikken ikke var stor, fikk jeg allerede som 7-åring lov til å gå ned dit - en tur på ca. 10-12 minutter - for å møte far.
     Det var med ærefrykt jeg steg inn gjennom den store, tunge, sorte porten til kontoret fra gaten. Der var allting mørkt, syntes jeg: mørkpanelte vegger, store, mørke møbler, mørke gardiner. Selv nådde jeg så vidt opp til disken der man kom inn, og jeg ser ennå for meg allting i det perspektivet. Det var en ganske stinn eim der av gammel tobakksrøk, papir og kontormaskiner, og noe ubestemmelig, som jeg alltid har forbundet med Sulitjelma-kontorene. Store, alvorlige menn hadde det travelt med sine gjøremål. Inne på fars kontor - der det også virket mørkt - hang en bronsebyste av Konsul Persson i overnaturlig størrelse, på veggen. Jeg hadde aldri sett en bronsebyste før, så den studerte jeg lenge av gangen (mens jeg ventet på far). Han hadde mustasje, og så hadde han et lite, firkantet skjegg midt på haken. Jeg skjønte ikke at det var det det var, og kom til konklusjonen at han måtte ha sølt litt av frokostgrøten sin der. For meg var Konsul Persson alltid "mannen med grøt på haken".
     Fars kolleger var bl.a.: Kontorsjef Eric Möller; Bjelke, Bokholder Evald Callander og Bror Sonesson. De var ofte hjemme hos oss med sine fruer: Inez Möller, Sara Callander og Ruth Bjelke - de to siste var begge norske. Sonesson var ikke gift. Noen ganger var det bare fruene som kom til mor på formiddagsthé (fruer var hjemmeværende den gang, stort sett!). Sara Callander duftet alltid så deilig parfyme.
     På den tiden fikk jeg være med familien på reiser til Sulitjelma. Spennende å ta toget over Storliden til Trondheim, der vi gjorde opphold for å hilse på bestefar Anfindsen (som hadde slått seg ned der som pensjonist). Han delte hus med sin datter Thelma og hennes mann Karl Johan Tangen og deres 4 døtre - våre veldig kjære kusiner, som var rundt samme alder som vi. Det var stas, for i Sverige hadde vi jo ikke familie.
     Så var det om bord i hurtigruten med sine spesielle sjølukter, som jeg kjente igjen hver gang vi senere reiste med den - over Folla, våkne grytidlig om morgenen når vi lå ved kai i Rørvik - og så i land i Bodø, hvor bil ventet, som kjørte oss til Finneid. Båt over vannene til Sjønstå, og endelig om bord i det spesielle toget til Furulund. (På det toget var det også en helt egen lukt som forårsaket gjenkjennelsens glede hver gang vi kjørte med det i alle år senere.)
     I Sulitjelma bodde vi ofte i Messen. Der sprang jeg rundt og lekte, bl.a. helt fascinert av fangecellen i kjelleren. Jeg kunne være der lenge av gangen og tenke meg arrestantene som hadde sittet der. I festsalen var det et piano med grønn, brodert filtremse over tangentene, som var spesielt. Man kunne sette inn en valse, så spilte pianoet av seg selv når man trakk opp valsen! I festsalen var det fine åklær på veggene.

Furulund med messen nærmest. Ytterst til venstre ligger butikken og jernbanestasjonen. Ytterst til høyre ligger hotellet og postkontoret.
Sulitjelma Grubers direksjonsvilla

     Vi sov som regel i det store gjesterommet til høyre for den ene inngangen. Om det var vinter når vi var der, kom det noen inn om morgenen og la i ovnen. Det var koselig å ligge i sengen og se flammene flakke fra ovnsluken og kjenne duften av kullet som brant der inne, mens det ble stadig varmere i rommet. Slikt hadde jeg ikke opplevd før. Om dagene baset jeg i sneen utenfor Messen, eller utenfor direktørvillaen sammen med den lille datteren til Søssa Quale (eller var det Mina's datter?) Jeg lekte også med den lille datteren til Greta Forfang.
     Måltidene - unntagen frokost - spiste vi stort sett på hotellet. Frokosten var det oftest fru Iversen som stelte for oss i Messen - søte, åpne fru Iversen som det var så hyggelig å snakke med.

     Noen ganger bodde vi i Direksjons-villaen, bl.a. i 1938. Der var det også mye spennende, bl.a. de flotte tårnene på bygningen. Oppe i 2. etasje var en bred gang, med gjesterom på begge sider. Jeg fablet opp personer som kunne ha bebodd dem. Og der var en hustelefon! Jeg ringte stadig ned til 1. etasje, særlig til kjøkkenet - de var så snille til å svare!
     Ute i haven - eller parken - var det en masse stier å utforske, og planter og bær (krekling), og et herlig lysthus, som står der den dag i dag nedenfor det som nå er Hotellet (tror jeg!).

     Etter hvert ble jeg kjent med barn på min egen alder som jeg lekte med, for eksempel Ingrid Sjøstedt og Liv Christoffersen. Jeg var hjemme hos dem, og vi fant på ting å gjøre.
     Jeg kan ikke ha vært mer enn omkring 7 år første gang jeg var med far inn i gruben, utstyrt med kjeledress og hjelm, og en karbidlampe i hånden - innover i stollen med "toget". Grubelukten finnes ikke noe annet sted, bortsett fra i andre gruber (i Folldal, for eksempel, hvor jeg var senere) - den fuktige, litt klamme, støvblandede lukten.

* * * * *

     I 1937 gikk aksjemajoriteten i selskapet over på norske hender, og hovedkontoret ble flyttet til Oslo. Far var blitt administrerende direktør. Kontoret lå i halvsirkelen bak Oslo Rådhus, adressen var Fridtjof Nansens plass 6. I Oslo fortsatte samme rutine som i Stockholm med å hente far, bare at nå tok jeg trikken til byen fra Thomas Heftyesgate, der vi bodde.
     (I 1936-37 hadde Sulitjelmakontoret og følgelig også vi hatt et år i Göteborg, men det forløp så hendelsesløst, at der er ingenting å rapportere.)
     På Oslo-kontoret var "han med grøt på haken" på plass, i styrerommet. Lukten var den samme, men lokalene var lysere. Av staben fra Stockholm og Göteborg hadde Möller og Callander fulgt med til Oslo med sine koner. Callander ble boende i Oslo til sin død (Sara gikk tidlig bort), mens Möller og frue flyttet tilbake til Malmø i Sverige da han gikk av for aldersgrensen.
     Så kom krigen. Far reiste stadig oftere til Sulitjelma for å kunne følge bedre med i den daglige utviklingen, med tanke på den tyske okkupasjonsmakten. Slik jeg forsto det, ble det gjort forsøk på å overta driften. (Hvilket jo aldri lyktes.)
     Mot slutten av sommeren 1941 satte far og jeg oss på toget til Trondheim med kurs for Sulitjelma, med min lille nyervervede cocker spanielvalp i en hundekasse i godsvognen. Mor skulle komme senere, og mine to mellomste søstre skulle bli igjen i Oslo. Den eldste var allerede i Amerika og ble der gjennom hele krigen. Jeg var 13 år, og en ny epoke i livet ble innledet.

* * * * *

     Etter det tradisjonelle besøket hos Bestefar og Tangens i Jonsvannsveien 5 i Trondheim, dro vi til Hommelvik og gikk om bord i et sjøfly med destinasjon Bodø - min første flytur. Spennende å seile over Svartisen og se så mange detaljer på landjorden i fugleperspektiv.
     Å komme til Bodø var et sjokk. Jeg var der på besøk like før krigen startet og kjente den gang gater og bygninger i sentrum. Nå var ingenting til å kjenne igjen - alt lå i ruiner.
     Den vanlige bilen tok oss til Finneid, der "Trea" lå og ventet ved kai, med Hans Kaurin i maskinrommet - hvilket humørmenneske! Det ble mange turer med ham i årenes løp.
     I Sulitjelma bodde far og jeg til å begynne med i Direksjonsvillaen. Direktørvillaen var under opp-pussing etter at Quales hadde flyttet ut. Den kjære fru Iversen kom inn på dagtid og stelte for oss - for meg et fast, gledelig holdepunkt i min foreløpige ensomhet.
     Jeg sov i det store gjesterommet til høyre for hovedinngangen (det ble kalt "kongerommet" fordi Kong Haakon overnattet der på sitt besøk før krigen) - far lå i et rom lenger bort.
     Skolen var ikke begynt ennå, så dagene gikk med til å utforske områdene rundt påny, leke med Peggy (hunden min) - som forøvrig elsket å være på det store kjøkkenet med stengulv. Fru Iversen var så snill med den. Jeg tilbrakte også mange gode stunder der.
     Far gikk på kontoret hver dag, men en herlig varm sommersøndag gikk vi sammen til Rupsifossen, med Peggy hoppende og dansende ved siden av. Etter hjemkomst var Peggy så sliten, hun sov resten av dagen!
     Jeg begynte på skolen, med sommerfugler i maven - jeg kjente jo ingen. På kateteret sto rektor med pekestokken rettet mot meg og sa med sin tordenrøst: "Og her har vi Aagot Lund, datter til Direktør Kjell Lund." Jeg trodde jeg skulle synke i jorden. Dette utjevnet ikke akkurat forskjellen mellom "funksjonærbarn" og "arbeiderbarn" - en forskjell jeg allerede i alarmerende grad hadde oppdaget eksisterte. Slikt hadde jeg ikke vært borti før. Det var ikke lett å få venner til å begynne med. En gang kom et par av jentene bort til meg og spurte: "Har du mange kjola?" (Jeg hadde én, så vidt jeg husker.) At jeg snakket østlandsk, øket også avstanden, og selv var jeg ganske sjenert.
     Men etterhvert ble jeg godt kjent med Marianne ("Pusse") Brekke. Gudvor Bostrøm som jeg delte pult med (vi hadde jo dobbeltpulter av tre den gangen), var stillfarende, men vi kom godt ut av det med hverandre. Roar Ormåsen som opprinnelig var fra Kongsberg og hvis far var stiger, snakket også østlandsk, og det var en trøst. Pusse og jeg hadde oppfunnet et kodespråk som vi skrev lapper på. Roar knabbet lappene og knekket koden!
     På et tidlig tidspunkt bestemte jeg meg for å gjøre alt jeg kunne for å være "som alle de andre".
     I mellomtiden hadde jeg blitt nære venner med Sigrid Hugaas som jo bodde like i nærheten av oss, og med Gerda Engebø lenger ned i Furulund. Vi opererte mye sammen vi tre. (I alle år senere har vi holdt kontakt - med Sigrid inntil hun døde, og med Gerda har jeg fortsatt kontakt, som med mange andre fra Sulistiden.)

	Sigrid, Gerda og meg - "trekløveret".

     Gjennom turene til Kjelvann, hvor vi kunne være ute og ro til tre-firetiden om natten, i bjerkeduft og troll-lys med mektige Saulo i det fjerne, fikk jeg en så avgjørende naturopplevelse at det forandret mitt liv for alltid. Jeg husker en sommerhelg i 1942 da min søster Anne-Karine var på besøk i Sulitjelma med sin forlovede, og vi var på Quale-hytta (som var til vår disposisjon). Ved 19-tiden en kveld begynte vi å gå opp mot Avilontjokko - først gjennom et vanvittig kløende myggbelte. Så snart vi kom høyere opp og luften ble kjøligere, ble jo myggen heldigvis borte. På toppen tok vi frem matpakkene, og der satt vi ved midnatt og så solen bare "dyppe" ned mot horisonten langt der ute ved havet, for så å stige igjen langsomt. For en 14-årig byjente var dette en opplevelse som brente seg fast i sinnet.
     En kjær vane jeg ellers fikk, var å klatre opp den bratte bakken bak huset der vi bodde, sette meg ned i lyngen og bare la inntrykkene strømme på: suset fra vårbekkene, duftene fra naturen, glitringen i kiskornene på stien, lyset over det hele.
     Om vinteren slengte jeg ofte bøkene fra meg når jeg kom hjem fra skolen og tok skiene fatt, ned bakkene til Furulund, over isen, og så langt jeg kom før jeg måtte snu for at det ikke skulle bli for mørkt.

Gerda og jeg på ski ved Kjelvann		Sigrid og jeg med niste

     For ikke å snakke om måneskinnsturene sammen med Sigrid og Gerda vinterstid med spark ut på veien, der det var sjanse for å treffe noen av guttene!
     En gang Langvann var frosset til før det var kommet noe særlig sne, gikk en hel gjeng av oss på skøyter, først motvinds fra Furulund mot Sandnes, deretter blåst av vinden tilbake. Det skal for øvrig sies at jeg, som var kommet til Norge først som 9-åring, hadde meget liten erfaring med ski og ingen med skøyter, så jeg hang alltid langt etter de andre, halvt blå i ansiktet av anstrengelse!
     Hjemme sto jeg mange ganger klemt mellom blendingsgardinen og vinduet om kveldene før jeg la meg, for å beundre det flammende nordlyset som bølget over himmelen i rødt og grønt, eller det gnistret fra et punkt i midten ut til alle kanter.
     Skoleveien om vintermorgnene i stummende mørke i temperaturer ned mot 30 kuldegrader, innpakket i bestefars omsydde vinterfrakk med anorakk under og med lommelykt avblendet med blått filter som eneste lyskilde (unntagen når det var måne- og stjerneklart) - var også svært naturnært! En gang ute ved Charlotta var østavinden så sterk at jeg ble feid rett inn mot bergveggen like ved Brandts butikk. På skolen ble blendingsgardinene knapt rullet opp før de måtte rulles ned igjen når mørket falt på. Desto større glede den dagen da solen så vidt viste seg over fjellkanten igjen for første gang (11. Januar?). Vi hadde dog hatt gjenskinnet av den på Saulo og Sulistoppene på klare dager.
     Kinoen var et kapittel for seg. Hver onsdag eller bare en onsdag i ny og ne ble det satt opp film i den store salen på Folkets Hus. Engelske og amerikanske filmer fantes ikke p.g.a. okkupasjonen, men vi fikk svenske og danske filmer, og naturligvis norske, bl.a. "En herre med bart" med Wenche Foss! Jeg husker t.o.m. en ungarsk film som var så sørgelig at Sigrid og jeg - som hadde lurt oss inn på voksenfilm - hulket så høyt at de omkringsittende klaget!
     I den samme salen var det turn hver tirsdag, som Sigrid og jeg var med på.
     På Folkets Hus var også rasjoneringskontoret der Benjaminsen satt som sjef. Jeg var ofte og hentet kortene våre hos ham. Han var ganske omfangsrik, så en av historiene som verserte om ham, var at han spurte sin sekretær, Oddny Bostrøm, om morgen: "Oddny, kallas sko har æ på mæ i dag?"

     Direktørvillaen var vi flyttet inn i utpå høsten 1941. Da kom min mor flyttende med de få møblene vi skulle ha med fra Oslo. Resten av møblene i villaen var samlet fra forskjellige kanter: Messen, direksjonsvillaen, og noe sto der fra før. De røde damaskmøblene som vi hadde i "finstuen" tror jeg stammet fra direksjonsvillaen.
     De tyske okkupasjonssoldatene hadde til å begynne med holdt til i Messen, men da direksjonsvillaen ble "ledig", annekterte de den og satte opp sitt hovedkvarter der. De holdt ofte "Appell" om morgenen på plassen mellom direksjonsvillaen og oss. Vi kunne høre deres taktfaste "Sieg!" "Heil!" "Sieg!" "Heil!"
     De hadde to illsinte schäferhunder som til å begynne med gikk løs når de ble luftet. Jeg var livredd. Vi måtte jo forbi Direksjonsvillaen hver gang vi skulle ut. En dag Berit Lie (den gang ca. 10-11 år gammel) hadde hentet melkespannet vårt på stasjonen for mor, ble hun kraftig bitt av den ene schäferen da hun kom for å levere spannet. Da tok min far affære, og det ble satt opp hundegård der schäferne gikk. Men det var like nifst når de gjødde og knurret og rusket rasende i nettingen når man passerte.
     En tysk vaktpost var alltid stasjonert ved hageporten inn til hele eiendommen. Hver eneste gang jeg gikk forbi på vei ut eller inn, sa vedkommende soldat "Guten Morgen" eller "Guten Abend", men jeg svarte aldri. "Stakkars mann," tenkte jeg mange ganger - han hadde kanskje en datter eller sønn på min alder der hjemme. Men det fikk ikke hjelpe.
     Når det gjelder melk, var naturligvis også den rasjonert. Hvordan mine foreldre hadde ordnet seg, vet jeg ikke. Vår rasjon kom i hvert fall i spann hver dag med toget fra Moen - sikkert gjennom Aase Hansen, hvis familie hadde gård der nede. Aase hjalp til i huset hos oss den gangen. Når spannet ankom Furulund stasjon, var melken vinterstid ofte bunnfrosset, så ved hjemkomst måtte det stå lenge på kjøkkenet til innholdet var tint.
     På kjøkkenet hadde vi for øvrig både elektrisk komfyr og vedkomfyr som var i sving når lyset gikk (og det skjedde rett som det var). Vedkomfyren ble også brukt når bakstekona kom og bakte flatbrød - en hel tønne full, som sto ute i spiskammerset.
     Min hund - Peggy - ble fort kjent med Sulitjelma. Hun svinset omkring og folk så på henne og lo. For det første var cocker spaniel den gang en ganske ny rase i Norge, og i Sulis hadde man ikke sett noe slikt til da. Halen var kupert (det var jo vanlig den gang) så mange ropte: "Ho e´ jo fri før hale!" Dessverre (må man nesten si) var hun så folkekjær at hun gladelig fulgte med mennesker hun ikke kjente - helt opp til Jakobsbakken noen ganger. Da fikk vi telefon at nå kunne hun hentes der!

Peggy og jeg foran huset.

     Når det gjelder skoleveien, har jeg en mistanke om at min far etter hvert fikk medynk med datteren som skulle traske de tre kilometrene til Sandnes hver dag vinterstid. Så for alle barna som hadde samme skolevei ble det satt opp tog hver morgen fra Glastunes via Furulund til Koopen. Den vognen vi satt i, hadde benker langs veggene, og midt på gulvet sto en vedovn som var så godt fyrt opp i at den noen ganger sto rød. Herlig å komme inn til, etter å ha stått stivfrosne på stasjonen og ventet.
     På senvinteren 1942 ble de fleste lærerne i Norge arrestert og internert i Finnmark, etter en samlet protestaksjon mot regimet som ville ha nazistisk propaganda innført i skolen. I Sulitjelma ble det bestemt, blant foreldre som hadde barn i skolepliktig alder, å holde barna hjemme fra skolen - antagelig også som protest mot rektor, som dessverre var nazist.
     Min far, som av tyskerne ble regnet som ansvarlig for Sulitjelmas befolkning, ble innkalt til forhør av den tyske kommandanten. Far var i Oslo da innkallelsen kom, så min mor måtte møte opp isteden. Stakkars mor. Livredd innfant hun seg på hotellet, der forhørene ble holdt. Hennes trøst var Peggy, som lå trofast ved hennes føtter gjennom hele forhøret. Hva som ble sagt, vet jeg ikke. Hun ble i alle fall ikke arrestert, heller ikke min far senere. Mor snakket godt tysk (etter opphold i Berlin som pur ung) - det kan ha hjulpet.
     Som en parentes kan nevnes at etter krigen fikk vi høre at far sto øverst på naziregimets liste over de som skulle bli likvidert i Sulitjelma dersom sabotasjehandlinger ble utført mot Verket. At slike handlinger var nære på å bli fullbyrdet, hørte vi også. Jeg husker at vår gode venn og nabo, ingeniør Forfang, hadde illegal radio i hønsehuset der han fra London mottok meldinger til motstandsfolkene.
     Men tilbake til skolesituasjonen. Undervisningen opphørte. Hva de andre barna gjorde den våren, vet jeg ikke. Mine foreldre bestemte at jeg skulle fortsette høstens skolegang på Hammerseng Pensjonatskole på Lillehammer. Dermed måtte jeg ha videre undervisning til forberedelsen på å komme inn der. Ingeborg Forfang ble ansatt som min guvernante. Utover våren og forsommeren kom hun hjem til oss hver dag. Vi terpet matematikk, engelsk og grammatikk på mitt soverom som fungerte som klasseværelse - en hyggelig tid.
     Andre aktiviteter fortsatte som før. Bl.a. gikk jeg og spilte piano hos fru Bang, som bodde i 64. Hos oss var det et piano i "finstuen", som må ha stått der fra før, og som jeg spilte mye på.
     Hadde man hull i tennene, var det å gå til tannlege Hoff, som kom opp fra Fauske med jevne mellomrom og holdt kontor - var ikke det også i 64?
     Permanentkrøll tok man hos friserdamen som holdt til i samme bygning som Fysikalsk Institutt, på nedsiden av jernbanelinjen mot vannet, tvers overfor Brandt-butikken, med en gangbro over som adkomst. Der satt jeg og svettet noen ganger, med alle de tunge krøll-arrangementene og elektriske ledningene på hodet. Kokte permanentvæsken over inni rullene og sildret ned i hodebunnen, kom de styrtende med avkjølende føn. Hele prosessen tok gjerne opptil 6 timer i alt.
     Hos Brandt kjøpte vi grammofonplater (skikkelige "stenkaker"!) med datidens slagere, som vi lyttet til i timevis. Der kjøpte også mine foreldre en sykkel som jeg fikk i presang - den ble flittig brukt - opp til Kjelvann og ellers rundt i Sulisdalen.
     Klær var ikke lett å få fatt i. Vi hadde rasjoneringskort til det som alt annet, men det fantes knapt varer. En gang var jeg heldig og fikk kjøpt et beige cellullstoff på butikken. Jeg tegnet fasongen og gikk til Berntine på loftet over Jørgensen-butikken. Hun sydde kjolen med broderier på lommene. Den brukte jeg konstant (og den klødde!)
     En jul kom far hjem med tre kalveskinnsanorakker, én til hver av oss søstrene (de to som ellers bodde i Oslo, var hjemme i Sulis i ferien). Jeg brukte min støtt og stadig, den var deilig og varm. Jeg vet at slike anorakker også ble kalt "potetskrelleruniform". Det var visst slik at tyske offiserer hadde fått tak i lignende anorakker, og ga dem til de unge norske jentene som hadde fått jobb med å skrelle poteter i de tyske brakkene på Fauske.

	Med kalveskinnsanorakk, sammen med Peggy

     Fisk kjøpte vi hos fiskehandleren bortenfor bokforretningen. Det ble mest saltsei og uer. I bokforretningen hos Christian Lund kjøpte vi ukeblad hver onsdag, og skrivepapir når det trengtes, særlig var det en populær gave til fødselsdager. Han hadde også nymotens hårshampoo i pulverform i små papirkonvolutter. (Man rørte ut pulveret med vann, og vasket håret med dette - veldig flott! Før den tid vasket i alle fall jeg håret med Sunlightsepe.)
     De venninnene jeg forøvrig var litt sammen med, var de to kusinene Randi Blom og Inger Marie Meidell, men de bodde på Sandnes så det ble ikke så ofte. Hjørdis Mundal, Kari og Berit Lie og Liv Christoffersen - for å nevne noen - var jeg også sammen med fra tid til annen.
     Sommeren 1942 kom med så varmt vær at vi ungdommer bl.a. badet i "Qualekummen". En kald fornøyelse! Vanntemperatur rundt 14 grader var jeg ikke vant med - men jeg lot som ingenting og holdt gladelig ut hva det skulle være, for å være sammen med "gjengen"!
     Sensommeren betydde avreise til Sør-Norge til skolegang der. Det ble den første av mange turer sørover og hjem igjen mer eller mindre på egen hånd. Denne gangen fikk jeg følge en del av veien med Sekretær Karl Hansen og fru Margit.

* * * * *

     Heldigvis er det blitt flere besøk. I 1949 var jeg med mine foreldre oppover, og da traff jeg bl.a. Gerda, som var høygravid og fødte sin første datter mens jeg var der.
     I 1957 kom jeg direkte fra noen år under Afrikas brennende sol til innvielsen av jernbaneforlengelsen Finneid-Sjønstå. Fredrik Qvale hadde da i ett års tid "gått i lære" hos far, for å overta stillingen som administrerende direktør. Hans kone Alex hadde stått for total ombygging, opp-pussing og ominnredning av direksjonsvillaen, bl.a.
     Jeg husker godt vi holdt på en kveld der for å gjøre alt klart for Kronprins Olav (som noen uker senere ble vår Konge, etter at Kong Haakon døde) og hans følge som skulle komme neste dag. Mens vi jobbet, tenkte jeg at det ennå var tidlig kveld, ettersom det var så lyst. Ved nærmere ettersyn viste det seg at klokken var over midnatt! Jeg var blitt vant til tropesolen som brått går ned kl. 6. Det var herlig å oppleve det skjønne midnattsol-lyset igjen!

Kronprins Olav, far og Ragnar Christoffersen ved Finneid stasjon

     Dagen kom, innvielsen fant sted nede ved Finneid stasjon, Kronprinsen med hele sitt følge og andre "dignitærer" ankom Furulund med det nye toget, og om kvelden var det stor middag i den nyinnredete direksjonsvillaen. Eneste måten jeg kunne få være med der, var å servere ved bordet. Alle vi serveringsdamene fikk utlevert egne serveringsuniformer, og vi planla ute på kjøkkenet (fremdeles mitt kjære gamle kjøkken med stengulv!) hvordan vi skulle fordele arbeidet (jeg har gjort mye servering i min tid!) Jeg fikk tildelt bordet der mine foreldre og Kronprinsen satt. Det er mulig Kronprinsen lurte på hva det var for en person Kjell Lund stadig konfererte med…
     Det var mange taler ved middagen, bl.a. fordi min far hadde valgt denne anledningen til å fratre sin stilling. Da Fredrik Qvale holdt sin tale, sto han med en stor, tung bolle av gedigent Sulitjelma-sølv (999), fylt med vann og 51 roser (én for hvert av de årene far hadde vært ansatt i selskapet). Den ble ganske tung etter hvert, og Qvale ble rødere og rødere i ansiktet. Men talen han holdt, var god!
     En dag eller to senere var det nok en festkveld i anledning innvielsen av jernbaneforlengelsen. Flere av styremedlemmene i A/S Sulitjelma Gruber var til stede, blant dem vår nåværende utenriksministers farfar, J.H. Støre - og ham danset jeg med!
     Ved dette Sulitjelma-besøket bodde jeg hos min tante Thelma som nu var bosatt der igjen, ettersom min onkel Karl Johan hadde blitt ansatt som trafikksjef - som sin svigerfar mange år tidligere.

* * * * *

     I 1974 var min mann og jeg nordover igjen. Da overnattet vi hos Cis og Ragnar Christoffersen på Fauske og kom opp til Sulis for en dag. Vi ble vist film i Messen, vi var en tur i Kirken, vi beså sykehuset og vi spiste middag hos Aase og Arvid Hansson. Men da er det ikke lenger snakk om barndoms- og ungdomsminner, så det er en annen historie!

Sande i Vestfold i mars, 2006