Tilbake

Dvergrublom (Draba crassifolia) i Sulitjelma:

Gjenfunn av Carl Fredric Carlsons store forekomst

Wenche Spjelkavik og Kjell Lund Olsen, Furulund 8230 Sulitjelma

According to a note left by the Swedish mining engineer Carl Fredric Carlson, a site near Sulitjelma, called Valdisvatn, supported the largest stand of Draba crassifolia in Scandinavia. Based on old maps of the mining area, showing a mine called "Valdis gruve", the approximate area was located. Within this area, a large stand of Draba crassifolia was found in 1999, predominating over an area of about 200 m²

Carl Fredric Carlson var født i Filipstad i Sverige, og kom til Sulitjelma som gruveingeniør i 1897. I Sulitjelma gikk han under navnet "Gruv-Kalle", og hadde ry for være litt av en original i sin samtid. Hans store lidenskap var botanikken, og han nøt også stor respekt for sine kunnskaper innen geologi og mineralogi. Til Riksmuseet i Stockholm ga Carlson en meget "fornem" samling av mineralogiske sjeldenheter fra Sulitjelma. I 1933, etter 35 år som gruveingeniør, flyttet han tilbake til Sverige, men sin grav ønsket han å få ved foten av Sulitjelmafjellene. På kirkegården i Sulitjelma står minnesteinen hans prydet av både bergfrue og fjellvalmue. I nekrologen over Carl Fredric Carlson ble det hevdet at nærmest hans hjerte sto i prioritert rekkefølge: blomsten, barnet, rallaren og fjellappen. Denne prioriteringen medførte at Carlson var godt kjent blant både svenske og norske botanikere, og han var selvskreven som veiviser når de kom på besøk til stedet. I 1904 ledet han L. M. Neuman og E. Vetterhalls ekskursjon i Sulisfjellene, og i 1920 var Carlson veiviser for Ove Dahl og Rolf Nordhagen. I 1933 var Rolf Nordhagen på ny tilbake i Sulisfjellene sammen med Carlson. Gruv-Kalles botaniske kunnskaper og funn var dessuten av stor betydning for at plantefredningsområdet Balvatn/Junkerdal ble opprettet i 1935. Men også utenfor Sulis gjorde han funn. I Porsanger fant Carlson en spesiell variant av bleikmyrklegg, Pedicularis lapponica. Den hadde mindre blomster og rødaktig underleppe, og fikk tillegget var. Carlsonii.

Dessverre publiserte ikke Gruv-Kalle sine kunnskaper om floraen i Sulisfjellene. Hans siterte utsagn om Draba crassifolia er derfor en sjeldenhet i seg selv, og den inneholdt en gåte. Hvor lå "Valdisvatn"? Ingen av dagens moderne kart var til hjelp. Vi forsøkte oss på gamle kart over gruveområdene, fra Gruv-Kalles tid. Det viste seg at rundt århundreskiftet fantes det en mindre gruve på nordsiden av Sulitjelma som bar navnet "Valdis gruve". Gruva var oppkalt etter direktør Emil Knudsens datter Valdis, i likhet med fjellpartiet ved siden av, som er oppkalt etter gruvedirektørens andre datter Gudrun. Den tredje av direktørens småpiker, Sigrid, fikk et gruvefelt lenger vest oppkalt etter seg.

Nå hadde vi altså funnet Valdis gruve, men her var ikke noe vatn, gruva lå dessuten i en ganske steil fjellside. Noen hundre meter ovenfor gruva, om lag 1000 m.o.h., fant vi til slutt det vi lette etter. Vatnet var så lite at de fleste tilgjengelige kart ikke hadde registrert det. Her fant vi også spor etter diamantboring på malmforekomsten som Valdis gruve ble et resultat av. Boringen måtte ha foregått på den tiden Carlson kom til Sulis. At Carlson hadde navngitt dette som "Valdisvatn" antok vi kunne ha sammenheng med at det i snøsmeltingen om våren rant en liten bekk fra vatnet og forbi Valdis gruve. Området ble besøkt både i juni, juli og august, men noen dvergrublom lot seg ikke finne. Hadde vi likevel tatt feil?

"Å lete etter nåla i høystakken" er en god beskrivelse av våre forsøk på å gjenfinne Draba Crassifolia i Sulitjelma. Takket være konservator Ola Skifte og nordnorsk botanisk forenings besøk i Sulis sommeren 1996, fikk vi fremgang i vårt strev. Ola Skifte ga oss en meget god beskrivelse av plante, voksested, og blomstringstid, faktisk "følte" han på seg at dvergrublommen ville blomstre "i disse dager". Og Skifte hadde helt rett. Endelig fant vi Draba crassifolia. Om lag 30 planter ble funnet på Tverrfjellet, øst for høyfjellsgruva Ny-Sulitjelma, og ca. 1 km nordøst for Valdisvatn. Voksestedet var i blokkmark, like ved et bekkefar i ca. 950 meters høyde o.h. Men vi var ikke fornøyd. Vi lette jo etter en stor forekomst. Hvilken målestokk Gruv-Kalle hadde benyttet i sin beskrivelse av "Scandinaviens största" visste vi likevel ingenting om.

Først sommeren 1999 skulle det bli mer fart i sakene. Sommeren i fjor ble særdeles fuktig i Sulitjelma, som så mange andre steder her nord. Men på ettermiddagen den 23. juli ble det endelig oppholdsvær. Selv om tåka lå helt ned på støvelskaftene ble utferdstrangen for stor. At vi valgte å gå en tur oppover den gamle gruveveien fra Ny-Sulitjelma og mot Valdisvatn, var rent tilfeldig. Vi har dessverre ennå ikke tilegnet oss Ola Skiftes evne til å "føle" dvergrublommens blomstring. Like ovenfor Valdis gruve, i blokkmark, fant vi ett eksemplar av dvergrublom, avblomstret og med to skinnende skulper. Vel fremme ved Valdisvatn var det begynt å skumre, og vi ble enige om å gjøre et raskt sveip over området før vi startet turen nedover igjen. Der og da åpenbarte Gruv-Kalles forekomst seg. Et område på omlag 200 kvadratmeter var mer eller mindre dekket med blomstrende Draba crassifolia! Det var et overveldende syn. Krabbende på alle fire registrerte vi at det her var det gult i gult av blomstrende dvergrublom. Forsøk på å telle antall eksemplar innen en rute på én kvadratmeter var bare å gi opp. Her måtte det være flere tusen planter!

Voksestedet var ganske ulikt andre steder vi hadde funnet dvergrublom på, da dette var et typisk våtsnøleie i grus, med usammenhengende bunnsjikt av fuktkrevende planter. Her vokste i hovedsak bekkesildre, fjellsyre, grannsildre, knoppsildre og høyfjellskarse. Voksestedet var en svakt skrånende østvendt bakke, innerst under hamrene lå en "evig" snøskavl, og like nedenfor lå Valdisvatn.

Dagen etter fikk vi besøk av to botanikere fra Lund i Sverige, de skulle så gjerne ha sett Draba crassifolia. Jovisst! Det lot seg ordne. Og at de ble imponert, er nesten unødvendig å nevne. En måned senere, 26. august, ble området igjen besøkt i anledning av at Hanne Edvardsen og hennes studenter fra Høgskolen i Bodø var på ekskursjon i Sulitjelma. Til vår store overraskelse var så å si alle spor av dvergrublom utslettet. Av kanskje flere tusen eksemplar fant vi to - tre planter. Hvor i all verden ble de andre av?

Når en slik stor forekomst kan forsvinne så totalt, er det ikke rart at dvergrublom er vanskelig å finne, med mindre du treffer på planten i blomst. Vi hadde altså vært på rett sted til rett tid da vi til slutt fant Gruv-Kalles forekomst. Det bringer også frem spørsmålet om denne planten virkelig er så sjelden som den er vanskelig å oppdage?

Området rundt gamle Ny-Sulitjelma gruve er meget lett tilgjengelig. Om sommeren er det kjørbar anleggsvei helt opp til Tverrfjell, på 900 m.o.h. Folk med bevegelseshemninger kan faktisk "botanisere" fjellsolblom, blåmjelt, ulike rublomarter og mye mer, rett fra bilvinduet.

Dvergrublom er bare en av mange "eksklusive" fjellplanter på nordsiden av Sulitjelmadalen. Innenfor en kilometerrute der dvergrublom utgjør et hjørne, finner vi dessuten bleikrublom (Draba oxycarpa), sølvkattefot (Antennaria villifera), lodnemyrklegg (Pedicularis hirsuta), brannmyrklegg (Pedicularis flammea), svartbakkestjerne (Erigeron humilis), snøbakkestjerne (E. uniflorus), kalklok (Cystopteris regia), snøarve (Cerastium arcticum), jøkelarve (Sagina nivalis), fjellsolblom (Arnica angustifolia), fjellkurle (Chamorchis alpina), korallrot (Corallorhiza trifida), fjellkvitkurle (Pseudorchis albida ssp. straminea), fjellnøkleblom (Primula scandinavia), snømure (Potentilla nivea), snøgras (Phippsia algida), elvemarigras (Hierochloë hirta ssp. arctica), arktisk rødsvingel (Festuca rubra ssp. arctica), fjellkveke (Elymus alaskanus), skjeggstarr (Carex nardina), tranestarr (C. buxbaaumii ssp. mutica), bergstarr (C. rupestris) og rabbetust )Kobresia myosuroides).

LITTERATUR

Nilsson, Ö. 1995: Nordisk fjellflora. Cappelen, Oslo. 272 s.

Nordhagen, R. 1940. Norsk flora. Aschehoug, Oslo. XXIII + 766 s.