En utflukt til Sulitelma

av dr. P. G. Lorentz

Oversatt til norsk av Knut Støre

    Knapt hadde jeg innkvartert meg i Bodö for noen uker, før jeg på alvor gikk i gang med å utruste meg for en utflukt til Sulitelma (navnet blir i Norge alltid uttalt «Sulitjelma».).
    Undersøkelsene, som jeg allerede tidligere hadde gjort mht vei og bruer, avstand og beliggenhet, fortsatte jeg her, uten noen flere resultater enn før.
    Området hørte da også til de mer ukjente, selv de med utdannelse, som sognepresten og lensmannen hadde få opplysninger å gi. Sulitelma frembringer ikke selv noe fisk, og det som ikke står i umiddelbar sammenheng med fisk, interesserer ikke nordmannen på vestkysten.
    Reiselitteraturen gir som bekjent likeså lite opplysninger over disse så kjente og likevel så ukjente fjell; i eldre og nyere reiseskildringer fant jeg ingen beretning om disse områdene; Lessing for eksempel dro litt sydligere forbi, på tvers av landet, og så det på lang avstand, ellers kunne jeg ingenting finne, utenom Wahlenberg's « Beretning om målinger og observasjoner for å bestemme høyden og temperaturen i de lapplandske alpene ved 67. breddegrad, utført i året 1807, fra «Dem Schwedischen» (bok/blad ?) av J. Fr. L. Hausmann, Göttingen 1912 «.
    Denne beretning innskrenker seg til det som er nevnt i overskriften, nemlig målinger og observasjoner, og legger mindre vekt på betraktninger av sceneriet i det gjennomvandrede området - en mangel som også de tre vedlagte bilder bare i liten grad endrer, dels pga den lille målestokken, dels fordi de er tatt på et tidspunkt hvor snøen helt dekker de øvre områder og sletter ut formene, og endelig fordi et sideblikk på Sulitelma mangler helt, hvor det fremtrer mest karakteristisk og imponerende.
    Det finnes nok i den svenske litteraturen også andre beretninger og målinger, men jeg har ikke gjort spesielle undersøkelser om det. Jeg kan heller ikke føle noen forpliktelse her; slike publikasjoner, som utgis på et språk, som bare snakkes av et fåtall millioner og som følgelig begrenser omfanget av litteraturen, kan ikke forvente å bli allment kjent i den vitenskapelige verden; og jeg tror ikke at naturforskeren er forpliktet til å lære alle disse språkene med tilsvarende begrenset litteratur, selv om det deri muligens kan være noe brukbart som er publisert.

    Under disse omstendigheter er det kanskje ikke uten interesse at jeg gir en beretning om en ekskursjon til Sulitelma. En større farveskisse, som jeg gjorde på stedet, kunne dessverre ikke reproduseres i dette tidsskrift. Men vil komme i Leipziger Illustrierte Zeitung som tresnitt.
    Kl. 10 om kvelden den 7. august 1868 dro vi avgårde fra Bodö, min ledsager var en norsk student, som var kommet til Bodö på en feriereise og lot seg overtale til å bli med meg på utflukten. Hans kjennskap til språket ble svært nyttig for meg. At vi hadde valgt denne sene aftentime til oppbrudd, skyldtes at vi siden kl. 2 om ettermiddagen hadde ført forhandlinger om et kjøretøy for oss og vår bagasje.
    Bodö har nemlig skysstasjon. Alt var for så vidt i orden. Men evnen til nordmannen, når det gjelder de minste småting, som det tar minst to ord å avgjøre, fører til endeløse forhandlinger, så voldsomme at vi trengte 8 timer for endelig å få en karjol hvor vi kunne plassere bagasjen vår og vekselvis kjøre med selv. Nordmenns bekymring for sine tykke, velernærte hester er rent moderlig og en overanstrengelse her blir bekymringsfullt unngått. Uten den mørkeste utakknemlighet til sin skaper, kan ikke en norsk gamp komme forbi å murre over sin skjebne, dog kunne en gjøre den oppmerksom på hva mange avdankede tyske gamper opplever på sine gamle dager; og først i Italia! For de reisende er denne overdrevne bekymring like belastende som kostbar.
    Slik dro vi ut i den lyse natten; dog sank solen igjen for en stund under horisonten, selv om det fortsatt var så lyst at mørket ikke ble verre enn en rimelig skumring.
    Vi krysset gjennom et myrområde, som dekker en stor del av Bodö's flate landtunge, på en godt anlagt vei og nådde først kirken, som ligger en ¼ mil fra havnestedet Hundholm, som har bystatus. Dette er en av få steinkirker i Norge, med gravsteinen til en geistlig i muren, relieffbildet hans så spøkelsesaktig ut i skumringen. Overtroisk ærefrykt blant folk knytter seg til det, en gutt skadet engang en finger i et steinkast mot det, en time senere var hånden lammet.
    I området ved kirken blir det mer kupert, høydene er pene og tilvokst av bjørk. Bjørka har her i norden ikke form som ei hengebjørk, men greinene står rett opp, nesten stive. En slik type bjørkekledd haug, ligner litt på Thüringske fjell med frukttrær, her er det kun trær som ikke gir noen gode frukter, men som hugges og kastes på varmen.
    Ved kirken er det bare to gårder, den statlige prestegården er en av disse.
    Videre innover blir fjellene høyere, kanskje helt opp til 1000 fot, og veien krungler seg gjennom et ganske tiltalende område, så nærmer den seg igjen fjorden og utsikten åpner seg mot havet og fjellene bortenfor. Været var overskyet og disig varmt, sønnavinden blåste mot oss, her som østavind, havet gikk hvitt med skumtopper, fjellenes farve var nesten lik himmelens, de smeltet nesten sammen, bare snøflekkene glinset lyst derover, som om de svevde i luften. Månen kastet lange, røde striper over de bevende bølgene, brenningen slo mot stranden, snart kjælende over sanden, snart kraftigere mot klippene. Dertil løper elver fra fjellene og renner mot havet, ofte over fjellklipper hvor de danner vakre kaskader. Veien fører langs tallrike, også mange staselige gårder, hvor voktende hunder tar imot vognen som ruller forbi med gjøing, for så når den er forbi å legge seg knurrende til ro igjen; så kommer Nystad, som ligger ved enden av vår landevei, et lukket konglomerat av bonde- og fisker-gårder.
    Herfra skulle skyssen gå direkte til Venset eller Lepsaet (Leivset ?), men folkene vegret seg for å ro pga «stormen». Min oppfatning av «dyktige sjøfolk», har allerede mange ganger langs norskekysten blitt svært så endret; de fleste tilfeller skyldes mer likegyldighet, enn frykt.
    Vi måtte pleie roen noen timer, så lenge det behaget pulex hominis (menneskelopper), og ble så neste morgen rodd over til Löddingen (Løding). Vi seilte langs klippene ved bredden, som hevet seg i vakre bølger og lav høyde til venstre for oss, dekket av bjørkeskog hvor vakre fjellpartier brøt fram her og der. Veien vår buktet seg stadig mellom klipper og holmer, hvor hvite kvartsårer gjennomskar det mørkere fjellet; en overdådig brun tangvegetasjon dannet et bredt belte mellom hav og land og glinset langs bredden, opp fra dypet. Sjøstjerner satt fast på de bratte klippene. Löddingen, et løst konglomerat av fisker- og bondesmåbruk, ligger ved ei grunn bukt, som er omkranset av hjeller (stillas for tørking av fisk). Ravn tok fisk som frekke tyver fra fiskerne, og flådde byttet sitt på klippene; mennesket vil dog være det eneste privilegerte rovdyr.

    I Löddingen ble hester gjort klar for oss, mens to karer tok pakningene våre på skuldrene. De høyst primitive sadlene på de tykke økene, på noen skitne dekker og med morkne rep, gjorde at jeg langt foretrakk å gå til fots, mens mitt reisefølge foretrakk å ri, som en kuriositet, og kom lam i ryggen fram til Vaagan. Veien som vi hadde tilbakelagt gjennomskar et eid, et sund, som forbinder ei halvøy med fastlandet. Veien til Vaagan utgjør ca. en mil og går gjennom øde fjellpartier. Fjellplatåer, som er nakne eller dekket med snaue flekker med lavvegetasjon, dominerer; hvor humus samler seg mellom dem, vokser bjørkekjerr og bærkratt, blåbær, Empetrum (krekling); de større dalsøkkene er blitt til myr. Vegetasjonen byr på lite som skiller seg ut, men alltid er den interessant og stimulerende å se med egne øyne, slik bøkene har fortalt oss fra barndommen av, som her hvor våre høyalpers vegetasjon steg opp til havstranden; Zieria demissa, det sjeldne kjælebarnet i våre høyeste alpeegger vokste her med Encalypta rhabdocarpa, på taket til ei bondehytte ved sjøen, knapt 50 fot over havet.

    Været var fremdeles disig og grått, den høye og imponerende formen på Mjönnästindene, som lå foran oss, tindret som spøkelser i hvite slørdrakter over hit. De er nesten de eneste spesielle fjellformasjonene langs fjorden og kan sees overalt, et virkelig landemerke. På en høy klippehvelving står tre steile fjell vertikalt på dens akse. I dalene mellom dem, ligger det snø hele året og fra de steile hengene glinser snøflekker utover.
    Vaagan ligger på en bred moreneslette, hvor alle var opptatt med høstingen av høy. Der finnes noen fattigslige småbruk, hvor husene lå uregelmessig kastet om en annen. Alle innretninger for de huslige oppgaver har sine egne tømmerhus med grønne torvtak, og disse innretningene er det mange av, da den norske bonden gjør omtrent alt selv. Så finnes det her, ved siden av spindelen til vevstolen; smie, skrustikke og høvelbenk mangler heller ikke. Dog mangler alle disse bygningene referansen til en enhet, slik våre bondegårder så fint gjør, de grupperer seg ikke rundt en bygning, men står uregelmessig kastet om en annen, utrivelig, som det norske folks karakter.
    Vi trådte inn i et hus, for å styrke oss på rømmekolle (størknet melk) og flatbrød, og fant da en prisverdig renslighet, som man forgjeves ville kunne lete etter i mange tyske bondehus.

    Heller ikke her fikk vi noen båt pga «stormen» og derfor måtte vi fortsatt gå ca. en mil langs stranda med det hvitskummende havet, til venstre var det gneisplater, som hevet seg temmelig steilt oppover, nakne og grå, mens hver sprekk var fylt med grønt, særlig med talløse bærbusker, hovedsakelig blåbær og Empetrum (krekling).
    Endelig i Öra (Gamøyra ?)fikk vi en båt i ei fiskerhytte og da vi selv deltok endel i roingen, kom vi oss raskt over munningen til Nordvikbotn, til forberget Alfnaes; på den flate landtungen lå den store gården Vollan trivelig til, omgitt av enger og byggjorder, ca. en kvart mil fra land, og derfra gikk vi til fots ½ mil til Vensaet, et stort handelssted, hvortil vi kom om aftenen kl. 8 og mottok handelsmannens gjestfrihet.
    Neste morgen ble klokken nesten 10 før vi kom oss videre; det var søndag og det hersket en behagelig ro og folk ville ikke bringe oss videre så tidlig. Handelsstedet ligger vakkert til i en liten bukt, der de røde pakkhusene er bygget opp på peler; den flaggsmykkede yachten til eieren vogget på bølgene; skråningene strekker seg her ganske jevnt oppover og er dekket med enger og små flekker av kornåkre, brutt av små bergpartier, kronet med skog oppå, fiskerhus grupperer seg løst om det hvite bebodde handelshus med de blomsterhvite gardiner. Fjorden strekker seg her ut til et vidt basseng, også på andre siden, på den sørlige bredd strekker det seg bare myke, skråe bergrygger opp, som imidlertid når opp i ganske anselige høyder, helt til øde fjell dekket med snøflekker. På en høyde tindrer kirken i Skjerstad hvit over hit, stedet som gir navnet til den indre del av fjorden. Mjönestindene, og i øst noen brattere fjell, danner de eneste karakteristiske formene, som gir dette rundblikket liv.
    En liten botanisk vandring langs stranden, bød for Phanerogamen ingenting karakteristisk, de fleste planter hadde alt blomstret og viste dermed allerede slutten på den korte sommeren og at den dårlige årstid nærmet seg; karakteristisk var mosevegetasjonen, på klippene ved stranden, hvor ingen annen vegetasjon våget seg så nært havet, vokste Grimmia maritima og Orthotrichum phyllanthum, noe lengre opp Orthotrichum blyyii og Articum i noen sparsomme eksemplarer, hvilket karakteriserer den nordnorske kysten. På mindre bergpartier oppdaget jeg noen Didymodon rufus, ny i Norge, hos oss ligger dens funnplasser i betydelige alpehøyder. Utenom dette, den evige vegetasjonen Rhacomitrien på bergene, og den finnes langs hele kysten.
    På de små myrene vokste en massevegetasjon av Mnium cinclidioides, med Paludella squarrosa og en mindre koloni av sumpmose.
    Endelig ble en båt med tre roere klar, og alle var nødvendige, for båten måtte flere ganger dras over land.
    Vi kunne spenne opp et seil og kom oss raskt forbi den brede Klungsaetbukta, til forberget Oynaes og over munningen til Fineid og den fryktede Fineidstrømmen, i dag drev vinden fjordvannet inn i bukta og kastet ville bølger opp, som kokte og sprutet, og båtfolkene våre unngikk omhyggelig å komme disse for nære. På den andre siden glinset kirken i Fauske, fra dens grønne høyde, over til oss. Nærmest stranden lå det små gårder spredt over alt.
    Nå sa vi farvel til saltvatnet og svingte inn i en rekke av ferskvannssjøer, som strakte seg herfra til foten av Sulitelma.
    Gjennom en liten foss styrter Nedervand seg i fjorden; vi måtte stige av og dra båten, over en demning av stokk, som var laget for dette formål; etter dette seilte vi videre på vannflaten, som buktet seg flere ganger, fjellsidene som rammet den inn, er grønne og skogkledde, kun en større fjellvegg rager opp over vannet. En kort elvearm deler Øver-og Nedervand, løpet er grunt, strømmen opprevet, vi måtte igjen stige av, båten ble med tau trukket mot strømmen, og snart rodde vi videre på det smale, overliggende vannet.
    Det er lov i de norske høyfjellsdalene, at vassdragene som bare er en fot bred, finner seg i, så bred eller smal som den dog er, å alltid være fylt med vann helt til fjellsidene; blir dalbunnen bredere og slettere, så vider vannet seg ut til et bredt og rolig speil, danner en sjø; blir dalen smalere, så danner vannet igjen en elv, begge veksler fortløpende og går over i hverandre.
    Øvervand er vidunderlig skjønt og malerisk pga fjellene, som stort sett styrter seg vertikalt i vannet, og gjennom de store og brede formene, som disse fjellveggene har. Så veksler de igjen med bløte skogkledde hang eller en grønnkledd dal strekker seg oppover fra fjellet, levendegjort gjennom gårder og beitende dyr. Norge er rikt på mange storartede og imponerende landskapsbilder, så malerisk og harmonisk som Øvervand har jeg aldri noen gang sett. Også min reisefelle, en innfødt nordmann, erklærte at dette sceneriet var det vakreste som fedrelandet hittil hadde bydd ham.
    Fjellene, som inneslutter vannet, var ikke høyere enn noen hundre fot, de er bare de nederste hengene til endeløse fjell, som strekker seg videre over de. Det så ut til å være et mangfold av skifer, som disse var sammensatt av, for formene er mangfoldige, blant annet finner vi her framme den røde skifer med sine vertikale skiktflater, som i Lofoten, for eksempel ved Balstad, frembringer så sjeldne taggede fjellformer.
    Skjönstue (Sjønstå) er et konglomerat av flere små gårder i øverenden av Øvervand, på en lav, grønnkledd bergodde. Her endte skyssen, som hadde bragt oss hit fra Vensaet, 3 norske mil, og vi måtte nå reise videre på land. En mann tok bagasjen vår, unntatt blomstermappen, videre gikk det innover dalen, som skiller Øvervand og Langvand, og har fått navnet etter Skjönstue, noe også elven bærer, som flyter gjennom den . På berghangene, eller over flatene til bergoddene, snor veien seg. Fjellpartier veksler underveis med grønnkledde skråninger, snøflekkene i høyden sender hvitskummende elver mot dalbunnen. Sceneriet er likeså fullkomment som de høyeste daler i de tyske sentralalper, nesten som Tauern, i minste detalj, så bjørkeskogen og de norske lydene greidde virkelig på sin side å vekke meg til hjemlige alpine følelser og drømmer. Enda mer førte det til, da vi nærmet oss Tvermoen, to gårder hvor utav den ene en finne kom mot oss, og satte oss over til Stormoen, en annen liten ansamling av gårder, som det er vanskelig å få oversikt over.
    En rivende elv renner fra fjellene i nord og bak Tvermoen hitover, danner et vakkert vannfall og tømmer seg så i hovedelven; for å sette over disse elvene, bruker man en pram - karakteristisk for landet - hos oss ville man bygget en gangbro, som det pga elvenes beskaffenhet ikke ville ha vært noen hindringer for; bare der hvor den er for voldsom til å bruke pram, førte en gangbro over.
    På Stormoen fikk vi et lite måltid, forretten bestod av skrellede stengler til Angelica archangelica, kalt sjøjk av folket, den smaker krydderaktig og er dessuten søtlig saftig, ikke ubehagelig, bare noe smakløs; så fikk vi grøt, laget av rugmel og med melk til. Rugmelet kommer sydfra fra Bergen, og ikke som det vel tidligere helt ble, med russiske fartøyer fra Archangelsk.
    Vi tok her nok en mann, som føreren vår for den videre del av reisen mente vi trengte, og videre gikk det nå igjen for alvor oppover i fjellene; den lille dalutvidelsen, en flate på berghanget, der Tvermoen og Stormoen ligger, faller raskt igjen og steile skråninger innsnevrer elven, for veien finnes det ikke noen plass og den fører over fjellet. En ekte, bratt alpevei fører over fjellblokker, forbi smale, steile skråninger mot høyden, her trådte igjen ekte norsk fjellnatur inn; en vid og øde fjellflate, nakne runde fjellkapper eller vidt spredde bergflater, innimellom disse myrområder eller mindre vann; det var kun en forsmak på en høyere fjellverden, omgitt av høyere skråninger, hvor skogen strakk seg høyt, heller ikke hadde snøen funnet noen plass her. Etter ca. 1 times vandring i dette terreng falt stien igjen mot dalen, snart begynte igjen regionen med byggkultur, her ved en gård; veldige, hushøye og enda større steinblokker har her falt fra berghanget og danner langs dalen et kaotisk og vanskelig terreng; Skjönstuedalelven renner ut av bergveggen, som inneslutter den ganske tett, danner så en vill foss, og så umiddelbart en liten dalutvidelse som den fyller for så igjen å ta den smale dalbunnen helt i beslag. Hvor veien senker seg raskt mot dalen, trengtes øvelse og forsiktighet for ikke å gli eller trå feil, også der, hvor den en strekning lenger fram tiltvinger seg plass ved siden av elven; et feiltrinn eller en utglidning på steile, skrå fjellknauser ville fortrøstningsfullt hatt en styrt i elven som følge, noe som raskt ville virvlet oss i fellen. Selv om den fordrer forsiktighet, er veien likevel ikke på noen måte avskrekkende for den øvede alpinvandrer, dog har jeg kjenninger, som får agoni for en langt mindre prekær vei.

    Knapt er faren forbi, ved å bli ført bort med elven, så fortsatte igjen båtskyssen. Jeg fryktet at det knapt ville være mulig å ro oppover den strie elven, dog gikk det raskt og godt ved å bruke motstrømmen ved bredden, bare en eneste lang strekning måtte vi stige av og klatrende videre langs den steile bredden, dra båten gjennom strømmen. Skråningene er steile over alt og inneslutter elven tett og smalt; snart er det et steilt skogheng, snart fjellvegger, som faller bratt i elven, eller uhyrlige chaoter ( = radikal anarkist, sammenligning ?), steinblokker kastet vilt om hverandre, og dekket med gule flekker av hvit mose (Rhacomitrium canescens) eller også grønnkledde, tårner seg opp ved foten deres; scenen er trang og mørk. Hvor elven renner ut av Langvand, bor på en fattigslig gård en finne, som bolig har han i det minste beholdt ei jordgamme for vinteren, de andre bygningene ligner nordmennenes.
    Mørket er allerede kommet, mindre pga at det var sent (kl. 9), som pga tåke og skyer, som dekket himmelen, da vi rodde inn på Langvand. Noen lom fisket på overflaten, dog ble forsøket med å snike seg innpå de og skyte de, forgjeves. De skjønte hensikten og ble skremt, fløy opp med sine skvatrende skrik og dro seg i store sirkler høyt over hodene våre. I en annen stemning ligner skriket dens på angstropet til et barn, et menneske i største dødsfare, og er derfor uhyggelig og motbydelig for landets innbyggere. Jeg greidde ikke å komme i nærheten av denne langhalsede, store og sky fuglen.
    Langvand strekker seg en god mil bortover mellom bløte fjellskråniger, hvor fjellene senker seg mot dalen; av og til bryter en fjellvegg den skogkledde skråningen; den er trang og smal og fattig på andre skjønne naturtrekk enn flere store fosser, utløpene til vannene oppe i fjellene, som tilfører de lange og smale elvene betydelige vannmasser. Den mest imponerende er Rupsi, dannet av Röelven. Vi så den bare fra vannet, da vi rodde forbi om natten, men etter vannmassene som den avgir, og av dens på lang vei hørbare dumpe torden og den hvite skumsøylen, som den virvler opp, og som kan sees på lang avstand, må den være en av de mest imponerende alpefossene.
    Også bredden av Langvand er bebodd av nordmenn, som vi allerede hadde hørt med tilfredsstillelse av herr Koch på Vensaet; særlig berømmet han en bonde ved navn Søren ved enden av vannet, som en anstendig mann med nesten hollandsk renslighet. Fagerli kalte man småbruket hans og dit styrte vi nå.
    Noen skudd forkynte vår ankomst og skremte den modige hunden i huset slik, at den hylende og med halen mellom beina flyktet inn i huset og våget seg ikke nært oss på flere dager; dog var dette varslet unødvendig, Søren's husfrue satt nemlig fremdeles ved bølingen og kokte mysost i en stor kjele, over den blafrende ilden. Den ledet oss alpinsk til og snart hadde vi tatt plass på den nærmeste skammelen ved bølingen, slik det så ofte skjedde 20 grader sørligere, i de koselige alpehyttene. Mysost er imidlertid en ost som gjerne spises i hele Norge, med en søtlig og noe pikant smak og gul i fargen. Snart var leiren vår ordnet; en reinsdyrfell ble bredd over duftende høy og tjente som underlag, og flere på hverandre lag med saueskinn føyde seg til som teppe; en hvit lammefell overtrukket en pute, understøttet hodene våre.
    Det hadde vært en flott leir, hadde det ikke vært for skinnenes beboere ! Først en kraftig og gjentatt inngripen med insektspulver skaffet oss litt ro; de følgende nettene la vi sauefellene til side, så bløte og varme som de dog var; jeg dekket meg med det mindre bebodde reinsdyrskinnet og min ledsager rotet seg bare ned i høyet.
    Ugjerningsmennene så denne gangen ut til å tilhøre arten «pulex hominis», som nordmennene kaller loppe, men det så mer ut til å være en art av mindre fluer, som fellen vrimlet av, uten at jeg kunne utelukke kooperasjon av de førstnevnte insektene helt. Jeg har nemlig ikke overrasket noen fluer i direkte ugjerning, dog streifet dette mistenkelige syn meg, noe jeg nok må tillegge de. Gud tilgi meg, om jeg gjør de urett !
    Neste morgen begynte forhandlingene vedr. bestigningen av Sulitelma. Søren hadde i sin beskjedenhet bevart i seg et barnslig gemytt og lo av alt; han kjente Sulitelma, men avstanden dit og de andre detaljene visste han ingenting bestemt om. Derfor måtte vi være forberedt på, i nødsfall, å tilbringe en natt i det fri. Vi ønsket bare i dette tilfelle å ta med noen feller, utenom noe medbragt proviant og i tillegg leie en mann og en hest, dog hans hest ville ingen ha til dette formål, når en gir seg hen på denne fjellveien. De norske fjellhester, som blir så overordentlig berømmet av de reisende, begrenser seg til noen daler i det sydlige Norge, i andre områder av landet gjør man en stor feil, hvis man regner med slike.
    Så skulle det være to mann. Man dro nå til en nabogård og med Søren's nabo og kollega Lars, ble forhandlingene innledet. Jeg trenger knapt å nevne at forhandlingene medførte mange, mange ord og at det ble ledd mye samtidig, hvor særlig den kvinnelige del av Lars' tallrike familie deltok. Endelig ble det besluttet at begge mennene skulle følge oss den følgende morgen.
    Den resterende del av dagen benyttet vi til en orienteringstur til Rappisvarifjellet, som blitt steg opp umiddelbart bak Søren's småbruk.
    Det virket fra andre enden av vannet ikke å være så høyt og eggen, som man her kunne se, kunne ikke være høyt over 1800 fot, det er grønt helt oppe og byr åpenbart ikke på store vanskeligheter å bestige. Skulle da ikke Sulitelma endelig være synlig herfra ? Vi må kun være noen få timer fra og får kanskje likevel ikke se noe av det ?
    Slik gikk det sprekt bortover, til å begynne med gjennom en fin bjørkeskog, som allerede hadde snøflekker inne i seg. Rappisvari er et ordentlig fjell, hanget strekker seg uendelig langt bortover. Lagene som danner det (mest glimmerskifer), skyter inn i østlig retning, med et mindre avvik mot nord, med svak helning; på vestsiden, fra der vi nådde den, lå lagene vendt mot. Slik består hele det lange utstrakte hanget av talløse små fjellbrudd med svake stigninger bakover, over det bygger nye fjellbrudd videre, så en tind, en egg står opp, ved bunnen dens i dalsøkkene, dannes små myrer og mellom de igjen risler små fjellbekker.
    Når man har besteget en av disse toppene, synes det nesten som om den er den høyeste og danner kammen på fjellet, og er man kommet dit, så stiger enda et høyere opp.
    Vegetasjonen blir sparsommere, bjørken forsvinner, seljebusker overtar (mest Salix lapponum), men også disse finnes til slutt, dvergselje (særlig Salix reticulata) krungler seg på bakken, Silene acaulis, deretter trår isranunkel fram, på myrområdene i dalsøkkene ligger det områder med snø, tildels også isvann, fortsatt dekket med store flak, på de sidene der vannet oppvarmes, smelter den i store renner, og stadig over hverandre ligger kolle på kolle.
    Min ledsager mente at det ville fortsette slik, ble selv igjen og snudde så tilbake, men en høyere kolle vinket over de andre, i det minste ville jeg dit. Over snø og fjell klatret jeg opp, da plutselig, idet jeg bøyde rundt den siste fjellknausen, lå Sulitelma i umiddelbar nærhet overfor meg.
    Jeg har i løpet av mine mangfoldige fjellvandringer aldri møtt et mer overveldende og imponerende syn. Det fullstendig uventede hadde sikkert største del i det, enda mer fordi toppene til begge fjellkolossene lå i skyene og tillot fantasien å strekke de så høyt som mulig; utenom det brisket hele det veldige fjellmassivet seg i dypeste mørke, slik det lå i skyenes skygge. Fra de mørke steinene hevet hvite snøflekker seg, grelt opp fra de blå stupene til isbreen. Mellom begge hovedtindene, som bare er skilt med en smal dal, synbar og kun en halvtimes vei fra oss slik det bygget seg opp, stakk en stor isbretunge; på breflaten, som den steg opp fra, dannes skyene, i sør bak det lange utløpet av den sørlige tinden, synes nok en utstrakt breflate over hit.
    Og hvilken eiendommelig verden syd for Sulitelmamassivet, hvilket eiendommelig utsyn ! Igjen en verden for seg selv, en rekke store vann strekker seg mot sør, øde, triste, ensomme syn, de er myke, lange, innesluttede fjellflater, som er en innestengt verden for seg av spraglete snøflekker, en avkrok med dypeste ensomhet, som ikke aner, at det noen tusen fot under den er grønne trær og busker, levende glade vesen, spredt regn og liv hersker.
    Over de vide, bløtt konturerte fjell i øst, vises mørkeblått noen høyere og brattere fjell hitover fra sør, men en annen og større fjelltopp hever seg veldig og ensom, Saulo, en stolt kjegle sett herfra, hvor også en snøvegg slutter seg til i sør. Den virker ikke mye mindre enn Sulitelma og er blant innbyggerne i området mye mer kjent enn dette, byr også i det minste på en mye videre utsikt, etter vårt ståsted å dømme, og kan sees mye lengre enn Sulitelma. Jeg vet ikke om man kan se det sistnevnte fra et punkt på kysten, hele veien langs Saltenfjorden etc. kan man ikke det, før man står umiddelbart foran det, men fra Saulo ville vår fører fra Skjönstue ha sett Loffoden (Lofoten), uten å ha nådd toppen; også fra Bodø mener jeg å ha gjenkjent fjellet, uten å være helt sikker. I hvert fall er det anselig høyere enn Blaamanden, som hever seg nordvestlig fra Sulitelma. Den er den voldsomme, massive, helt hvitglinsende snetoppen, som trer så mektig fram fra Bodø, og etter å ha beskuet den slik drar mange reisende med beroliget forvissning hjem igjen, virkelig å ha sett Sulitelma. Også her fra sørøst frambyr den en utbredd, hvitglinsende snøflate. Hva kan vel grunnen være at en så stor og varig snøflate kan holde seg, mens de andre fjellene i omgivelsene, som synes nesten like høye, bare har enkelte snøflekker i dalsøkkene, hvor det over alt stikker fram nakne bergflater?
    Og hvor vi så ser, er det overalt fjell, vide, øde, langstrakte fjell som møter øyet, en ekte høynordisk natur.
    Den stiger opp nedenfra, opp fra vannflaten, og drar seg bølgende bløtt i høyden, følger lagenes helning; så langt skogen når, drar den lange, grønne, vakkert svingende bølgelinjer langs hangene, så blir alt svart og hvitt - i det minste i det fjerne - vekselvis fjell og snø, slik løfter den seg mot høyden, men her og der et steilere stup, en fjellvegg byr på litt avveksling, og denne høyden er også en lang utstrakt linje, mindre bølget, blir en sjelden gang til en flat kjegle eller til en spiss som svinger seg opp.
    Og i de flate dalene mellom disse høyderekkene ligger de store vannene, det ene etter det andre på rekke og rad; der en dal går over i en annen, så også en rekke vann over en annen. De som ligger høyest leverer vannet sitt til de lavereliggende i veldige elver, som løper ned over de bløte hangene, en ubrutt hvitskummende foss med flere tusen fots utstrekning.
    Slik sender Lomna-Jaure, overnevnte sjø ved foten av Sulitelma, vannet sitt til Langvand, dog er vannmassen som løper ut fra det og videre fra dalsøkk til dalsøkk i dalen under fjelltoppen på skissen i forgrunnen, liten pga vannets utstrekning og snøflekkene som omgir det; først underveis blir den gjennom andre sideelver, til den mektige elven, som bruser mot dalen.
    På vestsiden av fjellet, som Lomna-Jaure inneslutter vestover, men mye dypere enn dette og fortsatt i skogområdet, ligger den anselige Kjelm-Jaure, og dog er den bare en dam i utløpet av det mye mektigere Balvand på vestsiden av Saulo, hvilket utenom tallrike andre vann i området mottar tilføring. Vi forbauses derfor ikke over vannmassene som denne tilføres, slik den mektige elven renner mot dalen, hvitskummende gjennom den grønne dalen for til slutt å styrte seg i Storvand, tett ved Søren's gård. Så også med mange andre elver i øverenden av vannet. Føyer jeg også til at Mjönnästindene glinser over hit, over åpningen til Langvand, så har jeg betegnet de vide, øde omgivelsene, som jeg så utover i dag.
    Og likevel ikke så øde. Også de høyere fjellpartiene, som titter så svarte og hvite hitover, er ikke nakne, sterile områder, de svarte partiene er ikke nakent fjell. Vel finnes det også vide strekninger, hvor det bare er øde steinur som dekker klippene, men langt den største del av dette terra firma mellom snøflekkene, er bevokst opp til den høyeste kamkanten.
    Det er en relativt yppig alpeflora, som dekker hangene og dalsøkkene, kort kraftig gress, i mellom er der andre arter av den alpine flora, ikke over alt lønnsom for botanikeren - et ord om det siden - men overalt et rikt sommerbeite å tilby buskapen. Men alle disse vide, endeløse strekningene, disse tusende av kvadratkilometer er ingens eiendom, ubenyttet og ubebodd, høyst nå og da betrås det av den flyktige foten til reinsdyret. Hvilket ønskesommerbeite for tusende og atter tusende sauer ville slike områder i våre alper ha vært ! Selv for slåtte, i det minste i de lavere områdene, er gresset slettes ikke for kort. Hva som her hovedsakelig hindrer bruken og er den største hemsko for ethvert framskritt mht landets kultur, er den sparsomme befolkningen. Det er nesten umulig for bonden å få tjenestefolk. Søren klaget svært over det, han var henvist til sine og konas hender, bare den eldste sønnen kunne allerede nå bli brukt til å beite buskapen, de mindre bare til småoppgaver i husholdningen. Han ville nok gjerne forbedret økonomien og innført mange forbedringer, han hadde kunnet produsere mye mer av smør, ost, buskap etc., men så måtte ethvert framskritt strekkes til ytterste grense og han var således henvist til den enkleste husholdning. Ei klokke var en luksus, som han framdeles ikke hadde kunnet oppnå. Høns kunne han ikke holde, å bygge en kornføder for de tillot ikke hans begrensede arbeidskraft, og like så lite penger var det til å kjøpe en slik. Så var det så som så med den prisede hollandske renslighet. Alltid var det en synlig og anerkjennende streben etter den, som da mamma omhyggelig undersøkte sønnens hode etter fremmende inntrengere & c.
    Befolkningen gjør sitt beste for å avhjelpe denne befolkningsnøden av alle krefter, de gifter seg allerede mellom 19 - 20 år og blir for det meste ikke uten tallrik ettervekst, dog ser det ut som om økningen i befolkningen bare går langsomt. Imidlertid har denne, etter at Norge ble fri fra det danske herskap, fordoblet seg.
    Hva som lå over 5000 fot var i dag gjemt i skyene, forgjeves hadde jeg håpet å få se toppen av Sulitelma. Med slik en het lengting så jeg den følgende morgen dithen, hvor det var mulig å lede oss til toppen av fjellet og gi oss en utstrakt oversikt over hele fjellområdet. Nytteløst håp! Jeg hadde i det minste godt overblikk over veien og visste over retning og avstand nøyaktig beskjed, jeg så at en overnatting ikke ville være nødvendig og at det derfor var nok med en mann; så rodde vi neste morgen til hederlige Lars, kl. 4 skulle det ha vært oppbrudd, dog med de anstendige skandinavene ble det etter kl. 7 før vi kom avgårde. Lars viste seg som en flott klatrer. I sine brede snabelsko (komager) med glatte såler, hvor det innvendig var stappet høy, holdt han seg fint foran, klatret lett over fjell og snø og kunne kunsten å gå ned steile snørygger fra grunnen av. Slik ble det en fin oppstigning denne dag, men den høyeste toppen på Sulitelma ville heller ikke i dag legge bort sin skykappe.
    Gjennom yppig skog, mellom to mektige elver, som ilte mot dalen i fosser, her spilte også grana en rolle, mens den manglet langs bredden av vannet, fulgte den oss i høyden; over skoggrensen i dalen møtte vi en større reinsdyrflokk på ca. 400 stk, voktet av et bjeffende hundekobbel ble den langsomt drevet over berghanget. Vi valgte nå veien gjennom dalen, for å kunne stige raskt opp på hangene.
    Når det fra Rappisvari syntes at hangene på den andre siden av dalen hever seg raskt til eggen av Sulitelma, så var et en skuffelse; det er vide bølgende flater, for det meste dekket av øde rullestein, den ene etter den andre, i bunnen av dalsøkkene snøområder eller isvann.
    Slik gikk det langsomt framover pga den ikke ubetydelige avstanden. Da skyene og tåka ikke ville heve seg, la vi først veien mot isbreen. Det var en flat, muskelformet utspredning dit vi greidde å komme, dannet av ekte, blå breis; det finnes ikke morene, hvite snøskavler formidler overgangen til dalen, bare på enkelte steder rager det opp av disse, en moreneaktig vegg. Vi gikk over det laveste stup, ikke uten møye og fare, også uten stigejern, og greidde å komme oss til den nederste del av breen; vi innså det nytteløse i å fortsette og snudde, steg så opp på en annen rygg, til tåken senket seg, slik at føreren mante til raskt å snu.
    Snart innhyllet da også tåken oss; over øde steinørken, dels flat og pga snøen makdamisert, dels med steilere skråninger, og snøflekker, som vi til dels gikk over, dels klatret ned, over gresshang nådde vi så dalen, først en høytliggende dal, hvor det var slått opp noen lappetelt. Vi gikk inn og tørket oss litt ved varmen, for tåken hadde gått over i gjennomtrengende regn, mater families (familiemoren) skjenket oss kaffe, hele tiden med tilstrekkelig renslighet, slik at vi kunne nyte den uten motvilje. Så drakk også barnet hennes, som allerede kunne pludre og gå, den med største åpenhet; men bedre enn den som hun bød barnet, var den fortreffelige reinsdyrmelken, som blandes i kaffen, men også ble drukket hel.
    Dette var lappenes sommerbolig, et telt av seilduk, bredd ut over noen stenger, oventil med en bred åpning, hvorunder ilden brant, den nederste del av dekket bredde seg også over forskjellig husredskaper, som var oppstilt på bakken mot utsiden. Omkring ilden lå bløte reinsdyrskinn, hvor den tilstedeværende del av familien, voksne, barn og hunder var leiret. Hundene var små, en spissaktig rase med busket hale, intelligent, modig og forekommende.
    Den kvinnelige del skilte seg fra mennene ved ei konisk avrundet blå ullue, i tillegg hadde familiemoren og de yngste et underskjørt, jentene var ellers likt kledd som guttene, helt i avskrapete og grenseløst skitne skinn.
    Regnet og tåken ble stadig tettere, det hjalp ikke å vente lenger, så vi vendte tilbake og nådde før kl. 8 igjen den hjemlige buskapen til den skikkelige Søren. Om morgenen rislet fremdeles regnet fra taket, ergelig strakk vi oss i høyet og besluttet, mot middag å iverksette vår retur. Min ledsager måtte være i Bodø før fredag middag, for å kunne benytte det mot kveld avgående dampskip, og da vi ikke visste, hvordan vind og vær ville begunstige oss, kunne vi ikke vente lenger.
    Men før kl. 10 holdt været opp, det lysnet i vest, skyene løste seg opp og solen brakk gjennom. Da kunne jeg ikke lenger bli og skyndte meg igjen opp på Rappisvarifjellet, for å se toppen til Sulitelma og muligens lage en skisse av den. Mitt ønske ble oppfylt, toppen lå ganske klar; skissen ble til langsomt i den isnende stormen, som riktig feide høyden og grep fatt i arkene, hendene og føttene stivnet, men utholdenheten seiret.
    Rett overfor mitt ståsted lå den nordvestlige og den sørlige Sulitelma, Sulitelma er naturligvis ikke et enslig fjell, men et fjellmassiv, en høy og utbredd base, med et antall fjelltopper. Jeg har allerede flere ganger pekt på det norske høyfjell's karakter; endeløse, mykt bølgende, langt utstrakte fjellområder, forhøyninger med flate høydaler og vann i dalsøkkene. Det er sikkert påvirkningen av uhyrlige vann- og ismasser, som har gitt disse høyfjellene denne karakter og har ført dens detrius (biol. = fineste organiske stoff) over Sverige, de nordtyske sletter og dypt inn i Russland. Enkelte høye spisser synes av denne virkningen å være utskilte og rager nesten umotivert fram over fjellene, som de sitter på. Et slikt bredt fjell danner basen til Sulitelma, det er noe langstrakt og strekker seg fra øst til vest i over en svensk mil's lengde, det skråner mot sør og stiger på den nordlige siden. Denne høye randen av basen er dekket med fjelltopper nesten i form av en halvkrets. Den høyeste del av denne felles basen rager 4600 fot over havet. På denne store og vill utstrakte høyden samler det seg en slik mengde snø, at den anselige isbreen, som dekker hele stupet til basen mot sør, blir dannet og holdt i live av den, derfor er isbreen sterk nok til å skyve seg opp til 700 fot under snøgrensen (2400 fot) - den nordvestlige Sulitelma (etter Wahlenberg's måling 5541 fot) viser en vill, mangfoldig takket fjellkam, som styrter ned til isbreen i en vertikal, fryktelig vegg, overfor den ligger den sørlige Sulitelma, med to fjelltopper adskilt gjennom et dypt hakk, som på samme måte brekkes vertikalt av mot isbreen. Denne strekker seg så oppover i det smale området mellom med bratte stup; her var det vi besteg det. Over isbreflaten sees den høyeste toppen, det nordlige Sulitelma (5798 fot etter Wahlenberg, etter den vanlige angivelse noe over 6000 fot) og enda en skarp spiss herfra. I sør slutter det flate Lairofjellet seg til (3005 fot); hvor over riksgrensa fra Saulo strekker seg; ved foten dens ligger Lommi-Jaure (2123 fot), som på Wahlenberg's kart er rykket noe for langt mot nord. Dalen, hvor avløpet dens flyter, deler Rappisvari fra basen av Sulitelma, som begge veksler med bratte, over en annen, oppbygde platåer. Mellom Lairofjellet og den sørlige Sulitelma, blinker de brutte isflatene til Sulitelmaisbreen der borte fra. Fra svensk side ser øde, avrundede fjell hitover, hvor bare ett utmerker seg ved større høyde og dristig form (Staika ? 4750 fot) og nordenfor Sulitelma glinset også en høyere fjellformasjon hitover, utmerket seg ved en uhyrlig fjellvegg med en dyp, kolossal slukt, som gjennombryter den (Almajalosjekna på det Wahlenbergske kart ?).
    I nordvest ser vi det uhyrlige, svakt skrånende isbrefjellet Blaamand, i sør den stolte pyramiden Saulo, ellers er alt øde, kjedelige, langstrakte fjell med spredte snøflekker og vann i dalsøkkene. Sulitelma dokumenterer seg uten tvil ved sin høyde og sin imponerende form som kongen til disse fjell, men også ved sin stolte isolerthet, som forhindrer oss i å se det, til man står umiddelbart foran det, i det minste de lave partier fra bunnen av, mens det dominerer over de høye fjellene vidt omkring. Wahlenberg har besteget den sørlige Sulitelma, også bestigningen av de andre toppene skulle ikke by på noen problemer, men siden snøen er smeltet så mye denne tørre og hete sommer, kan det pga de store og skarpkantede steinblokkene, som dekker hanget, være vanskelig. Basen består av en kompakt, glasshard glimmerskifer, toppene, av mørkere farge, skulle, etter de nedfalne blokkene å dømme, være bygget opp av diorit (disse eggene kan takke den betydelige hardhet til dette steinslaget, for sine former).
    Et smalt sund deler Lommi-Jaure og det store Pieski-Jaure, dette har kun liten høydeforskjell og er vannskillet mellom Atlanterhavet og Østersjøen; Pieski- Jaure sender vannet sitt til sistnevnte, hører også geografisk til Sverige.
    Jeg gjorde noe botanisering og noen notater på veien fram og også på tilbakeveien, og det var blitt etter kl. 7 før jeg nådde tilbake. Nå ble det straks blåst til oppbrudd og vi ble først rodd over til Lars, som skulle følge oss; det var gunstig seilvind, som skulle benyttes. Lars var borte, hadde vært og hentet høy med to av sine kvinner, først etter noen tid så vi selskapet, den bolde kvinnelighet med strikkestrømper oppå høyet, vende tilbake.
    I mellomtiden ble det primitive seilet til båten ordnet, en fin bjørk ved bredden ble kappet og, med greinene samlet i en bunt, festet i forenden av båten; ca. kl. 9 var det blitt da vi kom avsted, himmelen var igjen dekket av mørke skyer, snart rislet det et bløtt regn fra himmelen; på 1 ¾ time nådde vi, takket være den gunstige vind og ved hjelp av årene, punktet, hvor den brusende fossen fortalte oss, at det var tid for å forlate båten og igjen stole på våre føtter.

    Fordret den foran skildrede fjellvei også om dagen oppmerksomhet og forsiktighet, så var det om natten ingen fornøyelig oppgave, å vandre langs den samme, barsk som dydens sti, uten å snuble og tumle ned i den brusende avgrunnen eller å flå skinnebeinet ømt; den lyse nordiske sommerkvelden var, takket være regn og skyer, til forveksling lik hva vi kaller en mørk natt; men Lars kjente hver stein og slik nådde vi uten særlige uhell den første gården, som vi motvillig varslet og samtidig gjorde den vaktsomme hunden opphisset, til ustoppelig latter fra Lars og særlig Søren, som en ½ time senere danset av fornøyelse og til slutt kastet seg på bakken. - Ved midnatt gikk vi over den stille, øde fjellsletta, pyttene og småvannene vistes lysende mot himmelen og skrittene våre stoppet sjelden på den vidt utstrakte fjellflaten i den nattlige ensomhet. Ca. kl. 12 ¾ (00:45) begynte morgendemringen, så langt den overskyede himmelen tillot den, og ved lys morgen rykket vi en time senere inn til Stormoen. Eieren var borte og kunne ikke bringe oss videre, så vi vendte oss mot Tvermoen for å forsøke lykken der. Vi måtte ha en båt og to mann, for å bringe oss til Vensaet, men først neste morgen. Det var blitt etter kl. 2 før vi krøp sammen i høyet for noen timer; det var bittert kaldt i rommet, som vinden gjennomblåste slik at vi måtte rote oss godt inn, for ikke å fryse. På tross av min ganske respektable gjerning dag og natt, hadde jeg knapt fått en time søvn, da den vekkende stemmen igjen lød kl. 6. Det ble laget kaffe til oss, men åpenbart med mindre renslighet enn i lappeteltet, gården på Tvermoen er avgjort mye lengre borte fra det holllandske ideal, enn boligene til Søren og Lars. - Også fysiogonomien og skikkelsene til folket her viste på ingen måte til rent normannisk blod, de hadde noe slavisk i seg - og hvem vet, hvilken anledning som førte denne blandingen hit ? Fruktbar var blandingsrasen i hvert fall, det var oss en gåte, hvor mange eksemplarer av homo sapiens som krøp sammen i det smale huset, da den ene etter den andre dukket fram på morgenen. Mennene som ledsaget oss, stank fryktelig av skitt, hva vi spesielt la merke til i båten, særlig en, en heslig, undersetsig, enøyd mann i bukser som engang hadde vært hvite. Ved Øvervand hadde de et naust og tok derfra ut en båt, som ble utstyrt med et ganske mye påflikket, men likevel så sundrevet seil. En fryktløsere skipper har jeg aldri sett; «Charonen» (gresk mytologi = fergemannen i underverdenen) hadde hele tiden seilets dragline i handa, og så snart vinden kun ble litt sterkere, slapp han det langt ned. - Derfor kom vi oss raskt framover; Finneidstrømmen var ganske svak i dag, fiskere i sine båter og måker rundt de for å få et bytte. Ved Vensaet ble vinden igjen ugunstig og iskald og med møye bragte mennene båten roende til Vensaet, hvor vi nådde fram henimot kl. 11 (23).
    Vestavinden, som blåste inn fra det åpne havet, var kraftig og isig, den hadde allerede gjort oss følelsesløse til det innerste, den bragte skyer og tåke, som la seg tett over havflaten. Alt hyllet i grått slør, og utøste seg snart i strømmende regn.
    Vi hadde gjerne, etter alle besværlighetene vi hadde lidd, styrket oss på en slurk brennevin, og også tatt med litt, for det som ventet oss i åpen båt og i kulde og regn, men herr Koch på Vensaet hadde ikke noe å selge.
    Brennevinsalget er monopol i Norge, og kun få har ervervet seg tillatelse til å selge det samme. Det er sikkert et gunstig vitnesbyrd på nordmannens nøkternhet, at behovet for brennevinsselgere bare i liten grad gjør seg gjeldende. Vensaet er for en lang kyststrekning det eneste handelssted og her får folk ikke noe brennevin, mens de som ønsker det, må få det helt fra Bodø. Jeg hørte bekreftet annensteds, den av denne grunn trukkede slutning, at brennevinsforbruket er lavt, berusede ser man nesten ikke. Et stort framskritt i forhold til før. Bare i Loffoden hersker de tidligere tilstander, spesielt blant sjøfinnene (sjøsamene ?).

    Nå kom vi oss ombord og forsøkte å trosse, under regnfrakk og pledd, vinden, kulden og regnet; lidenskapelig beskytter de begge, dog fant vannet alltid en vei og rislet i kalde bekker nedover kroppen.
    Til å begynne med måtte begge våre roere arbeide hardt mot vinden, så snudde den om, og ble gunstig. Nå ble et stort seil spent opp og hurtig som en pil skar båten gjennom de skummende bølgene. Underveis var det ikke noe spesielt å se; det var mest berg, som omkranset fjorden, over disse glinste hvite, snødekkede fjell eller barskere fjellkjeder over hit, slike som man også ser ved Bodø.
    En liten øy i fjorden ble et stoppested for oss; den er for skip bekjent, som samlingsplass for sel, kalt kobbe av nordmennene, den rager bare litt over havet og er helt dekket av skjell. Da vi nærmet oss forlot dyrene plassen sin og styrtet seg i havet, omkring ble her og der et hode med kloke øyne synbart, for straks å forsvinne igjen, da ei åre ble rettet mot det, - også en av våre romenn, en f.... (finne ?), hadde utstyrt seg med gevær. Heller ikke hjalp det, da to la seg på lur øya, mens båten fjernet seg; vi måtte trekke oss vekk uten bytte. Noen små holmer bortenfor var dekket med tusener av fugl, alker, lom, flere måkearter, skarv (?), ærfugl, satt i hundrevis på klippene og fjernet seg da vi nærmet oss på forkjellig vis og i forskjellig tempo.
    Nå så veien fullstendig sperret ut, små holmer så ut til helt å stenge den, vannet mellom var ganske grunt og strømmer som bekker over fjell, ved fjære utover, ved flo inn. Vi måtte stige av og klatre over holmen, mens folkene dro båten i tau gjennom strømmen. Det steilreiste skiferlaget, som vi gikk over, silaktig, dekket av små uthulninger; tallrike snegleskall (-hus) lå strødd på klippene; de er yndlingsretten for kråkene, noe folkene fortalte. Stedet heter Godöstroem (Godøystrømmen).
    Den store Saltenstrømmen, den aller mest fryktede strømmen på norskekysten, lå til venstre for oss, vi så bare de høye bølgene dens, som blir dannet av kraften til den utgående strømmen. Som aller mest fryktet strøm, dannes den bare, når kraftig vestavind driver inn havfloden og denne kjemper mot den utgående ebben. Da oppstår de fryktede vivlene, som selv for store skip er en fare, og brølet fra det opprørte havet er da ofte hørbar lang vei. Vinden øket på til nesten storm, la skipet vårt helt på siden og bragte oss kl. 8 ½ (8:30) til Nystad.
    Etter den iskalde turen holdt jeg det for best å gå til fots, den 5/4 mils veien til Bodø, og da de endeløse forhandlingene pga skysshesten begynte på ny, ga jeg meg da også alene på vei, og overlot det til min ledsager å bli ferdig med sine landsmenn og komme etter med bagasjen.
    Den raske spaserturen bragte igjen det stivnede blodet i sirkulasjon og kompenserte gjennom denne deilige følelse for det mindre hyggelige på turen. For det er ikke alltid hyggelig, i kulde og regn, å gå en mørk natt alene, i Norge, som hvor som helst ellers. Vandrerens sanne fiende er imidlertid stormen, som stemmer imot skrittene hans, fordringene til han er nesten for vanskelige, mens kalde regnstrømmer pisker ansiktet, de våte klærne er stivnet til is og det aller innerste av kroppens varme avkjølt, noe som gjør hodet susende og fullt av smerter.
    Stormen økte til anselig styrke; førte også til flere ulykker på havet, også dampskipet måtte søke havn og kom neste dag til Bodø, 6 timer senere. Da jeg endelig nådde dit etter 2 ½ times vandring, kort etter kl. 12, ville stormen slettes ikke la meg få komme inn til stedet, og kun ved hjelp av 45 graders helning, greidde jeg endelig å nå gjestehuset. Jeg var glad for å finne ro, og neste dag noe spiselig, for vi hadde hele dagen ikke fått noe å spise, annet enn noe flatbrød og smør til kaffen tidlig på dagen og underveis litt sjokolade. Min ledsager hadde heller ikke fått noen skyss lengre, og måtte bli på flomrike Nystad og ankom først neste morgen.
    Det må være meg tillatt på slutten av denne beretning å vedlegge enda en kort skisse over vegetasjonen på Sulitelma; på veien dit hadde jeg liten tid, pga at det gikk hurtig med båt størstedelen av veien, til å notere og samle, kun i løpet av de to utfluktene på Rappisvarri og under utflukten til selve Sulitelma hadde jeg tid, å ta opp noe og ellers gjøre anmerkninger. -
    Vegetasjonens generelle karakter er øde og ensformig, i tillegg kunne «Phanerogamen», særlig i dybden, da størstedelen av vegetasjonssyklusen var fullendt og ble høstet som høy; gjøre noen mer fullstendige notater om mosevegetasjonen.
    Langvand ligger etter Wahlenberg's måling 350 fot over havet, dens bredde er for en stor del dekket av skog, bare der hvor hangene forsiktig skråner og hvor de få normanniske nybyggerne har satt opp sine boliger, har de samme yppige enger og enkelte byggåkre plass. Hovedbestanddelen av skogen langs bredden består av gran. Mens denne forsvinner nede ved fjorden - det er kjent hvor mye den avskyr sjøluft og hvor fordervelig denne er for grana - når den her i disse innerste dalene en betydelig høyde og styrke; stokkene til de normanniske husene fant nok her sin opprinnelse. Grantreet (gran Abies excelsa) er på vestsiden av Skandinavia allerede borte ved grensa til Nordland, på svensk side når den lenger nord. - Med grana blander bjørka seg, i høye, vakre eksemplarer, likeledes rogn. Dette er de eneste treaktige vekstene, som jeg la merke til . I skyggen dens vokser det en temmelig yppig grasvekst, som her og der sløik (Angelica archangelica) og blå Aconiten (tyrihjelm) slutter seg til. I fuktigere fordypninger holder også brede bregnekratt til (Struthiopteris germanica - strutseving). Den prektige Mulgedium alpinum (turt) følger oss til skoggrensen.
    Her og der møter vi på fuktig grunn denne yppige skogvegetasjonen, en vakker, høy art av Splachnum gracile, med 4 tommers blad, så sart en organisme at den knapt er mulig å bringe uskadd hjem; mellom gress og steinrester vokser Hylocomien; splendens, squarrosum, triquetrum, Oakesii, her og der med Ptychodium plicatum i selskapelighet. På fuktige steder inntar Sphagneta (torvmoser) grunnen (mest Sphagnum acutifolum), som Mnium punctatum og Philonotis fontana, som på kildeaktige steder slutter seg til. Mnium cinclidioides (källstjärnmossa), vanlig helt til det nordlige Norden, dekker store områder, men er kun steril; også Bryum duvalii liker kildeaktige steder, som den med sin bronserøde, nydelige farve smykker, her fantes også noen frukter. På fuktige, skyggefulle klipper vokser Zieria julaceast, Mnium orthorrhynchum, her som i hele Skandinavia uungåelig, men kun steril, Distichium capillaceum (planmossa), Dicranum elongatum, Webera cruda, Bartramia ithyphylla (styvbladig äppelmossa), Mnium hymenophylloides i enkelte stenger mellom annen mose, Plagiothecium pulchellum og Bartramia crispa; på dryppende fjell er Blindia acuta (sippervattenmossa) vanlig; tørrere fjell elsker Dicranum longifolum (kvastmossa), Rhacomitrium canescens, Weisia crispula, som trofast ledsager oss til vegetasjonsgrensen i høyden, Barbula tortusa, Grimmia torsquata (lodytemossa) (her sjelden). På trestammene vokser som hos oss Webera nutans og Brachythecium salebrosum; Brachythecium reflexum (sped gräsmossa) elsker trerøtter eller fuktige rom mellom steinblokker. - Klippene ved fossen skuffet håpet, slik fossene i våre alper pleier, nesten hele vegetasjonen er en massevegetasjon av Mnium orthorrhynchum, innimellom enkelte Plagiothecien; undulatum (vågig sidenmossa), pulchellum, denticulatum (sidenmossa), Müllenbeckii. I bekkefallene er det nesten ingenting utenom Webera Ludwigii og noe Hypnum commutatum.
    Når vi kommer høyere, forsvinner grana (alias furu, Pinus silvestris), noe senere også rogna og or, mens bjørka fremdeles holder ut, men blir mindre og mer spredt, og danner mindre bestander; grensen til bjørka bestemte Wahlenberg på norsk side av fjellene til ikke å være høyere enn 1000 fot, mens den på svensk side klatrer opp til den dobbelte høyde. Den mer spredte bjørkebestanden i høyden, blander seg med vidjebusker, særlig Salix Lapponum (lappvier) og lanata (ullvier).
    Skogvegetasjonen, som fromt fulgte oss, blir sparsommere og representanten for den supresilvatiske region blander seg nå allerede inn, bærbuskene vinner terreng; Vaccinium Myrtillus (blåbær), Arctostaphylos (rype-/melbær), mellom de sistnevnte blander Menziesia coerulea seg og høyere opp den vakre Andromeda tetragona (kantlyng); Lycopodium alpinum (fjelljamne) slynger seg langs bakken, de sirlige Gymnandania albida (kvitkurle) begynner - og følger oss et stykke oppover; Nephroma polare er her den mest tallrike.
    Når de høyere kjerrene blir tynnere og litt etter litt forsvinner og dvergkjerr dekker bakken, særlig Salix reticulata (rynkevier) og mysrinites (musøre), som med Arctstaphylos (rype-/melbær), Betula nana (dvergbjørk) og Dryas octopetala (reinrose) ofte danner tette dekke, gjør en ekte alpevegetasjon seg gjeldende. Bartsia alpina (svarttopp) og Pedicularis lapponica (bleikmyrklegg) begynner, snart også Cerestium alpinum (fjellarve), Saxifrage cernua (knoppsildre), Erigeron unifloris (snøbakkestjerne), enkelte avblomstrede Hieracien (svever) slutter seg til; Silene acaulis (fjellsmelle) mangedobler sine tette arter, Potentilla maculate (flekkmure), Arabis alpina (fjellskrinneblom), Saussurea alpina (fjelltistel) viser seg, Empetrum nigrum(krekling) modner sine svarte bær. Erigeron uniflorus (snøbakkestjerne) og Gnaphalium norwegicum (setergråurt), Oyria digyna (fjellsyre), Parnassia palustris (jåblom) blander seg inn i teppet. Denne regionen går litt etter litt over i den, hvor aldri smeltende snøflekker dekker en stor del av bakken og kjøler den av langt ut, og hvor isflaten på vannene og pyttene ikke helt smelter; de nevnte plantene forsvinner, den ene etter den annen, lengst holder Dryas octopetala (reinrose) ut, Saxifrage cernus (knoppsildre), derimot så jeg til min overraskelse den sirlige Trientalis europeae (skogstjerne) i tallrike eksemplarer dukke opp, som jeg første gang så samlet i småskogen i det sørlige Tyskland, videre trår det fram som karakteristisk for denne regionen Ranunculus glacialis (issoleie) og nivalis (snøsoleie) og Viola biflora (fjellfiol), de danner ved siden av noe sparsomt gress og Carices (starr) de siste representanter for den phanerogame vegetasjon. Jeg oppdaget snart hvilken seighet den samme har; selv på bratte vegger over isbreen, hvor det på et mindre sted er slutt med vegetasjonen, skimrer et grønt anstrøk på den golde skråningen, hvor den ikke er dekket av store steinblokker som ikke forvitrer, en vegetasjon om enn sparsom, selv på avstand lyser den mattgrønn over breen. Moseverdenen over skoggrensen danner en karakteristisk planteforsamling; snøfjellenes region videre oppover betegnes like mye ved at et antall arter forsvinner, som ved at nye former dukker opp. Allerede i skogregionen ser vi på steinene i småbekkene Limnbium arcticum, ved randen av et snøområde en massevegetasjon av Dissodon splachnoides; i høyden skiller vegetasjonen i vann seg fra den på tørrere steder og førstnevnte er mye rikere og mangfoldigere enn den siste.
    Hovedkaraktermosen er den som er så uendelig vanlig i hele Norge, Hypnum sarmentosum, dessverre alltid steril; med den slutter slektningene H. stramineum og gigantheum seg til, ved vannløpene ikke så sjelden H. revolvens, sjeldnere H. badium i urene arter; i stående kulper danner så Paludella squarrosa en massevegetasjon, på andre steder Philonotis fontana, den vakre Webera albicans var. alpina trådte med tallrike mannlige blomster, men uten frukter, inn i rekkene, Mnium punctatum, Cinclidium stygium slutter seg mer sparsomt til, også Mnium cinclidioides når også til denne region, ved småbekkene legger vi også her og der merke til den staselige arten Bryum Schleicheri (ranker), av og til med Hypnum commutatum og Hypnum alpestre; enkelte sphagneta med Sphagnum acutifolum og Mougeotii rekker ikke særlig høyt, på våte steder er også Blindia fremdeles å se. Den nesten uttørrede bakken ved pyttene er nesten dekket av Hypnum sarmentosum, hertil slutter Webera Ludwigii og Polythricum septentrionale seg til. - Sjelden dukket på slike steder den vakre Dicranum arcticum opp.
    Av vegetasjon på de tørrere steder er det mellom gresset en massevegetasjon av Conodontium Wahlenbergii å legge merke til, som vi imidlertid snart legger bak oss; den gjør videre oppover plass for Conostum boreale, som opptrår i tallrike, blågrønne, men dessverre bare sterile, tepper. Ellers vokser det mellom gresset også Hylocomium splendens og Hypnum uncinatum, og mellom disse snor seg en sjelden gang i enkelte kjerr Myrium herjedalicum = Brachythecium cirrhosum; også Dicranum albicans (sjelden) og elongatum blander seg i, som blir oss tro like til de største høyder; også Dicranum Scoparium og Polytricha innfinner seg, blir imidlertid fortere borte. Likeså forlater snart Pseudoloskea atrovirens, Brachythecium reflexum, Bryum pallescens oss, som vi til å begynne med allerede så ved skyggefulle klipper, mens deres tørre sider er befolket av Barbula tortuosa og Rhacomitrium microcarpum; den nivale region betegner på samme måte som under den phanerogame Ranunculus glacialis og Peltigera crocea; det meste av mose forlater oss nå, kun få blir oss tro; Weisia crispula i form av atrata, en sparsom sort av Grimmia apocarpa her og der, og så litt Barbula tortuosa og Hypnum uncinatum, i tillegg sluttet det seg til ved steinblokkene i skråningene på Sulitelma, sparsomme Brachythecium glaciale og Andreaea Blyttii; de utgjør der med noen Webera Ludwigii, Weisia crispula atrata og tallrike arter av en Jugermannia (Gymnomitrium concinnatum), den eneste vegetasjonen i bresanden.